Pølser og politikk ved oljealderens vendepunkt

Sånn har det vært med både den politiske dynamikken, og norsk oljepolitikk de siste ukene. Disse to henger ofte sammen, i landet som i skrivende sekund har 10 254 967 407 323 på bok – i det som helt presist heter oljefondet.

Makten er kanskje ikke flyttet permanent fra Erna Solbergs kontor til Stortinget. Men den befinner seg definitivt i skytteltrafikk. Statsministerens kontor mister stadig innflytelse til fordel for vår vitaliserte folkevalgte forsamling. Johan Sverdrup ville trukket på smilebåndet. Altså ikke oljeplattformen, men parlamentarismens far. Han hadde nok også vært glad for å se partiet sitt Venstre med på et bredt forlik av seks partier. (Bare noen ikke viste ham siste meningsmålinger.)

Det at makten ikke forankres, men faktisk utøves fra Stortinget, er litt nytt i et land hvor vi har hatt enten flertallsregjering eller forpliktende samarbeidsavtaler som metode de siste 15 årene. Det gjør det politiske arbeidet mer komplisert. Eller demokratisk da. Ofte to sider av samme sak.

De som skal ta beslutningene kjenner på trøkket, for å si det slik.

Den store oljeskattdebatten har vært preget av veldig ulike typer politisk samtaler.

Den minst interessante debatten er den der kanskje spesielt Frp og Sp har konkurrert om å være «oljearbeiderens beste venn». Det er å gjøre industripolitikk til en slags avart av amerikansk identitetspolitikk. Enten er du stolt av oljearbeideren eller så er du en slags virkelighetsfjern hippie. Det er et langt mindre avansert syn på energiskiftet enn det vi finner i næringen selv. Sånne konflikter blir også rare i møte med den norske modellen, som er basert på at folk snakker mye sammen, også på tvers av ulike partier og interesseorganisasjoner.

Langt mer interessant, og verdt en studie, er måten de seriøse aktørene i bransjen har jobbet mot politikerne. Det har vel vært en av de tyngste lobbykampanjene i nyere norsk historie. På statsvitenskapelig språk kalles det «korporativ pluralisme». I denne saken betyr det at NHO, LO, herunder Industri Energi, Fellesforbundet, Norsk Industri, Norges Rederiforbund og Norsk olje og gass, blir enige om det samme, og gir tydelig beskjed. Kanskje tar Kjell Inge Røkke noen telefoner også. Og min tenketankkollega et stykke lengre til venstre, Magnus Marsdal, skriver kronikk sammen med Øyvind Eriksen, som er konsernsjef i Aker (som Røkke eier).

De som skal ta beslutningene kjenner på trøkket, for å si det slik.

Men det kjedelige, og sannsynligvis mest presise svaret er: Det kommer an på.

Og det er ikke alt man skal ta for god fisk selv om det kommer fra så mange sterke stemmer. Karine Nyborgs glimrende tekst om oljebransjens tapte lobbykamp i 2003 illustrere det.

Det har ikke manglet på skeptiske stemmer mot næringens forslag, blant både forskere og kommentatorer. Noen mener ganske enkelt at skatteutsettelsen er å subsidiere en døende næring. En gruppe økonomer fra Universitetet i Oslo beregnet at forslaget ville gi selskapene insentiver for å sette i gang prosjekter som ikke er samfunnsmessige lønnsomme. Men andre, også anerkjente økonomer, hevdet det motsatte.

Felles for de fleste som har ytret seg kritisk, er at de ikke er på valg. Og ikke kommer til å bli stilt ansvarlig hvis store arbeidsplasser i Verdal, Egersund og en rekke andre steder langs kysten blir nedlagt. De trenger heller ikke komme med noen alternative konkrete prosjekter som vil gi arbeidsplasser i et Norge sterkt preget av korona-krisen allerede til neste år.

Pølser og politikk er ofte grisete saker.

Det siste, men aller, aller viktigste spørsmålet om oljeskattsaken er: Vil dette gjøre norsk industri bedre eller verre rustet for det grønne skiftet? Er dette bra eller dårlig for klimaet? Det ville vært utrolig deilig om man kunne gitt et klart svar på det spørsmålet.

Eksistensielle spørsmål om klodens fremtid er det definitivt kjekkest å få klar beskjed om.

Men det kjedelige, og sannsynligvis mest presise svaret er: Det kommer an på.

Det kommer an på innholdet i de nye kravene til null- og lavutslippsfartøy for norsk sokkel. Det kommer an på om næringen når målet om å kutte 50 prosent på norsk sokkel innen 2030. Og ikke minst, det kommer an på innholdet i det forhandlingspartene temmelig uforpliktende kaller «arbeidet for endringer i skatt- og avgift for å få til flere klimavennlige investeringer».

For valget i 2021 er også den lokalpolitiske seieren om ilandføring på Veidnes viktig. Og for tilliten mellom partene har det enorm betydning om selskapene mener alvor med alle arbeidsplassene de nå har garantert at skal bli skapt. (Det vil de bli holdt ansvarlig for i 2023 ifølge forliket).

Men matematikken her er brutal.

Men det endelige resultatet kommer egentlig aller mest an på hvem som vinner Stortingsvalget i 2021. Et mer progressivt flertall vil gjøre de uforpliktende sidene av pakken grønnere og mer progressive. En ny fireårs periode i det solbergske pragmatistan vil bety at næringen kan dure videre uten nødvendige endringer.

Det er interessant å merke seg hvordan Jonas Gahr Støre som opposisjonsleder har klart å plassere seg i det vitale sentrum av en sak av så stor nasjonal betydning. Utgangspunktet var – for å si det mildt – komplisert. Det er ingen hemmelighet at Ap står i en spagat mellom klima og industriarbeidsplasser. Slik landet vårt for øvrig også gjør. Å finne en løsning som partiet kan leve med er krevende, men nødvendig.

I tillegg var den politiske situasjonen på Stortinget svært vanskelig. Støre stod ovenfor mange dårlige alternativ. Det regjeringen kom med til Stortinget, var utilstrekkelig. Det Frp, regjeringens naturlige samarbeidspartner, krevde, var uansvarlig.

Å danne flertall med Frp og Sp ved å både kutte i selskapsskatten og øke friinntektene, ville vært et farvel til økonomisk styring og ansvarlighet. Å danne flertall med regjeringen med en pakke næringen ikke ville ha ­– uten Frp og Sp – ville vært å stille seg lagelig til for hogg fra petropopulistene.

Det er fremdeles den lange tunge veien med kompromiss og forhandling som flytter verden.

Derfor var et bredt forlik klart å foretrekke. Ute av studio og borte fra mikrofonene vet alle at dette er vanskelig. Norsk økonomi står på spill, men det gjør klima-fremtiden også. KrF og Venstre har ikke mange stemmer å hente i industrien. De er opptatt av å profilere seg på miljø. Likevel var de med på forliket. Det samme var Frp og Sp.

Ideelt sett burde Arbeiderpartiet også fått SV med på forliket. Man kan håpe vi får vite detaljene i hvorfor det ikke gikk etterhvert. SV er vitalt for å få til et progressivt politisk prosjekt etter 2021, og de spiller stadig oftere en brobyggerrolle på venstresiden. Dessuten burde Arbeiderpartiet vurdert å bryte forhandlingene, da de ikke fikk de andre med på utbytte og bonus-nekt.

Men matematikken her er brutal. Hvis vi hadde hatt et Storting med flertall til venstre, ville denne pakken blitt både grønnere og rødere. Men det har vi ikke. Pølser og politikk er ofte grisete saker. Men vi trenger begge deler. Også gjennom det grønne skiftet.

Det er fremdeles den lange tunge veien med kompromiss og forhandling som flytter verden.

Noen ganger i sikk-sakk, men det er også framover.