Hvis korrigering av «historisk urett» blir vanlig, vil det føre til kaos i verden

Under det omstridte intervjuet med Tucker Carlson 9. februar gjentok Vladimir Putin fortellingen sin om at Ukraina er en kunstig nasjon og at russere og ukrainere i bunn og grunn er ett folk. Han la til at krigen i Ukraina er på en måte en «borgerkrig». Mye av det samme sa han også under sin årlige – og lange – pressekonferanse 14. desember 2023.

Under en krig er det vanlig å demonisere fienden og markere størst mulig avstand for å motivere sine egne til krig, men her gjør Putin det stikk motsatte. Han sier at det er tragisk at brødre kjemper mot hverandre på hver sin side av fronten i Ukraina. Dette kan fremstå som forsonende, men er i realiteten en form for nasjonalisme som bare forsterker fiendebildene.

Putins forhold til nasjonalisme er tvetydig

Å karakterisere nabonasjonens identitet som falsk kan virke mot sin hensikt. Som professor i Russlandsstudier ved UiO, Pål Kolstø sier det: «Jo mer russerne insisterer på at en separat ukrainsk identitet ikke eksisterer, desto viktigere blir det for ukrainerne å utvikle en. Og i tillegg får denne ukrainske identiteten også mer anti-russiske trekk.»

Putins forhold til nasjonalisme er tvetydig. På den ene siden omtaler han nasjonalismen som et «virus» og som en trussel mot Russlands multietniske karakter. På den andre siden bruker han nasjonalistisk retorikk overfor Ukraina når det passer ham.

I min nye bok «Krigens kontinent – Europa etter den kalde krigen» skriver jeg om nasjonalismens rolle i krigene som fulgte etter oppløsningen av Sovjetunionen og Jugoslavia. En måte å definere nasjonalisme på er at det skal være samsvar mellom statens grenser og nasjonens grenser. En slik forståelse lå til grunn i Serbias president, Slobodan Miloševićs prosjekt om Stor-Serbia, etter oppløsningen av Jugoslavia. Russiske ledere har heldigvis ikke adoptert en lignende form for nasjonalisme. Etter Sovjetunionens fall i 1991 havnet 25 millioner russere utenfor Russland. Over 11 millioner av dem i Ukraina.

Det var ingen nasjonalistisk oppblomstring i Ukraina verken blant etnisk ukrainere eller etniske russere.

Det kunne gått blodig for seg hvis daværende president Boris Jeltsin hadde satset på å forene alle russere i én stat. I mai 1992 ønsket parlamentet på Krim å holde en folkeavstemning om uavhengighet, og de fikk støtte fra den russiske Dumaen, som erklærte at overføringen av Krim fra Russland til Ukraina i 1954 var ulovlig. Men Jeltsin satte foten ned for dette.

Til tross for slike tendenser i Krim unngikk Ukraina separatistproblemer på 1990-tallet. Det var ingen nasjonalistisk oppblomstring i Ukraina verken blant etnisk ukrainere eller etniske russere. Russland og Ukraina var jo tett knyttet sammen, ikke minst gjennom Samveldet av uavhengige stater (SUS) som erstattet Sovjetunionen. Dette samveldet fungerte ikke etter intensjonen, men Putin hadde planer om å skape en mektig euroasiatisk økonomisk union mellom Russland, Ukraina, Belarus og Kasakhstan, som kunne konkurrere med EU i vest og Kina i øst. Ukraina sluttet seg til en slik avtale i 2003, men snudde etter Oransjerevolusjonen i 2004, og begynte deretter å orientere seg mot EU og USA.

Ukrainas utenrikspolitiske orientering har skapt sterke motsetninger mellom øst-ukrainere og vest-ukrainere.

Dette ble det et historisk vendepunkt. Som den ukrainske historikeren Serhii Plokhy påpeker i boken The Russo-Ukrainian War: The Return of History, førte Oransjerevolusjonen til at Ukraina og Russland, og følgelig også Vesten og Russland, kom «på en kollisjonskurs som til slutt ville lede til krig».

Ukrainas utenrikspolitiske orientering har skapt sterke motsetninger mellom øst-ukrainere og vest-ukrainere. Det kulminerte med Majdan-revolusjonen i 2014, som Russland ser på som et vestligstøttet statskupp. Da Russland definitivt mistet grepet om Kyiv fryktet de at landet kunne bli medlem i NATO – et scenario som Kreml konsekvent har definert som en eksistensiell trussel mot Russland.

Annekteringen av Krim i 2014 blir som regel analysert i lys av Russlands geopolitiske og militære behov for å sikre sin Svartehavsflåte i Sevastopol som de har hatt siden 1783. Men overfor det russiske folket legitimerte Putin annekteringen først og fremst ved hjelp av nasjonalistisk retorikk. Putin argumenterte med at russerne var et av verdens mest oppdelte folk over landegrensene og hevdet at Russland hadde en «historisk rett» til halvøya.

I sin tale 18. mars 2014 trakk Putin linjene så langt tilbake som til året 988, da fyrst Vladimir 1. (Volodymyr på ukrainsk) ble døpt i byen Chersonesus på Krim og gjennom krigene russerne hadde kjempet på Krim opp gjennom historien. Med annekteringen av Krim klarte Putin å snu et pinlig nederlag til en stor seier. Dette skapte en euforisk stemning i Russland. Det var ikke like stor begeistring for støtten til de russiskspråklige separatistene i Donbas og deltakelsen i krigen der, som kostet mye mer. Men også med hensyn til disse områdene har Putin tydd til nasjonalistisk retorikk.

Utgangspunktet for Russlands «spesialoperasjon» i Ukraina var mest sannsynlig for å bytte ut regjeringen i Kyiv og holde Ukraina innenfor sin innflytelsessfære, men når krigen først tok form av en territoriell krig, så blir det viktig for Putin å rettferdiggjøre okkupasjonen av områdene i øst. Under forrige ukes pressekonferanse sa Putin at befolkningen i Øst- og Sør-Ukraina «alltid har vært pro-russiske, da disse områdene historisk har vært en del av Russland.»

Putins «omsorg» for russere utenfor Russland er selektiv.

Fortellingen om «ett folk» tjener den samme hensikten. I juli 2021 skrev Putin essayet «Om den historiske enheten mellom ukrainere og russere» der han understreket at Russland, Belarus og Ukraina har den samme opprinnelse i Kyivriket (Kyiv Rus), fra 800- til 1200-tallet. Putin hevder at ukrainere og russere deler det samme historiske og åndelige rommet, men at uheldige politiske beslutninger har ført til dagens splittelser. Han ser ikke denne separasjonen som en naturlig utvikling, men som noe dypt beklagelig. Putin har aldri klart å forsone seg med at Lenin «skapte Ukraina» innenfor Sovjetunionen.

Selv hvis Putins historieleksjoner var korrekte, er en slik tilnærming til nabogrenser farlig. Hvis korrigering av «historisk urett» ble vanlig, ville det føre til kaos i verden, ettersom det er mange der ute som kunne ønsket at historiens gang var annerledes.

Putins «omsorg» for russere utenfor Russland er selektiv. Som den franske historikeren Marlene Laruelle sier, er noen russere og russisktalende mer «verdt» enn andre for Putin. Målet er ikke å bruke den russiske stat til å beskytte etniske russere, men snarere omvendt: Han bruker etniske russere som et verktøy for å fremme Russlands geopolitiske interesser. Putin er med andre ord en strategisk nasjonalist.

Teksten er en oppdatert versjon av et innlegg som opprinnelig ble publisert i Klassekampen.