Påsken i Pireus

Godhet

Da jeg var liten, hadde jeg to tanter jeg alltid besøkte når jeg var i Bergen. Tante Aslaug og tante Ragnhild var godheten selv. Tante Aslaug var nesten blind. Tante Ragnhild hadde blå lepper og pukkelrygg. De subbet rundt med blomstrete forklær og serverte alltid vafler når vi kom på besøk. Mine to tanter oste av kjærlighet. Det luktet trygghet allerede i oppgangen.

Tyrann
En tyrann lever etter eget forgodtbefinnende, styrt av behovet for makt. En tyrann tar ingen hensyn til normer og regler i samfunnet, men styrer alt etter egen interesse. En tyrann er gjerne brutal og voldelig.

Godhetstyrann
Jeg har akkurat bestilt en flytur til Athen for å gjøre en innsats som frivillig. Mange kaller slike som meg godhetstyranner. I lang tid har jeg kjent på avmakt. Tenkt på hva jeg kan gjøre for å bidra. Har diskutert side opp og side ned på Facebook. Blitt kalt naiv og dum. Og tvilen har kommet snikende. Er jeg en godhetstyrann? En dum og naiv godhetstyrann, som lar alle verdier mine gamle tanter i Bergen sto for, fare? Diskuterer jeg side opp og side ned på Facebook, bare for å styre etter eget forgodtbefinnende; for å føle meg god selv? Jeg har fått beskjed om å ta med engangshansker og Antibac. Og så mye ulltøy som mulig. Det kommer mange barn nå. I natt sov over 4150 mennesker ved havnen i Athen. Ved midnatt var det 8 grader.

Priskrig
Jeg reiser midt i skolens påskeferie. Facebook er full av skiglade nordmenn til fjells. Påskeegg fylles med smågodt til 2.90 per hekto. Det er priskrig, ropes det i alle medier. Jeg hører på en debatt på radio, mens jeg pakker tøy jeg har samlet inn denne uken. Sinte stemmer krangler om hvorvidt staten burde sette ned et forbud mot sukkerkrigen. En av kjedene, som ønsker å stå fram som den grønneste og sunneste av alle, synes det er dumt at vi har kommet i denne alvorlige krisen. Jeg pakker en sparkebukse i ull, størrelse 6-9 måneder. Skrur av radioen.

Terror
Jeg sitter om bord i flyet. Det er 22. mars og jeg har vært oppe i otta. Jeg har med to enorme bagger med ull. Jeg prøver å forberede meg. Synes det er vanskelig. Er det luktene jeg må forberede meg på? De tomme blikkene? Desperasjonen? Jeg vet ikke. Først skal vi mellomlande i Brussel. Jeg forstår det er noe galt ved måten flyvertinnen går på. Vi er på vei til å lande og hun skulle ha sittet bak. Jeg begynner å snuse i lufta. Lukter det røyk? Roer meg ned, tenker det bare er meg som er stresset; at det bare er mine år som flyvertinne som gjør jeg ser fanden på høylys dag. Så kommer stemmen til kapteinen over høyttaleren. Han kremter. Jeg står med mine to enorme bager med ull utenfor en flyplass i Antwerpen. Flere mennesker er drept i en terroraksjon, sa kapteinen med ustø stemme. Jenta på sete ved siden av meg korset seg og gråt.

Mer terror

Utenfor terminalen kommer et TV-team bort og en mikrofon stikkes opp i fjeset mitt. Hva sa kapteinen? Hvordan reagerte passasjerene? Hva er planen videre? På øret får intervjueren beskjed om at nok en bombe har eksplodert på en metrostasjon i Brussel. Hun blir hvit i ansiktet. Jeg husker hvor jeg var 22. juli da det første smellet kom. Og hvor jeg var da skytingen begynte på Utøya noen timer senere. Jeg vil hjem. Jeg vil kjøpe smågodt for 2.90 per hekto. Poste glade skibilder fra fjellet på Facebook. Den gråtende piken gråter fremdeles. Hun er fra Brussel. Tungt bevæpnede politimenn er overalt. Vi hører sirener.

Hjem til smågodt og påskefjell
En svenske spør om jeg vil sitte på med ham til Amsterdam. Han har allerede booket seg på et fly derfra og råder meg til å gjøre det samme. Jeg får urolige tekstmeldinger hjemmefra. Får beskjed om å holde meg unna tog og fly. Det kan komme mer, skriver de. Jeg sitter med svensken og tenker at jeg må komme meg hjem. På flyplassen i Amsterdam vrimler det av politi og sikkerhetsvakter. Flyet går om noen timer og jeg setter meg med et glass vin. Så kommer sinnet.

De menneskene jeg har to bager med ulltøy til, har flyktet fra dette. Det barnet som skal få den lille sparkebuksen i ull, den jeg pakket ned mens noen diskuterte godtepriser på radioen, har ikke opplevd annet enn dette; terror, flukt og redsel. De rømmer over Middelhavet. Jeg bestiller fly hjem. Og drømmer om billig smågodt på høyfjellet. Hvilke valg har de?

Til Athen
Nå sitter jeg om bord i flyet til Athen. De to bagene ligger i flyets lasterom. Jeg lander om to timer. Jeg føler meg uflidd og flekkete. Yoghurten jeg sølte på den sorte buksen min i går morges, har størknet og lukter ekkelt. Jeg har vært på reisefot i 34 timer. Litt redd, ja kanskje litt. Men jeg har ikke risikert livet i en gummibåt.

Den endeløse køen
Jeg kommer midt i teserveringen. Flere hundre står i kø. Jeg vet da ikke at de har stått i den køen i to timer. Jeg vet heller ikke at de kommer rett fra køen der de får utdelt toalettpapir og damebind. Dagene på havnen tilbringes i kø. For å få mat, te, barberhøvler, tepper, hårbørster, sokker, undertøy, barnetriller og tåteflasker. Det er en kø for alt.

Desperasjonen er verst. Den gjør at gamle damer sniker forbi de gravide i køen. Den gjør at tenåringsjenta roper stygge ord til en småbarnsmor, med sitt syke barn i armene, når hun skjønner at det snart er tomt for bind. All verdighet forsvinner.

Min jobb den første dagen ble å holde orden i kvinne- og barnekøen. En liten gutt på fem år, lett som en fjær, hopper opp på ryggen min og blir der. Han har en rosa joggesko med barbietrykk på den ene foten. Skoen mangler lisser. Den andre foten er bar. Hodet hans graver seg inn i halsgropen min. Han lukter surt.

Havnen i Pireus, E2
Havnen er ikke laget for å huse 4500 flyktninger. Det finnes ingen dusj, ingen madrasser eller tak over hodet når det regner. De frivillige deler ut telt, kjøpt for egne penger eller donasjoner fra gavmilde grekere. Ikke alle teltene er vanntette. Familiene sover rett på asfalten på tepper de har fått utdelt fra en av kontainerne de frivillige organisasjonene har gjort om til lagerplass. Den blå kontaineren har sanitærutstyr og barnetriller. Den grønne har klær og sko. Køene er endeløse utenfor begge. Alt er behovsprøvd. Hvem trenger sko mest? Hvem trenger barnetriller mest? Det utspiller seg scener utenfor kontainerne hver dag. Fortvilte mødre, kalde barn og redde fedre. De eier ingenting og egentlig trenger de alt. Det er ti grader og iskald vind. Alle hoster. Mange har feber. Vi må velge hvem som trenger et ekstra teppe.

Morgente
Te serveres fra en gryte varmet opp på gassbluss. To ganger om dagen bærer vi bord, gassflasker, plastkopper, sukker, kanner med vann og teposer og rigger oss til. Køen dannes straks. Vannet tar over en time å varme. Vi har ikke nok til alle. Det vet flyktningene også. Oppgaven blir å gjøre utdelingen så rettferdig som mulig. De som har ventet lengst, skal få. Det er vanskelig. Noen sniker. Krangler oppstår. Flere gråter. En og en, roper jeg på arabisk. Ro dere ned, roper jeg på farsi. Gravide, eldre, enslige mødre må bestemt flyttes. Snørrete unger gråter med feberhete kinn. Jeg skyver en eldre dame bakerst i køen. Det kunne vært en av mine gamle tanter fra Bergen. Når gryten er tom, står det femti igjen.

Kvinneskjebner
Morgenen etter er flere på plass. Mennene vil hjelpe til å bære. Kvinnene tilbyr seg å tolke. En av dem er her alene med fire små barn. Mannen sitter fengslet i Syria. Hun har vært banksjef i Damaskus. Kom i gummibåt til Lesvos og ble sendt til Pireus for 26 dager siden. Hun har ikke dusjet siden. Ved siden av henne står datteren på seksten. Hennes lange hår er en eneste stor floke. Øynene helt blanke.

Ved siden av henne står en annen mor. Hun jobbet som lærer på universitetet i Damaskus. Mannen hennes er i Tyskland. Det ble for farlig for ham å bli, forteller hun på flytende engelsk. Hun har ikke sett ham på et halvt år. En ung jente fra Afghanistan tolker i køen på farsi. Hun er 19 år og reiser med to kusiner og en onkel. Hun har ingen fremtid i hjemlandet, forteller hun. Som jente blir man holdt som fanger. Hun har reist fra foreldre og nettverket sitt, kom i gummibåt til Lesvos i januar. For å få et liv i frihet.

Når jeg sier at jeg er journalist, ber de meg fortelle historiene. Fortelle om de forferdelige forholdene de lever under her på havnen. Men jeg får ikke ta bilder av dem. Det kan være farlig for mannen som er fengslet. Eller for familien og venner som er igjen. Kvinnene hjelper meg under hele teserveringen. Jeg svelger klumpen i halsen.

Orden og struktur i et kaos av mennesker

Hver dag klokken elleve er det møte for de frivillige. Det er viktig at det skapes struktur. Ingen må forfordeles. De to unge, greske kvinnene som holder møtene, har lagt egne liv på vent. For de 4150 redde menneskene i telt utenfor, er jentenes innsats forskjellen på liv eller død.

Det er vanskelig å ikke stikke til en ekstra pakke med våtservietter til en ung mor med en syk baby. Men, som de tøffe greske kvinnene sier, vil det gjøre vondt verre. Det kan bli farlig for dem som får mer enn andre. Jeg må si det til meg selv når jeg ser noen av kvinnene fryse og jeg står med min tykke ytterjakke. Eller når jeg leverer en pose med hjemmestrikkede ullsokker til den grønne kontaineren. Jeg ville helst ha delt dem ut selv. Til dem jeg er blitt kjent med. I stedet må jeg sende dem bort i den endeløse køen. Der blir deres behov prøvd. Og av og til ikke funnet viktige nok.

Mens vi venter på bussene
Havnen i Pireus er delt opp i seksjoner. Området flyktningene befinner seg i, ligger i seksjon 1-4. Siden havnen er ulovlig okkupert, er de store hjelpeorganisasjonene så og si fraværende. Greske myndigheter vil ha dem flyttet til leirer der infrastrukturen er i orden og deres rettigheter blir ivaretatt. Men i et land der mottaket har kollapset, lar myndighetene oss hjelpe til så godt vi kan. Fergeterminaler blir gjort om til kjøkken og sovesal for dem uten telt.

Det bygges visst leirer på spreng. EU kommer frem til løsninger. Men forvirringen råder i Pireus. Hvem er trygge? Blir noen sendt hjem? Hvor lenge må vi være her? En av mennene som hjelper til med teserveringen hver morgen, har ikke hørt fra broren sin på mange uker. Broren dro til Idomeni med sin familie. Han sjekker telefonen ustanselig. Han har hørt at Idomeni er mye verre enn her. Det er umulig å forestille seg.

De greske jentene sier på møtet hver dag at vi må oppmuntre alle til å dra fra Pireus når bussene kommer. De vil få det bedre, skal vi si. I havnen kan de ikke fortsette å være, skal vi si. Ingen kan fortelle oss når leirene står klare. Ingen vet når bussene kommer. Jeg formidler videre til kvinnene i tekøen. Uten overbevisning.

Utenfor boblen
De store fergene som går til øyene, legger til i Pireus-havnen. Jeg ser cruiseskip komme inn og glade feriegjester med store trillekofferter gå om bord. Jeg drar frysende tilbake til hotellet etter et regnskyll. Går forbi Zara og H&M. Tar en varm dusj og spiser på restaurant. På havnen sitter mine syriske og afghanske venner. Våte og kalde. Det kunne like gjerne ha vært mine gode tanter fra Bergen.

Hjemme
Jeg er kommet hjem nå. Hvordan var det, spør mange. Jeg klarer ikke å svare. En bombe går av i Lahore. Jeg ser for meg de tre afghanske jentene i tekøen. Uskyldige kvinner og barn; nå vet jeg bedre hvem de er.

Mannen min sitter i påskekø hjem fra fjellet. Køene skaper store overskrifter i avisen. Hver gang det kommer et krabbefelt, kjører utålmodige bilister forbi for å blinke seg inn igjen ved feltets slutt. Snikingen sparer dem for kanskje et halvt minutt, sier mannen min irritert. Jeg husker hvor sint jeg selv ble over de snikende damene.

Jeg måtte gå i meg selv etter den ettermiddagen jeg til slutt ropte til en av de gamle som prøvde seg for tredje gang. Jeg ropte egentlig i frustrasjon. Hva ville jeg gjort selv dersom jeg var våt og kald og visste det ikke var nok te? Jeg tror det finnes få helter i blant oss.

(Alle bilder er godkjent brukt).