Posten er viktig for norsk beredskap

Det var et slående sammentreff. Dagen etter at regjeringen la fram forslaget om å kraftig redusere postombæringen i landet, fikk Telenor omfattende feil i sitt mobilnett. Det var store problemer med å få kontakt med politi, ambulanse og brannvesen. Folk slet med å komme gjennom til hverandre med mobiltelefon.

Alle ser at antallet brev går ned og at Posten må omstille seg. Regjeringen har foreslått å redusere postombæringen til en dag i uken. Men hva har det å si for beredskapen?

Posten spiller en viktig rolle for beredskapen.

Posten har fått til omstilling på en vellykket måte gjennom runde på runde med teknologiske trøkk, med utrulling av minibanker og e-post, overgang fra postkontor til post-i-butikk og automatisering av postsortering og terminaler. Vi gjorde et stort Agenda-prosjekt om omstilling i Posten for noen år siden. Det overordnede bildet er at det har gått ganske bra med folk som har vært gjennom omstillingene. Fordi omstillingsordningene har vært gode, særlig på 1990-tallet.

Men for beredskapen er ikke spørsmålet om selve omstillingsprosessen er ryddig. I stedet er spørsmålet om sluttpunktet for omstillingen av Posten som regjeringen legger opp til, gir god nok beredskap.

Kriser som Telenors bortfall kan komme i mye mer alvorlige varianter. Beredskapsmyndighetene har bedt oss være forberedt på at strøm og internett kan forsvinne opp mot en uke, og sjansen for cyberangrep har økt.

Men vurderinger av nasjonal sikkerhet er ikke nok.

Posten spiller en viktig rolle for beredskapen. Det landsdekkende nettet gir en backup til mobil og internett under langvarige bortfall, det fagfolkene innen beredskap kaller for redundans. Posten er den eneste kommunikasjonskanalen vi har, som kan nå ut til absolutt hele den norske befolkningen. Ingen kommersielle postombæringsselskaper har landsdekkende nettverk av bud og sjåfører. Og mer enn 100.000 nordmenn, mange av dem sårbare eldre, er ikke på internett.

Nylig snakket jeg med en tillitsvalgt som til daglig jobber med logistikk på et sykehus. Han la vekt på hvordan Posten spiller en viktig rolle for helsetjenesten ikke bare i å nå ut med informasjon, men også blant annet i å sende ut medisinsk utstyr til folk som trenger det hjemme, og få inn medisinske prøver.

Posten er en kanal hjem til alle i Norge som de aller, aller fleste av oss har tillit til. Det er ingen liten verdi om vi som samfunn settes under press. Det er ikke uten grunn at rådene om egenberedskap fra myndighetene, om å lagre mat, vann og annet for å klare seg selv i en uke, har blitt sendt hjem til folk nettopp med Posten.

Regjeringen oppga i vår at de har gjort vurderinger av betydningen Posten har for nasjonal sikkerhet, altså litt enkelt sagt det som utgjør alvorlige trusler mot staten. Som terrorisme og invasjon. Dette er en viktig del av beredskapen.

Hvis Postens distribusjonsnett skal nedskaleres, hvem skal da gi den beredskapskapasiteten Posten gir lokalsamfunnene i dag?

Men vurderinger av nasjonal sikkerhet er ikke nok. Beredskap handler også om evnen til å håndtere uventede kriser over hele landet: ras, mobilnett som slås ut, store strømbrudd, skogbrann.

For å få til en slik motstandskraft trengs sterke lokale fellesskap med ressurser som kan improvisere i krisehåndteringen. For eksempel postmenn og -kvinner som sammen med brannvesenet kan hjelpe til med å bringe ut mat og vann til befolkningen, eller som formidler informasjon fra myndighetene.

Denne type motstandskraft som ligger i lokale ressurser i hele landet, og hvordan man kan ivareta den i en omstilling av Posten, virker ikke å ha vært sentralt i regjeringens vurderinger. Kommunenes organisasjon, KS, påpeker skarpt at betydningen Posten har for Kommune-Norges beredskap ikke har blitt tatt hensyn til. KS skriver at det ikke har blitt gjort «en seriøs konsekvensvurdering av en irreversibel nedbygging av Postens infrastruktur».

I omstillingen av Posten trengs bedre svar:

Hvis Postens distribusjonsnett skal nedskaleres, hvem skal da gi den beredskapskapasiteten Posten gir lokalsamfunnene i dag?