Rike barn leker best

For noen år siden dro den franske sosiologen Bruno Cousin på juleferie med familien til tropeøya Saint-Barthélemy i Karibia. På den 25 kvadratkilometer lille øya støtte han tilfeldigvis på åtte av de 20 rikeste menneskene i verden. Hvorfor klumpet de seg sammen akkurat der, akkurat da? Han bestemte seg for å utforske hvorvidt det er sånn at den globale overklassen har lik smak på andre områder også. Svaret er ja.

Verdens rikeste fra USA, Europa, Russland og Sør-Amerika møtes nemlig også på filmfestivalen i Cannes, Met Gala i New York og andre store festivitaser gjennom året. Og finnes det ikke en rød løper i kalenderen å tørke av seg skokrem på, drar de bare på landstedet sitt i The Hamptons, på Capri eller i Aspen, der de er garantert å treffe likesinnede å utveksle aksjeråd og drikke formiddagscocktails med. Tennistrenerne, sjåførene og privatlærerne følger naturlig nok med.

De mindre bemidlede blir presset ut av byer som København og Århus, og må bosette seg utenfor sentrum med lang pendlervei.

«Velstanden har nådd et nivå hvor husstandene blir administrert på en måte som vi ikke har sett på mange århundrer. Kongefamilier har alltid brukt tjenestefolk som har ulike roller, men at ikke-kongelige innretter seg på samme måte, er relativt nytt», sa Bruno Cousin i et intervju med danske Weekendavisen i april.

Dette gjelder ikke bare rikfolk fra land med ekstreme forskjeller, som i USA, Russland, Kina eller Qatar. I samme avis kan man lese om boka «Rige børn leger bedst», der artikkelen innledes med en historie om Lego-arving Anders Kirk Johansen. I fjor vinter bestemte han seg for å kjøre en av sine mange biler ut på isen utenfor familiens gods i Vejle sør på Jylland for å sjekke om isen holdt. Bilen sank. «Jeg er glad jeg ikke tok min Rolls Royce», var hans nonsjalante kommentar i avisa Ekstra Bladet.

«Rige børn leger bedst», skrevet av fem forfattere med ulik fagkompetanse, dokumenterer overbevisende hvordan eliten i Danmark er blitt rikere, klumper seg sammen i samme strøk, utdanner seg på samme private skoler, gifter seg innenfor samme stand og lager barn som er akkurat like – og etter hvert blir akkurat like rike.

De mindre bemidlede blir presset ut av byer som København og Århus, og må bosette seg utenfor sentrum med lang pendlervei. Attpåtil har de førstnevnte bedre tilgang til legetjenester, får bedre pensjon, mer arv og lever betydelig lengre – hele 16 års forskjell er det i leveår mellom menn fra de rikeste og fattigste delene av noen av de største byene i landet.

Forfatterne opererer med fem klasser, der toppen utgjøres av overklassen, som tjener over 1,2 millioner i året og «sub-overklassen», som tjener over 850 000 i året. Disse er en voksende gruppe i Danmark, på grunn av vekst i sektorer som IT, kommunikasjon, medier, eiendom, og finans. Til sammen utgjør de fem prosent av Danmarks arbeidsdyktige alder. På bunnen finner du de langtidsarbeidsledige, som nå utgjør hele 20 prosent i Danmark. Det vil si at resten består av faglærte og ufaglærte.

I 1987 tjente overklassen tre ganger så mye som arbeideren, i dag er det fem ganger så mye. I en by som København, som på 1980-tallet var dominert av arbeiderstrøk, er forskjellen enda større – der utgjør overklassen nå 39 prosent, mens de i 1987 utgjorde åtte prosent. Arbeiderklassen er skrumpet fra 56 til 21 prosent. Storbyeliten stikker av, mener forfatterne – geografisk, økonomisk, ideologisk og kulturelt.

Når skipsredere kjøper seg leiligheter på 1200 kvadratmeter på Tjuvholmen til 236 millioner kroner, er det ikke fordi de har lyst til å komme tettere på folk flest.

Forfatterne knuser myten om de små forskjellene i Danmark. Kanskje var det slik en gang i tiden, det vil si på 1980-tallet, men nå er forskjellene blitt store og truer «sammenhengskraften». Folk snakker ikke lenger sammen på tvers av klasse, og dermed blir det også vanskelig for politikerne å fatte beslutninger fundert i virkeligheten til folk flest. Dette skaper frustrasjon, eliteforakt og mistillit, er analysen, mange av samme forutsetningene som har ført til voldelige sammenstøt i land som Frankrike og USA.

De samme tendensene kan vi se i Norge. Når skipsredere kjøper seg leiligheter på 1200 kvadratmeter på Tjuvholmen til 236 millioner kroner, er det ikke fordi de har lyst til å komme tettere på folk flest. «Rike og fattige ser stadig mindre til hverandre i byene», skrev forskning.no i februar, basert på ny forskning fra Frisch-senteret.

De 1 prosent rikeste i Norge har 23 prosent av den private formuen i landet, kunne frifagbevelse.no fortelle i juni, i en sak om at nordmenn er mindre like enn vi tror. Faktisk er ulikheten like stor i Norge som i tradisjonelle klassesamfunn som Storbritannia og Frankrike, hevder professorene Steinar Stjernø og Knut Halvorsen i den nye boka «Økonomisk og sosial ulikhet i Norge». Samme dag hadde Finansavisen oppslag om at de største matbaronene var blitt 62 milliarder kroner rikere under pandemien og at meglere forventer hett marked for franske ferieboliger.

De rike blir rikere, og klumper seg sammen, i Nice eller Provence. Folk flest står i bilkø på Svinesund for å handle billig snus, kjøttdeig og ostepop. Trolig ikke fordi de syns det er spesielt gøy, men fordi hver krone betyr mer når du har få av dem.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 12. juli 2021.)