Det private burde være politisk

For snart fire år siden ble jeg mor for første gang.

Endringen fra å kun passe meg selv, til et nytt liv som omsorgsperson og forsørger, var stor. Den personlige omveltningen ble overvunnet i takt med erfaring, men også som samfunnsviter og –økonom fikk jeg en overraskelse; over hvor prisgitt barn er sin familie, og deres ressurser. Og over hvor fraværende fellesskapet er i etterkant av graviditet og fødsel. Denne overraskelsen er blitt større med tiden.

Det lureste vi kan gjøre for fortsatt velstand og velferd i Norge, er å sikre optimale forhold i dag for dem som skal gi oss det framtidige arbeidet.

Hvorfor overlater vi så mye av de viktigste årene i et menneskes liv til den private sfæren, når vi vet at barns oppvekst vil få store konsekvenser for den enkelte og samfunnet?

Betydningen av de hundretusenvis av barndommer som til enhver tid leves i Norge, kommer tydelig fram ved å se på hva vi lever av. I begynnelsen av januar arrangerte NHO sin årskonferanse. I år var temaet «Verdien av arbeid», og tittelen gjenspeiler et viktig forhold som ofte kommer i skyggen av oljerikdommen: at vi først og fremst lever av kunnskap og arbeid.

De fleste er i jobb, og det har gitt oss velstand og velferd. Som regjeringens perspektivmelding fra 2017 viser, utgjør nåverdien av framtidig arbeidsinnsats 75 prosent av Norges netto nasjonalformue. Altså vil tre fjerdedeler av rikdommen komme fra det framtidige arbeidet til dagens barn.

Barna er vår gullgruve. Hadde vi vært et privat selskap, og 75 prosent av inntekten kom fra en enkelt innsatsfaktor, ville selskapet gjort alt som var mulig for å skjerme og utvikle denne innsatsfaktoren.

En rekke forhold – politiske, historiske og kortsiktige økonomiske – gjør at vi aksepterer at familielivet i stor grad tilhører det private.

Med andre ord: Det lureste vi kan gjøre for fortsatt velstand og velferd i Norge, er å sikre optimale forhold i dag for dem som skal gi oss det framtidige arbeidet, slik at de blir lykkelige, kunnskapsrike, velfungerende og produktive arbeidstakere som voksne.

Slik er det ikke. En rekke forhold – politiske, historiske og kortsiktige økonomiske – gjør at vi aksepterer at familielivet i stor grad tilhører det private. Dette til tross for at forskningen gir oss stadig mer kunnskap om den kritiske betydningen av barns oppvekst for utvikling og helse.

I en studie av psykolog Tormod Bøe og hans forskerkolleger, som ble publisert i BMJ i juli 2017, ble sammenhengen mellom barns eksponering for fattigdom og psykiske problemer i voksenlivet undersøkt. Dataene tar utgangspunkt i norske tall, nærmere bestemt ungdommer mellom 16 og 19 år fra Hordaland, deres mentale helse i dag, og økonomiske forhold til familien i oppveksten.

Forskningen undersøker sammenhengen mellom å bo i fattige husholdninger også kun i perioder av oppveksten og psykiske problemer senere i livet. Bøe og hans kolleger viser blant annet at de som har vært utsatt for fattigdom i større grad oppgir å ha ulike varianter av psykiske problemer i voksen alder enn dem som ikke er vokst opp i fattige husholdninger.

Vi vet at en uheldig foreldrestil er vanskelig å bryte ut av.

De unge voksne som aldri har vært fattige, oppgir i mindre grad å ha emosjonelle problemer og atferdsproblemer som voksne enn dem som beveget seg inn i fattigdom underveis i oppveksten, og de har også mindre atferdsproblemer enn dem som var kronisk fattige. I tillegg har de som ikke har opplevd fattigdom i mindre grad problemer med depresjoner og relasjonsproblemer enn både de som var kronisk fattige, og de som var fattige i tidlige faser av oppveksten.

Effektene er hovedsakelig indirekte, i den forstand at fattigdom hos foreldre kan påvirke deres egne psykiske helse, konfliktnivå i familien og deres relasjon overfor barna, som igjen påvirker barnas helse. Bøe og hans kolleger konkluderer nøkternt med at politikk som reduserer barnefattigdom, kan forventes å ha positive effekter for samfunnet.

I tillegg vil tiltak som forsøker å imøtekomme de indirekte effektene i form av familiekonflikter og samspill mellom foreldre og barn kunne bidra, men forskerne advarer samtidig om å forenkle de komplekse sammenhengene mellom fattigdom og negative oppvekstvilkår for barn.

Den amerikanske psykologen John Gottmans forskning gir oss et annet perspektiv på hvordan oppvekst former barns utvikling. I studier av samspill mellom barn og foreldre har han identifisert fire ulike former for reaksjoner foreldre har overfor barna når de opplever vanskelige følelser[1]:

Avvisende foreldre (avviser, overser eller bagatelliserer barns negative følelser), negative foreldre (kritiske til barnas negative følelser), holdningsløse foreldre (aksepterer og sympatiserer med barns negative følelser, men veileder dem ikke) og foreldre som driver emosjonstrening, som er det optimale samspillet mellom foreldre og barn.

De emosjonsorienterte foreldrene lærer barna sine å takle negative følelser som sinne, frykt og tristhet gjennom å veilede dem i de konkrete situasjonene slike følelser oppstår. Relasjonen mellom foreldre og barn er av stor betydning for barn på alle områder i livet og deres utvikling: barn med foreldre som lærer dem å håndtere følelser har høyere selvfølelse, presenterer bedre på skolen og er flinkere til å utvikle relasjoner med andre barn, ifølge Gottman.

Veksten i antall unge uføre i Norge de senere årene er urovekkende.

Som professor i psykologi, Frode Thuen, påpeker, samsvarer Gottmans resultater med annen forskning fra utviklingspsykologien de siste tiårene, som viser den avgjørende betydningen av samspill mellom barn og foreldre for barns utvikling og mestring av livet i voksen alder.

Også ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen gjennomføres det forskning med utgangspunkt i Gottmans forskning, der foreldre lærer å hjelpe barna å håndtere ulike følelser på riktig måte for å forebygge angst og atferdsvansker hos barn.

Resultatene fra Universitetet i Bergen tyder på at foreldrene som får veiledning i oppdragerstil i tråd med utviklingspsykologisk forskning, får en nærere relasjon med barnet og opplever et sterkere fellesskap. Kommunikasjonen blir bedre og konfliktene færre.

Å få barn er frivillig og selvvalgt. Derfor må en forvente at voksne mennesker som tar beslutningen om å få barn, forsøker sitt ytterste for å gi sine barn den beste oppveksten.

Men vi vet at mange barn ikke vokser opp under de mest optimale forholdene, enten i form av i husholdninger med stabil og god økonomi, eller med foreldre som gir nok emosjonell nærhet og veiledning. Og vi vet at en uheldig foreldrestil er vanskelig å bryte ut av, fordi den ofte reproduseres mellom generasjoner.

En god barndom har du med deg hele livet, pleide SVs Kristin Halvorsen å si. Når forskningen gir oss stadig mer kunnskap om betydningen av en dårlig eller god oppvekst for voksenlivet, blir risikoen vi utsetter dagens barn for som følge av fellesskapets fravær, åpenbar.

Å redusere fattigdom i barnefamilier er et åpenbart mål.

I verste fall legger vi til rette for utenforskap. Veksten i antall unge uføre i Norge de senere årene er urovekkende. Og vi vet også mye om hvorfor stadig flere unge faller utenfor: i 2014 var 62 prosent av alle uføre under 30 år, uføre på grunn av psykiske lidelser.

På svært mange andre områder griper vi inn i den enkeltes liv, fordi handlinger medfører konsekvensene for samfunnet, eller setter den enkelte i fare. Vi nekter for eksempel folk å bygge hus med for små vinduer som følge av brannsikkerhet, og vi nekter søsken å dele eierskapet til gårdsbruk de arver, fordi inntekstgrunnlaget til gårdene kan bli for lite. Sett i lys av slike reguleringer, er det et paradoks at vi ikke griper mer inn i familienes liv.

Det er på tide å vurdere de større og mer langvarige kostnadene det har at nærmere 100.000 barn vokser opp i fattigdom i Norge, og at den obligatoriske veiledningen av barnefamilier er mangelfull. Oppvekstvilkår for barn tilhører ikke privatlivets sfære.

Tvert imot, som samfunnets viktigste framtidige ressurs, er barna i høyeste grad et felles ansvar. Barn velger ikke barn sine foreldre eller livet. Det får de gitt.

Du kan ikke sove nå, det er nå det begynner.

Det er mye som kan og bør gjøres. Å redusere fattigdom i barnefamilier er et åpenbart mål. Bare ved å justere barnetrygden etter lønns- og prisveksten de siste 20 årene, ville 18 000 færre barn vokst opp i fattigdom, ifølge beregninger fra SSB. Videre bør det offentlige følge opp nye barnefamilier tettere fra fødsel.

I Oslo vil alle bydeler tilby oppfølging etter modellen «Nye familier» fra 2019, der førstegangsforeldre får hjemmebesøk under graviditet og etter fødsel, samt tilbud om tettere oppfølging fram til barnet er to år.

En slik modell bør tilbys i alle landets kommuner. I tillegg bør man utrede kostnader og forventet effekt av at alle førstegangsforeldre får tilbud om foreldrekurs om oppdragerstil basert på nyere forskning.

Slike kurs tilbys i noen grad i dag, men omfanget varierer mellom kommuner, og det er ofte sterke begrensinger i antall plasser, samt når og hvor kursene tilbys.

Når en lang fødsel endelig var over, var jeg nær ved å sovne tvert fra nyfødt barn.

Uansett tiltak mot familier, kan det hevdes at de med universell innretning vil ha en mer positiv effekt på samfunnsnivå enn målrettede tiltak mot de spesielt risikoutsatte.

Når en sykdom er utbredt, som angst eller depresjon, vil det komme flere sykdomstilfeller totalt fra den store gruppen som har middels eller lav risiko, eksempelvis som følge av at de har vært utsatt for en ikke optimal form for oppdragelse, enn den mindre gruppen som har høy risiko, som følge av at de har vokst opp under svært ødeleggende familieforhold. Men målrettede tiltak retter seg ofte mot kun de mest risikoutsatte.

Tilbake på fødestuen for snart fire år siden: Da en lang fødsel var over, var jeg nær ved å sovne tvert fra nyfødt barn. Jordmor grep meg i armen, så meg i øynene og sa bestemt:

«Du kan ikke sove nå, det er nå det begynner».

Hun hadde rett. Og samfunnets felles ansvar for familiers liv burde i større grad reflektere dette. Når fødselen er over, det er da den viktigste jobben begynner.

[1] «Hjerteforeldre» Pantagruel Forlag A/S. Utgitt på norsk i 2017