Kate Greenaway
FOTO: Kate Greenaway

Politiske hundefløyter

Det er ikke snakk om vanlig motstand mot et politisk parti. Dette er hat og mistenkeliggjøring av Arbeiderpartiet. Det er fortsatt farlig.

«Først var ordet. Så smalt det,» skriver sentralstyremedlem i AUF, Ronja Breisnes, i en av de mange sterke tekstene fra de siste ukene. Hun er en av flere som ber om at språkbruken i det offentlige ordskiftet dempes. Og om at hatet mot Arbeiderpartiet tas på alvor.

Det finnes nemlig et omland der ute, som mener at Norge under det marxistiske Arbeiderpartiet har vært et skjult diktatur i etterkrigstiden. At russisk etterretning er de som reelt trekker i trådene. De tror at Regjeringen Nygaardsvold begikk et statskupp i 1939, og mener at Arbeiderpartiet bevisst ødelegger verdier i det norske samfunnet, blant annet kjernefamilien. Stoltenberg er en jøde med kontakter i Russland. Hadia Tajik er en del av et muslimsk komplott. Mange tusen mennesker deltar i spredning av disse ideene gjennom sosiale medier, og av dem er det tusenvis som nærer et «livsfarlig hat» mot Arbeiderpartiet, skriver medieviteren og konspirasjonsforskeren John Færseth i boka «KonspiraNorge«.

Det bekrefter et verdensbilde der «noen» styrer, på tross av demokratiet.

En hundefløyte er uhørlig for mennesker. Men hunder fanger opp lyden, og de kan tilkalles ved å blåse i fløyten. På samme måte kan politikere sende subtile signaler til enkelte velgergrupper uten at andre får med seg budskapet. I USA brukes det så ofte at det har fått et eget navn: «dog whistling» – hundefløyting. Denne teknikken har særlig blitt brukt av republikanske politikere som ønsker å spille på mer eller mindre grumsete strømninger, uten å ta belastningen med å si ting rett ut.

Det er i USA ofte brukt i forbindelse med President Nixons såkalte «sørlige strategi», der han ville fange opp hvite velgere i sørstatene som var misfornøyd med resultatene av borgerrettsbevegelsen på 1960-tallet. Samtidig ville han unngå å støte fra seg mer progressive elementer i nord. Det er denne balansegangen ytre høyre står i også i dag – hvordan ha en retorikk som mobiliserer så mange som mulig, uten at moderate, sentrumsorienterte velgere i den andre enden foretrekker partiet på venstresiden fordi det blir for drøyt.

nyhetsbrevet

Poster på sosiale medier med overskrifter som «Judas Gahr Støre» henspeiler på påstander om svik – gjerne landssvik – og har blitt spredt vidt og bredt de siste dagene. Gjerne sammen med fortellingen om at media og den dype staten står i ledtog med Arbeiderpartiet. I denne sammenheng blir det svært sterkt når Fremskrittspartiet og Listhaug påstår at Støre og Arbeiderpartiet vil kneble motstandere og deres ytringsfrihet. Det bekrefter et verdensbilde der «noen» styrer, på tross av demokratiet.

Når kommentatorer staver Hadia Tajiks navn som «Hadeda Taquida» handler ikke det om at kommentarforfatteren skriver dårlig norsk. Men denne omskrivingen av etternavnet spiller på uttrykket Taqquia som betyr at en muslim, innen enkelte teologiske retninger, kan fornekte sin religion hvis livet står på spill. Det blir brukt i bredere forstand av en anti-islamsk politisk bevegelse som i hovedsak springer ut fra amerikanske og europeiske internettmiljøer.

Når fremtredende Frp-ere liker slike poster på sosiale medier, legitimeres det.

De bruker dette uttrykket aktivt om at muslimer godt kan lyve til europeere for å snike seg inn og få gjennomslag for sin religiøse konspirasjon om maktovertakelse. Budskapet er ganske enkelte at muslimer som sådan i bunn og grunn ikke er til å stole på. Det kommer fra et hatspråk som er ment å mistenkeliggjøre muslimer generelt. Når fremtredende Frp-ere liker slike poster på sosiale medier, legitimeres det.

Da Mani Hussaini ble valgt til leder i AUF høsten 2014, kom kommentaren på Facebook-siden til «Stopp islamiseringen av Norge» samme kveld: «Valgkomiteen bør henrettes. Norske ungdommer uten ryggrad.» Dette er ikke snakk om vanlig motstand mot et politisk parti. Dette er hat og mistenkeliggjøring av Arbeiderpartiet som ligger veldig dypt. Det er fortsatt farlig.

(Denne teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave 21/3, 2018)

nyhetsbrevet