Putins «styrte demokrati» – absurditet i praksis

Først det faktiske. Det ble blåmandag for president Vladimir Putin, etter lokalvalget søndag 8. september, for ei uke siden. Putins støtteparti, Forente Russland, klarte så vidt å få flertall i bystyrevalget i Moskva, og fikk til slutt 25 av de 45 plassene. Det er en sterk tilbakegang fra forrige valgperiode, da det russiske styringspartiet fikk 40 av de 45 plassene. Også ellers i landet gikk Forente Russland på en smell i møtet med velgerne. Det var oppsiktsvekkende, ikke minst fordi de store regjeringskontrollerte TV-stasjonene drev kampanjer mot opposisjonen.

Og så det egentlige. Det var en lang og interessant prosess i politisk manipulasjon som til slutt førte til det sjokkerende resultatet for det i realiteten statsbærende partiet. Forente Russland er administrasjonspartiet i alle Russlands provinser, bortsett fra nå Khabarovsk ved Stillehavskysten, som sist helg ble tapt til det sterkt nasjonalistiske partiet Liberaldemokratene, et av partiene som utgjør den såkalte «lojale opposisjonen», som får lov til å eksistere, men som ikke utgjør noen trussel mot, eller utfordrer, Putins regime.

Det første skrittet myndighetene tok var å nekte å registrere uavhengige kandidater til valget.

Det begynte med at meningsmålere knyttet til Kreml tidlig i sommer regnet ut at de kunne tape hele ni av de 45 plassene i Moskvas bystyre. Gode råd var dyre, selv om selve valget i utgangspunktet var uinteressant for både makta og velgerne. Ved forrige valg var valgdeltakelsen bare 21, 04 prosent. Men å tape ni plasser var det samme som å tape ansikt. Noe måtte gjøres.

Det første skrittet myndighetene tok var å nekte å registrere uavhengige kandidater til valget. Det neste skrittet var å erklære at mange tusen underskrifter for kandidaturet til de uavhengige kandidatene som likevel krevde å bli registrert, ble underkjent av valgkommisjonen. Kandidatene trengte fem tusen hver for å bli godkjent.

Det at mange av dem som hadde skrevet under ble fortalt at de rett og slett ikke eksisterte, provoserte mange, og folk tok til gatene for å protestere. Protestene ble organisert av Aleksej Navalnyj, den russiske opposisjonens faktiske leder, som også i sommer ble arrestert flere ganger for å ha organisert demonstrasjonene.   Opptil 50 000 deltok på det meste, det ble brukt utstrakt politivold, og Kreml har ikke sett en slik mobilisering av motstand siden etter valgfusket i parlamentsvalget i desember 2011.

Da myndighetene skjønte at de kunne tape stort, så byttet mange av kandidatene til Forente Russland identitet.

Et i utgangspunktet ubetydelig valg i hovedstaden, som interesserte «ingen», ble altså plutselig et veldig interessant valg, som mobiliserte til politisk aktivisme. Manipuleringen av folks rettigheter og politivolden skapte en interesse for dette valget som det ellers ikke ville hatt. Ved hver korsvei mobiliserte myndighetene til politisk motstand. Mennesker som i utgangspunktet ikke var nevneverdig interessert i politikk ble provosert av at deres rettigheter ble tråkket på, og sa ifra. Slik ga myndighetene seg selv en kraftig en på trynet.

Men det absurde stanser ikke her. Da myndighetene skjønte at de kunne tape stort, så byttet mange av kandidatene til Forente Russland identitet, og stilte som kandidater uten – liksom – tilknytning til det statsbærende partiet. De vendte partiet ryggen i et forsøk på likevel å bli valgt. Navalnyj og hans folk identifiserte kandidatene, så mange politisk interesserte visste likevel hvem de egentlig representerte.

Men det var ikke bare myndighetene som sto for absurditetene. Navalnyjs oppfordring til velgerne var at de skulle stemme på kandidater uten tilknytning til Forente Russland. Og siden ingen av den egentlige opposisjonens kandidater fikk lov til å stille, så betydde det at liberalere som hadde stått på barrikadene mot det kommunistiske kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov sommeren 1991, følte seg tvunget til å stemme for kommunistene i 2019, mens de hold seg kraftig for nesa.

Mennesker som ellers stort sett har oppført seg som folk, blir plutselig neshorn.

Resultatet var at kommunistpartiet fikk inn 13 kandidater i Moskvas bystyre. Mens Rettferdige Russland fikk tre kandidater. Dette partiet er egentlig er en arm av Forente Russland, ble startet for å fange opp velgere med en sosial agenda, og er en selvsagt del av den «lojale opposisjonen». Og Jabloko, det liberale partiet fra 1990-tallet, som egentlig ikke er en del av den «lojale opposisjonen», fikk inn fire representanter.

Den store absurdisten, den rumensk-fødte franske forfatteren Eugene Ionesco, ville nikket gjenkjennende til sommerens valgdrama i Moskva. I teaterstykket Neshornet fra 1959 skriver han om neshornene som tar over makta i en landsby. Mennesker som ellers stort sett har oppført seg som folk, blir plutselig neshorn. De forvandles til noe som ikke er seg selv.

Ikke så ulikt kandidatene fra Forente Russland, som plutselig ble partiløse, i et forsøk på å hindre at partiet helt skulle tape ansikt. En god venn av meg fikk i lokalvalget i St. Petersburg besøk av en slik fersk «partiløs» kandidat. Kandidaten ringte på døra, og kom med en pose med matvarer som han ville gi bort. Han ville ha min venns stemme. Min venn syntes det hele var så komisk at han svarte ja, han ville stemme på ham. At min venn – som har utpreget sans for det absurde i tilværelsen – bidro til å forsterke politikkens uforutsigbarheter, tar han med knusende ro.

– Ha, ha, han skulle kjøpe meg, og kom med matpakke. Det er klart jeg måtte stemme, som et absurd statement, sier han.

Og sånn, omtrent sånn, ruller Russland videre. Til parlamentsvalget om to år, et valg som virkelig gjelder. Det kan bli et valg der plutselig alt kan stå på spill. For partiet som fortsatt vinner valg, men som er så upopulært at kandidatene må maskere seg for å stille.