Rolige understrømmer i opprørt hav

I tv-serien The Durrells blir familiens datter, britiske Margo, kjæreste med tyrkeren Zoltan på den greske øya Korfu. Den overbeskyttende familievennen, grekeren Spiros, går i fistel når han får vite det, siden tyrkere og grekere jo er erkerivaler.

Når Margo beskylder Spiros for å være fordomsfull, begynner den vanligvis så velartikulerte mannen å stotre.

«Grekere hater tyrkere og de hater oss. Vi har en avtale.»

«Hvorfor hater du dem?»

«Fordi alle sammen er …»

«Det er ikke et godt argument.»

Når alt kommer til alt, vet ikke Spiros hvorfor grekere og tyrkere er fiender.

Å snakke dritt om naboen er populært.

Det er ingen statshemmelighet at utenriksdepartementene i Athen og Ankara i perioder har et eksplosivt forhold, men det siste året har det vært merkbart stille. I forkant av valgene i de to landene i fjor våres, gikk det knapt en dag uten at president Erdogan i Tyrkia og statsminister Mitsotakis i Hellas sendte ukvemsord over Egeerhavet. Hverdagen etterpå har vist at mye av krigsretorikken hovedsakelig er ment for internt bruk. Å snakke dritt om naboen er populært.

Denne sommeren har Tyrkia og Hellas imidlertid blitt satt på en av sine største prøver i nyere tid. 20. juli ble det markert at det var 50 år siden Tyrkia invaderte Nord-Kypros, den fremste kilden til konflikt mellom de to landene i dag.

Militært har spenningsnivået også økt de siste ukene i Egeerhavet, for første gang siden 2022.

Her er bakgrunnen, i korte trekk:

Greske Kypros ble en del av Det osmanske riket på 1500-tallet, og etter hvert ble øya befolket av en hovedsakelig muslimsk befolkning i nord, nærmest det tyrkiske fastlandet, mens grekerne foretrakk sørsiden. Da Det osmanske riket ble oppløst etter første verdenskrig, ble øya overtatt av britene. De var ikke spesielt populære der heller og først etter mange år med opprør og uavhengigshetskamp, ble Kypros en egen stat i 1960. Men så fort britene var ute, rettet greskkypriotene og tyrkiskkypriotene geværene mot hverandre.

15. juli 1974 ble det gjennomført et statskupp på Kypros, støttet av militærregimet i Hellas. President Makarios, som ønsket at øya skulle forenes og forbli selvstendig, ble erstattet av Nikos Sampson, som ville at øya skulle bli en del av Hellas. Dette var det direkte påskuddet for at Tyrkia invaderte nordsiden – for å beskytte egne folk og interesser.

Overskuddet går til organisasjoner som jobber for fred.

Konsekvensen ble krig, massakrer og voldtekter. 180 000 greskkyprioter i nord flyktet sørover og måtte finne seg nye hjem der. Motsatt dro 45 000 tyrkiskkyprioter nordover. Resten er traumatisk historie, som det heter. Kun Tyrkia har anerkjent Nord-Kypros som en selvstendig stat, mens Sør-Kypros er godt inne i den diplomatiske varmen. Nikosia er den eneste delte hovedstaden i Europa. 20. juli blir sett på som en festdag i Tyrkia, mens den i Hellas er en dag for sorg.

Selv var jeg på Kreta under markeringen, der alle kirker og klostre flagget på halv stang i tre dager og klokkene spilte i hele tre minutter på selve dagen. Avisene var fulle av historiske tilbakeblikk og uforsonlig retorikk, på begge sider. Tyrkia og nord-kypriotene har under Erdogan i økende grad insistert på at framtiden er en tostatsløsning, mens «grekerne ikke vil slutte å kjempe før øya blir forent», som Mitsotakis formulerte seg under markeringen. Verken grekerne eller tyrkerne vil innse – eller innrømme – at mye av problemet er at Hellas og Tyrkia fortsetter å behandle Kypros som en marionett-dukke.

En liten dråpe olivenolje i et stort, opprørt hav.

Militært har spenningsnivået også økt de siste ukene i Egeerhavet, for første gang siden 2022. Tyrkia plasserte fem krigsskip rett utenfor gresk territorium mellom øya Kassos og Karpathos i det sørøstlige Egeerhavet, angivelig fordi den tyrkiske kontinentalsokkelen var blitt krenket i forbindelse med undersøkelser av muligheten for fiberkabler under vann mellom Kypros og Kreta. Det førte igjen til at grekerne sendte forsterkninger. Omtrent samtidig latterliggjorde en gresk minister tyrkernes flyvåpen, som han mente var totalt ubrukelig. Den tv-sendte fornærmelsen ble ikke tatt godt imot i Ankara. I skrivende stund fyker trusler over Egeerhavet som missiler.

Når statslederne oppfører seg som krigshissende bøller, er det ekstra oppmuntrende å møte folk som i stedet snakker om fred, forsoning og fellesskap. Her på Kreta finner du en av de aller beste olivenoljeprodusentene i Middelhavet. Pamako er den første olivenoljen i verden som er blitt medisinsk sertifisert som et kosttilskudd på grunn av sitt høye fenolinnhold. Deres nyeste prosjekt i år er et samarbeid med det tyrkiske merket Oro di Milas, også det prisbelønt, der de selger en gaveeske med begges olivenolje under overskriften «Olive oil for peace», naturligvis med en due med en olivenkvist i munnen som logo. Overskuddet går til organisasjoner som jobber for fred.

I en tid der det er blitt helt vanlig å stigmatisere folkeslag fordi de bor i land der statslederne hisser til konflikt med nabolandet, som i Russland eller Israel, er det slike folk og prosjekter som gjør at man beholder troen på menneskeheten. En liten dråpe olivenolje i et stort, opprørt hav.