Kan Perus demokrati rakne?

Siden 7. desember 2022 har Peru kokt av demonstrasjoner. Til nå er minst 48 mennesker drept og over 1800 skadet, uten at den politiske krisen som har utløst demonstrasjonene ser ut til å være noe nærmere en løsning. Det skjøre demokratiet i Peru vakler. Store interesser står på spill – også norske i form av blant annet investeringer i energi. Hvorfor bryr ikke verden seg?

Det åpenbare svaret på spørsmålet over er at verden har sett kaos i Peru før, og det har ikke ført til endringer av særlig betydning. Den utløsende faktoren for demonstrasjonene siden 7. desember var at president Pedro Castillo ble avsatt etter at han selv forsøkte å avsette kongressen i et såkalt selv-kupp. Da hans visepresident Dina Boluarte tok over, ble hun Perus sjuende president på fem år.

Det er også bare litt over to år siden sist vi så massedemonstrasjoner i Peru. Da var det avsettelsen av Martin Vizcarra, ikke Pedro Castillo folk protesterte mot. Peru er blitt ustyrlig, mener mange.

Peru har ikke flere liv å miste, og verden har ikke plass til flere autokratier.

Samtidig er det ikke så farlig om Peru ikke har en fungerende regjering. Midt oppe i det politiske kaoset har Peru hatt blant Latin-Amerikas sterkeste økonomier. Fra 2004 og fram til pandemien sank fattigdommen til en tredjedel – fra 60 prosent til 20 prosent av befolkningen.

Forklaringen er en kombinasjon av eksport av råvarer til blant annet Kina til høye priser, og at den økonomiske politikken har ligget fast. En grunnlovsbestemt selvstendig sentralbank som har vært ledet av samme mann siden 2006, får en del av æren for det.

Alt dette gjør at politisk kaos i Peru ikke nødvendigvis er et stort problem for internasjonale investorer og omverdenen. Når de mest omfattende demonstrasjonene har funnet sted langt utenfor hovedstanden Lima, så er det lett å tenke at dette er et regionalt problem. Et av episentrene for volden har vært Ayacucho, som har en lang historie av politiske uroligheter som hovedområdet for den maoistiske geriljaen Lysende Sti sine herjinger på 1980-tallet.

Denne gangen kan det likevel være annerledes. Etter at demonstrasjonene hadde ført til to blodige massakrer – den verste av dem 10. januar der 17 sivile ble drept – flyttet demonstrasjonene seg til Lima. 27. januar ble første demonstrant drept i Lima, og demonstrasjonene fortsetter.

Avsløringene om direkte henrettelser både av demonstranter, forbipasserende og blant annet en lege som forsøkte å hjelpe, kommer på løpende bånd. Volden fra sikkerhetsstyrkene har gått hardt utover urfolksorganisasjoner. Rasismen har væt åpenbar. Økonomien har begynt å merke konsekvensene av urolighetene, og Dina Boluarte blir etterforsket for forbrytelser mot menneskeheten.

Så hvorfor finner man ingen løsning? I utgangspunktet krevde demonstrantene at Pedro Castillo ble gjeninnsatt som president. Det vil være et urimelig krav.

Riktignok ble den tidligere landsbylæreren og fagforeningslederen motarbeidet av Lima-eliten fra dagen han satte seg i presidentstolen, men årsakene til at hans regjeringstid ble en katastrofe, skyldes i like stor grad hans udugelighet og korrupsjon i kretsen rundt ham. Det er heller ingen tvil om at hans forsøk på «selvkupp» den 7. desember var ulovlig.

Kravet som demonstrantene nå fremfører – at Dina Boluarte må gå av og nyvalg skrives ut både på kongress og president – er langt mer rimelig. Boluartes mandat var å være en overgangsleder, men hun erklærte allerede i desember at hun ville sitte tiden ut, altså til 2026. Senere har hun gått med på å utlyse valg allerede i 2024, men fått nei fra kongressen som ikke har tenkt å gi fra seg makten. Det hun imidlertid kunne gjort var å gå av nå – noe som ville utløst nyvalg både på president og kongress.

Nyvalg løser ikke at det ikke finnes representative politiske partier.

Det er mange grunner til at hun ikke gjør det. Det er en risiko med et nyvalg midt i en så dyp krise som Peru befinner seg i: Det kan fort bringe ekstrem kandidat enten fra høyre eller venstresida til makten. De finnes det nok av i Peru. Det kunne ikke bare forverre den politiske situasjonen, men også sette økonomien og selve demokratiet i spill.

Et nyvalg løser heller ikke de grunnleggende problemene i Peru: Et av dem er at det ikke finnes representative politiske partier. Kongressen er sammensatt av enkeltpersoner som først og fremst tar var på sine egne personlige og økonomiske interesser. Den er enda mer upopulær (hos rundt 90 prosent av befolkningen) enn presidenten.

På toppen av det, har Peru skaffet seg en grunnlov som gir kongressen rikelig mulighet for å kaste presidenten, uten selv å løpe noen stor risiko. Derfor har vi fått en evig kamp mellom statsmaktene som lammer hele det politiske systemet.

Men en enda mer grunnleggende årsak til krisa i Peru er selvsagt dyp ulikhet mellom by og land, og diskriminering av urfolk med århundrelange røtter. Slik det ser ut nå, vil det forverres for hver dag Dina Boluarte får bli sittende.

Derfor bør det internasjonale samfunnet legge press på å finne en løsning i Peru. Den må omfatte både nyvalg, oppgjør etter de omfattende menneskerettighetsbruddene og politiske reformer som kan stabilisere landet.

Det blir ikke lett, men Peru har ikke flere liv å miste, og verden har ikke plass til flere autokratier.

Denne teksten har tidlegare vore publisert i Dagsavisen.