Rød russ, blå idealer

La oss starte med noe alle ungdommer vet som vi voksne aldri fikk helt med oss.

Man trenger ikke tilhøre en russebuss for aktivt å ekskludere andre, slik Ullern skole meldte at bussrussen gjorde tidligere denne måneden. Det har etter hvert blitt helt vanlig også på bussfrie videregående skoler at man har et russekonsept likevel.

Å tilhøre en gruppe – til og med logo som bevis! – kan føles trygt.

Det vil si at en gruppe, kanskje det er en vennegruppe eller noe litt større, det kan også være på tvers av skoler, samles rundt et konsept. Akkurat som bussgruppene lager man da et navn på gruppa. Først et dekknavn – et såkalt teasernavn – man skal bruke våren før russetiden tar til. Deretter avslører man det ekte navnet rundt mai. Begge anledninger, både dekknavnet og det ekte, kan pepres med «merch», altså ting man kjøper inn fra kommersielle aktører:

Sånt som en logo man gjør synlig for alle andre via innkjøpte gensere, jakker, capser, klistremerker, hodebånd, eller profesjonelle kontoer på sosiale medier. For de som virkelig vil markere seg, kan man kjøpe seg en eller to egne russelåter til konseptet, som kan klatre på Spotify og dra konseptet ditt og deg opp i den øverste liga av popularitet. Blir det store forpliktelser innad i konseptgruppa, skrives det kontrakter mellom medlemmene, akkurat som på buss.

Det finnes selvsagt egne firmaer som tilbyr konseptet ditt å utvikle nettopp dette: Et proft konsept. Markedskreftene bak denne opphaussingen av konsept-konseptet, har en utømmelig kilde av kunder: hvert år dukker et nytt russekull opp, livredde for utenforskap og desperate etter å høre til. Det kan virke kult og er sikkert kjempegøy for mange.

Det handler her, som så mange andre steder, om å være mest populær.

Jeg tviler ikke. Å tilhøre en gruppe – til og med logo som bevis! – kan føles trygt. Det er en grunn til at uniformer funker for mange. Men sett med voksne øyne, er konsept-kjøret også triste saker og ganske alvorlige ting: For dette er ikke fritidsmoro alene, dette er 100 prosent inngripende i skolehverdagen, i friminutter, i (u)muligheten rundt å skape nye vennskapsbånd på tvers av konseptet ditt. Dette er hindre i veien for sjansen din til å vokse opp som et ungt menneske som setter inkludering og fellesskap først.

Joda, jeg forstår FOMO – fear of missing out. Men hvor er fearen for å misse out muligheten til å bygge en karakter mot å bli et raust menneske på jorden? Muligheten til å utvikle snillhet?

Det handler her, som så mange andre steder, om å være mest populær. For å sette det på spissen: personligheten din, rausheten din, prestasjoner som er dine alene, kan ikke konkurrere med den populariteten du får hvis russelåta ditt konsept kjøpte seg, topper listene. Alle vet dette.

Andre venner og bekjente av deg får ikke være med på konseptets fester eller arrangementer.

Utviklingen er trist på vegne av alene-russen uten et konsept å høre til, og det trist for den delen av livets ritualer, russetiden, som i seg lenge var et konsept der det var ganske lett å høre til, og der logoen rett og slett var den røde eller blå dressen. Gjett hvem som tjener på splitt og hersk som herjer nå?

Et russekonsept kan være koselig eller kult, det kan være gratis, billig eller dyrt, det kan være fem eller 50 elever, men det har uansett en ting felles: Det ekskluderer dem som ikke vil, får, kan, eller har lyst til å være med i en definert gruppe. For i det øyeblikket du er med, er det raskt et par ting som skjer: Andre venner og bekjente av deg får ikke være med på konseptets fester eller arrangementer.

Du må selv leve med å ekskludere andre og det kan være ugreit for noen. Du kan også risikere å bli kastet ut av konseptet selv, akkurat slik vi i årevis har hørt om at bussene har holdt på, på kort og brutalt vis. Samtidig er det et press på å være med på alt av arrangementer konseptet bestemmer seg for å ha, og bidra til å betale for det. Dette er samlet sett priser noen ikke vil, kan eller tør å betale.

Nå er det konsept eller du er, ja hva da egentlig? En taper?

Årets russekull har vokst opp med at man lever i en verden der det å stemmes inn eller ut er normativt og realistisk, enten det skjer i ulike realityshow, eller innen alt fra musikk- til mat- til datingkonkurranser på TV, eller på det som kunne være trivelig lørdagsunderholdning på NRK.

Hvordan kan vi vente at våre unge plutselig finner opp et annet konsept enn det vi har presentert dem for hele oppveksten?

Foreldre til ungdommer på videregående jeg har snakket med, sier dette: Man settes sjakk matt. Det finnes ikke en samlet foreldregruppe som går imot dette. Det kan man skjønne. Mange foreldre blir så lettet over at ens barn er inkludert i et konsept at man ikke lager bråk, og mer eller mindre villig betaler seg ut av bekymringen for utenforskap. Var det noen som sa gratisskole?

Ungdommer utenfor konsepter vet ikke engang om det er vits i å kjøpe seg (dyr) russedress, for «jeg kommer ikke bli invitert på noe fester uansett» – og det selv om de har gode skolevenner de henger med resten av skoleåret. Men hvis vennene tilhører et eller annet konsept, kan ikke frilansrussen bli med på festen deres. Dette er prisen for innenforskap.

Frykten som ligger i bunn hos de unge, for å røske rundt i dette, er det som plager meg som voksen mest.

Før, melder ungdommer, kunne det være en viss kulhet rundt å være en selvstendig vandreruss. Men ikke nå lenger. Nå er det konsept eller du er, ja hva da egentlig? En taper?

Årets russekull forteller oss som var russ i forrige årtusen dette: Russefeiringen har blitt stikk motsatt av deres. For oss eldre var den røde dressen fri innpass inn i et fellesskap fordi vi for første gang så like ut. Vi hadde mange åpne og felles russeplasser ingen kunne nektes adgang inn i, og vi dro ikke dit i faste grupper med egne logoer på ryggen heller. Vi var på kryss og tvers og det var det som var moroa.

Denne aktive ekskluderingen av i dag – og aktive inkluderingen av dem innenfor konseptet – kan skje allerede fra første året på videregående, eller det kan skje en gang i løpet av det tredje.

Det er prisverdig at byrådslederen i Oslo har innkalt russen til krisemøte etter meldinger om ekskludering på flere skoler. Men det er også tankevekkende at russen selv, innad i egne rekker, lar dette pågå. Eller elevorganisasjonene, elevrådene, eller annen aktiv ungdom med andre idealer? Oppgjør som skal fungere må alltid komme innenfra, og hvor er opprøret innenfra hos dagens ungdom?

Også russetiden skjer i markedsaktørers regi.

Frykten som ligger i bunn hos de unge, for å røske rundt i dette, er det som plager meg som voksen mest. Russen er en del av verden rundt, og de følger spilleregler langt utenfor egen hverdag. Solidariteten har trange kår i vår tid, og det ansvaret hviler på alle som har skapt en usolidarisk verden, der vi alle er oss selv nærmest, med ansvar for egen lykke og egen misere, helt i tråd med nyliberalt tankegods og politiske føringer.

Også russetiden skjer i markedsaktørers regi.

Bør ikke russen reise seg snart, og eie tiden sin og pengene sine selv? Bli litt mer rasende russ mot alle som tjener rått på konsept-ideen, og raus russ mot alle medruss og vite at ingen har det maks gøy før alle har det gøy.

Russebuss-konseptet har sneket seg fra Oslo vest og inn i mange sentrumsskoler og skoler landet over, uten så mye som en buss i sikte. Bare husk at også usynlige busser etterlater folk på holdeplasser som ikke får være med.