Magnitsky
FOTO: Wikipedia

– Domstolen bekrefter Magnitskij-saken

Den europeiske menneskerettighetsdomstol har nå revet i stykker den versjonen av Magnitskij-saken som russiske myndigheter har forsøkt å overbevise verden om.

16. november 2009 døde den russiske skatterettseksperten Sergej Magnitskij, forslått i en pøl av urin i et russisk varetektsfengsel.

27. august i år slo Den europeiske menneskerettighetsdomstol fast at dødsfallet skyldtes omfattende brudd på menneskerettighetene.

Dermed skyter domstolen i stykker den versjonen av saken som russiske myndigheter har forsøkt å overbevise verden om, nemlig at Magnitskij døde av naturlige årsaker til tross for at han hadde blitt godt behandlet.

Før Magnitskij ble arrestert i november 2008, hadde han varslet om skattesvindel i milliard-klassen.

«Ingen torturerte ham, han døde av hjerteattakk», sa Russlands president Vladimir Putin i 2012.

Dommen var enstemmig blant de syv dommerne som tok stilling til saken; en av dem fra Russland. Den slår fast brudd på Magnitskijs rett til liv, frihet, sikkerhet og rettferdig rettergang og til ikke å bli utsatt for umenneskelige fengselsforhold og mishandling.

Den er klar på at manglende legehjelp i fengselet førte til at han døde. Dødsfallet ble heller ikke effektivt etterforsket. Magnitskij ble plassert i overfylte fengselsceller, fikk elendig mat og de hygieniske forholdene var under enhver kritikk. Han ble mishandlet kort tid før han døde.

Før Magnitskij ble arrestert i november 2008, hadde han varslet om skattesvindel i milliard-klassen. Han ble arrestert av noen av de samme personene han hadde varslet om, og plassert under stadig mer umenneskelige forhold i ulike fengsler i Moskva.

Hvorfor er dommen så viktig?

Ti år etter sin død er han blitt et symbol for Russlands menneskerettighetsproblemer, angrep på varslere og myndighetspersoners samarbeid med kriminelle om å plyndre staten. Men hans navn er også knyttet til nye metoder for å bekjempe korrupsjon og de verste overgrepene – i Russland og i andre autoritære stater.

Dette har fått sitt gjennomslag også i Norge, hvor Utenriksdepartementet arbeider med å utvikle menneskerettighets- eller Magnitskij-sanksjoner, som de gjerne kalles. Sanksjonene nekter innreise og fryser eiendeler til personer som har begått den samme type overgrep som Magnitskij avdekket og ble offer for. USA, Canada, Storbritannia og de tre baltiske landene har slike ordninger og EU vurderer noe lignende.

Mye av dette er takket være en uortodoks kampanje ledet av Magnitskijs klient, den britisk-amerikanske forretningsmannen Bill Browder. Han nektet å akseptere russiske myndigheters bortforklaring av drapet.

Men hvis du leser om dommen i Kreml-kontrollerte medier får du et helt annet inntrykk. Her heter det bare at Menneskerettighetsdomstolen anerkjente at fengslingen av Magnitskij for mistanke om skatteunndragelser var godt nok begrunnet. Og at man vurderer å anke dommen. Punktum.

Det riktige er at domstolen mente at det fantes grunner til å mistenke Magnitskij for å være involvert i skatteunndragelser, men at denne mistanken ikke rettferdiggjorde at han ble holdt i varetekt i et år. Rettssaken mot ham etter hans død, hvor han ble dømt for skattesvik, krenket grunnleggende prinsipper for rettferdig rettergang.

Det er kanskje ikke så rart at Russland ikke gjør fremgang i kampen mot korrupsjon og overgrep i statlig regi når forbrytelser så fullstendig lønner seg.

Hvorfor er dommen så viktig? Menneskerettighetsdomstolen har tross alt dømt Russland i et stort antall saker for like alvorlige brudd på menneskerettighetene.

For det første bekrefter den viktige deler av grunnlaget for den internasjonale Magnitskij-kampanjen som Browder leder. Hans kommentar var at domstolens kjennelse var “en rungende seier» og at den «ødelegger fullstendig løgnene og propagandaen om Sergej Magnitskij».

Her hjemme har filmskaperen Andrej Nekrasov og Piraja film produsert en dokumentarfilm, The Magnitsky Act, som gjengir Kremls versjon og tilsynelatende forsøker å tåkelegge saken. Norske medier forholdt seg stort sett ukritisk til filmen da den ble lansert i 2016, og fulgte et spor om at ytringsfriheten var truet – av Browder og Helsingforskomiteen.

Nå har vi en grundig dom fra en domstol med høy troverdighet, som forhåpentligvis vil gjøre rommet for desinformasjon mindre.

For det andre gir dommen støtte til hovedbudskapet i Magnitskij-kampanjen. I mange av de landene hvor de verste menneskerettighetsbruddene skjer råder det nesten total straffrihet. Ingen er dømt, men noen av de involverte er blitt forfremmet, ti år etter drapet på Magnitskij. Det er kanskje ikke så rart at Russland ikke gjør fremgang i kampen mot korrupsjon og overgrep i statlig regi når forbrytelser så fullstendig lønner seg.

Dette berører oss direkte, slik blant annet Europarådets parlamentarikerforsamling har slått fast. Pengene fra skattesvindelen Magnitskij avdekket – og fra en rekke andre korrupsjonsskandaler – havner i Vesten og blir hvitvasket der. Også nordiske banker, som Den Danske Bank og Nordea, kan ha bidratt til dette.

For det tredje gir dommen en kjærkommen oppreisning for Magnitskijs etterlatte.

Demokratiske stater må gjøre mer både for å støtte varslerne og for å hindre at kriminelle misbruker de internasjonale finansinstitusjonene. Blant svarene er å innføre Magnitskij-sanksjoner, motarbeide hvitvasking og vedta lovgivning om forpliktende ansvar for næringslivsaktører til å sikre menneskerettighetene i egne og leverandørers virksomhet.

For det tredje gir dommen en kjærkommen oppreisning for Magnitskijs etterlatte. Ifølge James A. Goldstone, advokaten som førte saken for Magnitskij-familien, slår dommen fast at den russiske regjeringen med vilje utsatte Magnitskij for en behandling som førte til at han døde. «Magnitskij hadde mot til å fordømme korrupsjon på høyt nivå i den russiske regjeringen fordi han trodde på et demokratisk samfunn som respekterer menneskerettighetene. Til slutt kostet det motet ham livet. I dag har lovverket som han hadde en slik tro på til slutt gitt ham og familien en viss grad av rettferdighet.»

I Helsingforskomiteen har vi en tilleggsgrunn til å være fornøyd med dommen. I april 2014 anmeldte vi noen av de som stod bak torturen og drapet på Magnitskij til norske myndigheter. Dommen bekrefter kjernen i denne anmeldelsen.

Den kom sent, men den kom godt.