Politi i krise

I disse dager driver universitets- og høgskoleansatte i Norge med videoveiledning av studenter. Politistudentene mine melder at de synes det er merkelig å se Heimevernet gjøre politioppgaver når det ikke er krig. Selv om de er glade for at noen gjør oppgavene, skulle de ønske at politioppgaver ble gjort av politiet.

Sett med en politiforskers blikk, bør storsamfunnet dele samme ønske. Situasjonen har i flere år vært preget av at politiet må prioritere ressursene strengere enn det som er klokt for samfunnet. Politiet, som andre beredskapsorganisasjoner, klarer seg med et minimum, men det går på bekostning også av hverdagsberedskapen. Nå bistår Heimevernet politiet med grensekontroll, og uteksaminerte politistudenter ansettes over en lav sko i korte vikariater.

Selv om  den anmeldte kriminaliteten går ned, har vi grunn til å tro at blant annet digital svindel, vold og overgrep i nære relasjoner øker.

Selv om Justisministeren melder at den anmeldte kriminaliteten går ned, har vi grunn til å tro at blant annet digital svindel, vold og overgrep i nære relasjoner øker. Forskning viser at selv om den anmeldte kriminaliteten i kriseperioder ofte reduseres innledningsvis, endres gjerne kriminalitetsbildet dersom unntakssituasjonen blir langvarig. Samtidig står grunnleggende politioppgaver som service, bistand og ikke minst forebygging på vent, og mange av sakene som skal etterforskes blir liggende i bunkene sine.

Politioppgavene, som ifølge Politiloven er nedfelt i politiets samfunnsoppdrag, er langt videre enn å respondere på kriminalitet. Når Heimevernet bistår politiet med grensekontroll, gjør forsvaret en politioppgave som i fredstid skal gjennomføres av det sivile maktapparatet. De bistår fordi politiet ikke har nok folk til å gjøre oppgavene sine.

Flere av politiets oppgaver har stått på vent i flere år.

At det må gjøres prioriteringer og at oppgaver må omfordeles i krisetid, er selvsagt. Imidlertid er ikke situasjonen i norsk politi ny, den er bare tilstrammet under korona-epidemien. Flere av politiets oppgaver har stått på vent i flere år. Det henger sammen med at politiet er reformert, og at nærpolitireformen har medført at norsk politi nå må prioritere å rydde opp etter at noe alvorlig har skjedd.

Fra å ha et forebyggende politi, har vi fått et reaktivt politi som strengt prioriterer hvilke oppdrag de kan respondere på og etterforske. I beredskapssammenheng er det alvorlig. Dersom beredskap skal fungere, må man først og fremst forebygge at lovbrudd og andre alvorlige og uheldige ting skjer. Å kun satse på å reagere etter at noe har skjedd, er for dyrt, både om en måler kostnadene i ofrenes og de pårørende lidelse og i hva det koster samfunnet i kroner og øre å få et menneske dømt og straffet.

En ny politimodell krever flere politifolk per snute.

Den sittende regjering har unnlatt å ta med i beregningen at politimodellen vi hadde før nærpolitireformen, kun krevde to politifolk per tusen innbyggere, mens en ny politimodell krever flere politifolk per snute. Dagens politimodell er altså også i kroner og øre dyrere enn den vi har hatt.

Derfor er det ikke nok at Justisministeren ansetter 400 utdannete politistudenter midlertidig. De bør ansettes fast, fordi Justisministeren og norsk politi de kommende årene kommer til å trenge vesentlig flere med politimyndighet. I hvert fall om politiet over tid skal kunne bevare den tilliten etaten selv og utøvende myndighet har. Den tilliten er en av forutsetningene for at folk nå holder seg lojalt hjemme. I dette perspektivet er det både ironisk og alvorlig at sittende regjering vil gjennomføre et vedtak fattet i desember 2019 om at det fra august skal tas opp 150 færre politistudenter på landsbasis.

Vi kan ikke fortsette med «2 per 1000-politikken» som er ført til nå.

Vi kan ikke fortsette med «2 per 1000-politikken» som er ført til nå. Fordi det norske samfunnet er relativt trygt, preges av stor tillit mellom borgere og myndigheter per nå og har lav kriminalitet sammenliknet med mange andre europeiske land, er et mer realistisk forholdstall 2,5 politifolk per 1000 innbyggere.

Dagens situasjon er spesiell og karakteriseres som en krise. John F. Kennedy sa i sin tid at det kinesiske tegnet «weji» betydde både krise og mulighet. Selv om vi i dag har forstått at Kennedys’ tolkning språklig sett ikke var korrekt, er vi mange som ønsker å finne løsninger når kriser oppstår. Når koronakrisen dempes og vi igjen kan innta arbeidsplassene, nærkafeen og studiestedene våre, er det avgjørende at vi finner en løsning på den kritisk lave politidekningen vi har.

Samtidig må det gjøres en grundig utredning av hva slags rolle framtidas politi skal ha, både i beredskapsarbeidet og i samfunnet for øvrig. Dette er uklart i dag, og et politisk spørsmål som er tjent med en grundig utredning og et tverrpolitisk flertall bak seg. Konklusjonen kan bli avgjørende for hvordan samfunnet vårt skal takle ettervirkningene av både denne og neste krise.