Penger er som lover eller guder. De finnes bare så lenge mennesker tror på dem og respekterer dem. Slutter vi med det, er de vekk.
Helt siden historien om skypumpa som spredte pengene til Onkel Skrue utover landet, har denne spaltisten vært fascinert av penger. Pengeøkonomi er uhyre avansert og et tegn på en høyt utviklet sivilisasjon. Den tida vi lever i nå er en helt naturlig anledning til å gjenoppdage dette fantastisk abstrakte fenomenet.
Hva er egentlig disse pengene som regjeringen nå pøser ut til bedrifter og permitterte arbeidstakere? Hvor kommer de fra? Gjør det noen forskjell om regjeringen tar pengene fra sparekontoen, låner dem, eller om de rett og slett bare ber nasjonalbanken om å trykke flere?
Men alle disse verdifulle funksjonene er knyttet til at det faktisk finnes noe å bytte til seg for de pengene du har.
Det siste først: På kort sikt er nok svaret at det gjør liten forskjell.
I en normalsituasjon er vi vant til å tenke at penger har «verdi». Det har de jo egentlig ikke. Det vi tenker på er at de kan byttes i noe vi trenger eller ønsker oss. Mat, bolig, en sykkel, en tjeneste eller hva som helst.
I tillegg bruker vi penger som verdioppbevaringsmiddel og som en enhet for å sammenligne priser mellom ulike varer og tjenester. Uten penger hadde det vært vanskelig å fastslå hvor mange hårklipp en iPhone skulle kostet, for å si det sånn.
Men alle disse verdifulle funksjonene er knyttet til at det faktisk finnes noe å bytte til seg for de pengene du har.
Når det ikke produseres en eneste hårklipp i hele Norge, er penger verdiløse for en langhåret, skjeggete nordmann som bare ønsker seg en stuss. Hvis lastebilene og containerskipene ikke lenger ankommer landet, er penger lite nyttige for deg som trenger importvarer.
Vi selger oss billigere enn før. Det er ikke en langvarig strategi.
Kjører du mer penger inn i en økonomi uten at du samtidig øker produksjonen, bidrar du til at prisene stiger og valutakursen svekkes.
Svakere krone er bra for eksportnæringa, men for landet som helhet er bildet blandet. Særlig over tid. Det blir riktignok lettere å få solgt det vi produserer, men grunnen til dét er jo at vi bytter det vi produserer mot mindre verdifulle importvarer enn tidligere. Vi selger oss billigere enn før. Det er ikke en langvarig strategi.
I rekken av kjedelige erkjennelser som treffer barn når de blir voksne, er at det ikke er pengene som er rikdom. Det er det du kan få andre til å gjøre – eller lage – for dem. Er det ingenting å få kjøpt, er pengene verdiløse. Det kan skje gradvis slik som med norske kroner, som på noen år har gått fra å være like mye verd som danske, til at vi i dag må betale 1,5 norske for én dansk. Eller det kan skje fort, som da rikingen i filmen «Titanic» viftet med en seddelbunke og ville kjøpe seg plass i en livbåt. Matrosen avslo. Han visste at han aldri ville få kjøpt noe for de pengene nede i dypet likevel.
Dagen før var seddelbunken en formue verd, men i et synkende skip var de verdiløse.
Det er de som produserer som har makta nå, ikke de som har penger.
Parallellen til hva som skjedde da den norske regjeringen plutselig innså at vi for lengst burde ha kjøpt inn flere respiratorer og noen millioner ansiktsmasker, er tydelig. Når alle skal kjøpe åndedrettsmasker på likt, koster de plutselig en formue. Hvis du overhodet får tak i dem, da. Det er de som produserer som har makta nå, ikke de som har penger. Akkurat som i historien om Onkel Skrue og skypumpa. Da ingen andre solgte hønseegg, krevde han 1000 kroner per stykk.
Kommentarer