Rullingspapiret og bibelen

I 2006 begynte denne spaltisten i ny jobb med ansvar for «CSR» i en stor norsk bank. Corporate Social Responsibility. Vi var ganske tidlig ute og jobben innebar mye voksenopplæring, for å si det forsiktig. Samme år signerte vi «PRI» og tok i bruk GRI. (Jeg lover å slutte nå.)

Den første står for Principles for Responsible Investements og er knesatt av FN. Den andre står for «Global Reporting Initiative» og er et omfangsrikt sett med kriterier som forvaltere som bruker dem, skal rapportere på. I månedsvis ringte jeg til avdelingsledere i den svære banken og krevde svar på alt fra kvinneandel i staben til rutiner for resirkulering av papir og gamle datamaskiner.

Det vil være en underdrivelse å si at det var utfordrende å få dem til å rapportere.

Politisering av investering er vanskelig og har reelle, politiske kostnader.

Jeg skulle ønske jeg hadde opptak av samtalen der jeg spurte en kredittsjef om rutinen for å avklare om bedrifter som lånte penger av oss var sosialt ansvarlige. Jeg trengte ikke høyttalerfunksjon på telefonen, for å si det slik.

I dag, snart 20 år seinere, er slik rapportering rutine for de aller fleste. Og når man må synliggjøre hva man gjør, endrer man også atferd. Verden går framover. Men hadde vi overlatt beslutningene til de som sitter i førstelinje og handler med kunden, hadde det neppe skjedd mye.

Det var også på denne tiden Oljefondet begynte med etiske kriterier for sine investeringer. Også her var motstanden stor. Det kommer ikke til å være mulig å få til, sa folk. Og hvis vi får det til, kommer det til å bli dyrt. Toneangivende norske politikere mente at det var både umulig og dumt å ekskludere selskaper fra fondets investeringsunivers. Vi skal ikke henge ut enkeltpersoner, den interesserte leser kan selv søke på nettet.

I dag er alle enige om at det er både mulig og ønskelig å kaste verstingselskaper ut av investeringer, men hvilke selskaper som kvalifiserer er det åpenbart vanskeligere å bli enige om. Og det får konsekvenser.

Da Oljefondet for 20 år siden kastet ut verdens største supermarkedkjede for brudd på menneskerettighetene, gikk telefonene varmt mellom ambassadene. Verken bedriften det gjaldt eller myndighetene i landet det kom fra, ville ha på seg et slikt omdømme.

Summen av eksklusjoner vil kunne bli veldig stor hvis alles hjertesaker skal bli hørt. Din etikk er jo like viktig som min.

Jobben med å forklare omverdenen at dette ikke er politiske beslutninger fattet av norske myndigheter, var og er svært utfordrende og viktig. Ikke minst fordi beslutningene jo selvsagt til syvende og sist er følger av politikk. Det blir desto viktigere med armlengdes avstand og en prinsipiell holdning.

Politisering av investering er vanskelig og har reelle, politiske kostnader. Summen av eksklusjoner vil kunne bli veldig stor hvis alles hjertesaker skal bli hørt. Din etikk er jo like viktig som min.

Du skal få et morsomt eksempel fra nittitallet. Jeg vet ikke om historien er hundre prosent sann, men den er morsom og lærerik, det holder i massevis.

Banken min hadde kjøpt et svensk forvaltningsselskap. De hadde den Svenska kyrkan som kunde, en kunde som var svært opptatt av etikk. Jeg reiste til Stockholm for å lære av dem, siden de hadde flere års erfaring med det vi nå hadde gått i gang med.

En hyggelig svenske tok meg under vingene i en hel uke og viste meg hvordan de forvaltet pengene. Jeg lærte om begrepet «Dual Use», doble bruksområder. Den svenske kirken ville blant annet ikke at pengene deres skulle investeres i tobakksproduksjon. Det skulle man tro var en enkel bestilling. Men så dukket en produsent av rullingspapir opp i analysemodellen. Skal vi tillate at vi kjøper aksjer i den?

Det siste vi ønsker oss er enkeltforvaltere som følger sitt eget hjerte.

Nei, det brukes jo til å røyke tobakk. Jo, men vet du hva annet det papiret brukes til? Bibler. Hvilket investeringsråd vil du nå gi til den svenske kirken? Skal vi kalle selskapet uetisk?

Dette gjelder massevis av produkter og tjenester. Fosfor brukes i våpen som tar liv, men også i gjødsel som redder liv. Radarer brukes i kampfly og stridsvogner, men også av Redningsselskapet som plukker havarister opp av bølgene.

Teksten du har lest er ikke et innlegg i debatten om hvorvidt Oljefondet skal være investert i et bestemt land eller ikke. Eller i et bestemt selskap eller ikke. Den er et argument for at prosessen som leder fram til slike beslutninger må være rigid, forutsigbar og samlende.

Det siste vi ønsker oss er enkeltforvaltere som følger sitt eget hjerte. (Jo da, økonomer har også bankende hjerter.) Fondsforvaltere er som regel skarpe, høytutdannede, høytlønnede folk. De er svært gode på det de gjør, som er å vurdere hvor mye penger aksjeselskaper kommer til å tjene sammenlignet med andre aksjeselskaper. La dem gjøre det.

Det du ikke vil at de skal gjøre, er å legge sine personlige verdier inn i investeringsbeslutningene. Du aner ikke hva de synes om verken tobakk, gambling, klimaendringer, vaksiner, fagforeninger eller våpen. Vi spør ikke om sånt når vi ansetter folk. Kanskje ville de da utelukket selskaper du liker. Kanskje ville de investert i selskaper du ikke liker. Det er garantert at de ville gjort det, faktisk. Det er i det hele tatt svært vanskelig for millioner av nordmenn å bli enige om «en etikk».

Derfor må slike beslutninger være grundige. Kriteriene forutsigbare, og prosessen må få lov til å ta tid.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.