Flere politikere fra fagbevegelsen, takk

Den siste uken har det vært urolig sjø rundt Oslo Arbeiderparti. Nominasjonskomiteen har ikke funnet plass til en eneste LO-tillitsvalgt på de ti «sikre» plassene fram mot høstens kommunevalg.

At et lag i Arbeiderpartiet velger å ikke nominere aktive LO-tillitsvalgte på sikker plass til et kommunevalg er isolert sett ikke nødvendigvis et stort problem. Men det går dessverre inn i en større trend. Aps partisekretær Kjersti Stenseng fant det etter valget 2017 nødvendig å sende ut et brev til partiets nominasjonskomiteer, med en klar oppfordring om å sette opp faglige kandidater på valgene til kommunestyrer og fylkesting.

Brevet kunne like gjerne vært sendt ut til nominasjonskomiteene i SV eller Rødt. Alle partiene på venstresiden hadde hatt godt av et tupp bak: For mange lag i partiene velger å nedprioritere faglige kandidater.

La meg utbrodere hvorfor det jeg mener det er et problem.

Et rotfeste i arbeidslivet

En av venstresidens store styrker er å være tett på hverdagsproblemene folk møter i arbeidslivet, og en av venstresidens store oppgaver er å ta disse spørsmålene på det største alvor.

Fagbevegelsen, med sitt million-nettverk av medlemmer, med sine tusenvis av tillitsvalgte, har lytteposter praktisk talt overalt i arbeidslivet. Og de aktive tillitsvalgte er i særstilling godt stilt til å løfte arbeidslivsspørsmål inn i politikken.

Fellesforbundets Jørn Eggum påpeker overfor Klassekampen at Raymond Johansen er rørlegger av yrke og medlem i Fellesforbundet. Andreas Halse, som også er inne på topp ti i Oslo, har permisjon som fra sin stilling i LO. Slike eksempler finnes det flere av rundt om på listene i partiene, men kan altså ikke fullt ut erstatte aktive tillitsvalgte. Iren Luther fra Fagforbundets ledelse er henvist til 14. plass i Oslo, og stiller dermed på likt med kandidater på andre ikke-kumulerte plasser under topp 10.

For Arbeiderpartiets del er det god grunn til å gjøre grep for å styrke arbeidslivspolitikkens stilling akkurat nå. I 2009 var det 61 prosent av alle velgere som mente Ap hadde den beste politikken for sysselsetting. I 2017 var det 28 prosent. Det er et dramatisk fall, og antakelig en av grunnene til at Ap gjorde et dårlig 2017-valg. I samme periode har Høyre økt sakseierskapet på sysselsetting fra 14 til 30 prosent.

Ulike mennesker, ulike syn på verden

Å rekruttere kandidater fra fagbevegelsen har imidlertid en viktig bieffekt. Det gjør at man – antakelig – vil rekruttere politikere med ulik yrkesbakgrunn. Det bør alle partier være opptatt av. Fra forskningen på politiske holdninger vet vi at noe av det som er aller viktigst for ditt politiske verdenssyn er hvilket yrke du har. Det er ikke så rart.

I et økonomisk system som vårt, vil mange fordeler og ulemper fordeles gjennom markedet, og din aller viktigste kontakt med markedet skjer gjennom jobben. Du får høy eller lav lønn, du får sparken eller får jobb når markedet går opp og ned, du lever kort eller lenge på grunn av den helsen som i stor grad henger sammen med jobben, du har et sosialt nettverk med utgangspunkt i de jobbene som finnes der du bor.

Ny forskning på velgere i Norden finner at hvilken type yrke du har er viktigere for dine politiske holdninger enn både inntekten din isolert sett, viktigere enn kjønn, viktigere enn hvor du bor, viktigere enn hvilken religion du har, viktigere enn utdanningen din og viktigere enn hvor gammel du er.

Politikken må representere en bredde av ulike meninger, og følgelig ulike yrker. På venstresiden gjelder det spesielt et breddeparti som Arbeiderpartiet.

Arbeiderklassen

Særlig viktig er det nødvendigvis å rekruttere folk med de yrkene som er underrepresentert. Å hente inn flere politikere med arbeiderklasseyrker er et godt sted å starte.

I en mye delt tekst på NRK Ytring skrev LO-rådgiver Jonas Bals om hvordan den offentlige samtalen blir dominert av folk med universitets- og høyskoleutdanning. Han har helt rett. Det gjelder også blant politikerne våre. Dette er velkjent, men ser vi det i sammenheng med den betydningen yrke har for politiske holdninger, ser vi at det ikke bare er snakk om «representasjon for syns skyld». Det har konkret betydning.

Velgere med arbeiderklassebakgrunn er for eksempel systematisk mer opptatt av økonomisk omfordeling enn andre. Forskning fra USA viser at også innvalgte arbeider-politikere i Kongressen var mer omfordelings-orienterte enn de andre. Fra Storbritannia vet vi at oppslutningen om Labour har falt i arbeiderklassen i takt med at partiet har fått færre arbeiderklasse-politikere, og denne fallende representasjonen har også ført til at partiet har blitt mindre opptatt av økonomisk omfordeling. Vi vet også at Labour blir sett på som mindre arbeidervennlig i de valgkretsene hvor det ikke er en arbeiderklasse-kandidat som stiller.

En marsjordre og et kinderegg

Til Klassekampen kaller Kjersti Stenseng brevet sitt til nominasjonskomiteene «en marsjordre». Det er på sin plass. Også fagbevegelsen selv må ta ansvar for å skolere og motivere gode kandidater for partiene. Flere kandidater fra fagbevegelsen gir et rotfeste i arbeidslivspolitikken, det gir flere slags yrker blant politikerne og det gir stemme til underrepresenterte velgere. Rett og slett et kinderegg.