Privat tannpine

Det er ikke lov å mene at det er bedre at de fattige lar være å gå til tannlegen enn at de faktisk får behandling og at det offentlige tar regningen.

Give a man free food and he’ll figure out a way to steal more than he can eat ’cause he doesn’t have to pay. («Government cheese», The Rainmakers)

Jeg kom på denne sangen da jeg diskuterte gratis tannhelsetjenester med en høyremann for noen uker siden. Jeg hadde påpekt at de som frykter at en slik reform skal bli fryktelig kostbar, må huske på at regningene vi i dag betaler til tannlegen tross alt blir borte når det offentlige betaler. Det er jo ikke sikkert det blir dyrere for oss å dra kortet hos skattekontoret enn på tannlegekontoret.

I land med privat tannhelse og store forskjeller kan alle se på tennene dine om du er rik eller fattig.

Høyremannen ville ikke høre slikt. Han svarte: «Hvis ikke etterspørselen øker når det blir gratis da»

Ja, tenk om det skjer, tenkte jeg. Tenk om alle de som i dag ikke går til tannlegen fordi det er for dyrt, faktisk begynner å gå til tannlegen. Er ikke det en god ting, da? Tenk hvilken helsegevinst Norge vil få fra det. Fra å forebygge hull i stedet for å borre i dem.

Tenk om sykefraværet går ned fordi stigma forsvinner og folk får bedre psykisk helse av å få bedre ånde og penere smil. Hvis min venn høyremannen har rett i at folk i dag unnlater å gå til tannlegen fordi det er for dyrt, ville det jo vært fantastisk å rette opp i det.

Da president Ronald Reagan i 1981 kuttet i sosiale overføringer, vedtok han samtidig at de som var fattige nok kunne få denne osten i stedet for penger.

Nordmenn har i dag gratis tannlege fram til vi er atten år. Ingen har anklaget pasientene for «overforbruk» av skoletannlegetjenester. Det er visst et større problem at de ikke møter til timene sine. I land med privat tannhelse og store forskjeller kan alle se på tennene dine om du er rik eller fattig.

Men noen har redsel for å delta på en spleisemiddag sammen med folk de ikke kjenner.

– Hva om det kommer noen som er skikkelig sultne, tenker de. Noen som ikke får nok mat hjemme. De kommer til å spise seg mette på min regning.

Ja, tenk om det skjer. Tenk om de får spise seg mette.

«Government cheese» er et amerikansk uttrykk og helt konkret. Fra 1950-tallet og framover kjøpte USAs regjering enorme mengder ost av amerikanske bønder for å holde prisene høye. Tusenvis av tonn hopet seg opp på lagre over hele USA.

Da president Ronald Reagan i 1981 kuttet i sosiale overføringer, vedtok han samtidig at de som var fattige nok kunne få denne osten i stedet for penger.

Millioner av amerikanske gutter og jenter har derfor vokst opp med «Government cheese». Alle kunne se på maten du spiste, hvem som var mottakere av denne offentlige velferden. Varme ostesmørbrød i et utall varianter er i dag nærmest amerikansk nasjonalrett takket være kreative foreldre som ville det beste for sine barn.

Men «Government cheese» har også gått inn i språket som et uttrykk for alt det de borgerlige hater med offentlig velferd.

Give a woman free kids and you’ll find them in the dirt

Learning how to carry on the family line of work

Men «Government cheese» har også gått inn i språket som et uttrykk for alt det de borgerlige hater med offentlig velferd. Når noe er gratis, forsyner folk flest seg alt for mye, sier de. Vi må la markedet sette prisen. Da regulerer etterspørselen seg til riktig nivå.

I don’t believe in anything, nothing is free. They’re feeding our people that Government Cheese

I Norge tyder mye på at vi får et nytt stortingsflertall etter valget i september. Et flertall som ser ut til å kunne bli enige om å utvide det offentlige tannhelsetilbudet.

Det er lov å ha ulike meninger om hvordan det bør innføres og for hvem. Og å ha ulike regnestykker for hva det vil komme til å koste. Både hvor mye Stortinget må bevilge, og hvor mye vanlige folk vil komme til å spare, på en slik reform. Men en ting er det ikke lov å mene. Nemlig at det er bedre at de fattige lar være å gå til tannlegen enn at de faktisk får behandling og at det offentlige tar regningen.

(En lettere omskrevet versjon av denne teksten ble først publisert i Dagsavisen, 23. august, 2021.)