Så mange spørsmål, så liten tid

Unge mennesker bruker fire timer om dager på sosiale medier, ifølge en undersøkelse.

Slik innledes en mye omtalt fiktiv kronikk i Aftenposten fra serien Skam, skrevet av hele Norges nye yndling, Noora (eller egentlig Willïam da). Hun mener unge er mye på nett fordi livet på sosiale medier er enkelt. Mye enklere enn virkeligheten.

Er det et problem? Nei, mener Noora/William, det er en tilkjempet frihet. Dessuten en frihet som kan brukes klokt, og bidra til å verne om mennesker og deres frihet også framover.

Til og med ting som nesten alle synes virker bra, kan vise seg å være dårlig.

Skam setter skapet – og oss – på plass. Ny teknologi er ikke et problem. Hva vi bruker den til er sammensatt, og skal være det. Veldig lite var bedre før. Men enklere var det. Før globale handelsstrømmer i mange ledd, før klimakrise med kvotemarkeder og før global terrorisme der urett et sted får følger på andre siden av jordkloden. Det meste krever eksperter nå.

Hvem kan vel egentlig gjøre rede for gjeldende klimapolitikk, for NAVs regelverk og tiltak, eller for de til enhver tid viktigste globale sikkerhetspolitiske prosesser? Dette er ikke komplekse problemer fordi politikere ønsker å være vanskelige, eller fordi byråkratene vil byråkratisere. De bare er skikkelig kompliserte.

Til og med ting som nesten alle synes virker bra, kan vise seg å være dårlig. Biodiesel i biler er mer miljøvennlig – men bare dersom den samme biomassen ikke fortrenger nødvendig matproduksjon og fører til nedhugging av regnskog som fanger opp CO2.

Samtidig som alt blir vanskeligere, har en ny mediehverdag gjort politikken tilgjengelig i flere kanaler og former. Det finnes stadig flere plattformer for å formidle sine tanker om samfunnet og delta i debatten. Det er jo bra. Men i det store mangfoldet blir de felles plattformene færre.

Vi plukker de nyhetene og de kanalene og kildene vi liker, ikke de vi får servert. Hvis vi ikke liker det vi leser, går vi et annet sted. Vi blokker ut de vi ikke liker, som Noora/William ville sagt. Resultatet kan fort bli at vi lever i digitale bobler, der vi mest møter dem som likner oss selv.

I denne trengselen har også kravene til klar tale og tydelige løsninger blitt stadig større. Det paradoksale er dermed at mens politikkens oppgaver bare blir vanskeligere, må løsningene kommuniseres stadig enklere.

Er vi i ferd med å bli et samfunn som overstyres av øyeblikkene?

Hva er problemet? Noen mener vi har mistet evnen til å tenke langsiktig og finne de gode løsningene. Er vi i ferd med å bli et samfunn som overstyres av øyeblikkene? Det spør Henrik Thune om i boka «Øyeblikkets triumf». Boka gir et dystert bilde av vår politiske virkelighet. Øyeblikket seirer over framtida. Det korte over det lange, makt over styring. Dette er ikke noe nytt, påpeker Thune selv.

Allerede i 1978 problematiserte Gudmund Hernes «det mediavridde samfunn». Problemet er det samme. Det går bare mye fortere og skal dekke mye mer nå, ifølge Thune. Mange politikere kjente seg igjen i en slik analyse da boken kom.

Andre fnyser av slike dystopier. Og mener det tvert imot er bra at den politiske samtalen ikke er styrt av en liten elite. Folk er engasjert i store spørsmål og lar seg slett ikke styre av kommunikasjonsbyråer, mener Ketil Raknes. Hva kan ellers forklare for eksempel valgskredet til Miljøpartiet de Grønne? Forskning viser faktisk også at de norske partiene står sterkt og er representative for sine velgere. Bård Vegar Solhjell er et sted imellom. Viktig bok, men litt unyansert og mangler løsninger, mener han. For det er jo ikke bare negativt at politikere vektlegger presentasjon, og kanskje burde man heller diskutere og forbedre samspillet mellom medier og politikere?

Hva er medienes rolle i dette samspillet idag: Er de på evig jakt etter konflikt og står dette i veien for fornuftig politikk? Konflikt er helt nødvendig, mener ihvertfall Fridtjof Jacobsen i VG. Vi trekkes mot konflikt og uten konflikt i politikken gidder ikke folk å følge med. I 1980 var Jane Mansbridge litt mer nyansert: Mye politikk er nødvendigvis konflikt, men det må ikke stå i veien for å søke felles løsninger der det er mulig.

Enten man liker konflikt eller enighet, er optimist eller pessimist: Det er trangt om plassen i snapchatdemokratiet. Det krever mer av alle som deltar. Og kan ha flere konsekvenser. En risiko er at med så mange saker på så mange steder og så kort tid, får velgerne hodepine og holder seg hjemme. Sofavelgerpartiet er Norges største og vokser litt ved hvert valg.

En annen mulighet er at flere velger seg én sak de brenner for og finner partiet med troverdighet på akkurat den. Klima og miljø for eksempel. Et tredje alternativ er å stemme på partier som tilbyr enkle løsninger på en rekke spørsmål. Altså populistpartiene. Bland inn økende ulikhet, utenforskap og velbegrunnet frustrasjon som mange opplever i Europa nå, og miksen blir farlig.

Økt oppslutning om sofaen og om populistpartier er bakgrunnen for Claudia Chwalisz bok om demokratiets utfordringer. Blant hennes forslag til løsning er metoder som Deliberative polling, utviklet av James Fishkin i 1988, der et representativt og tilfeldig utvalg av befolkningen samles over tid og lytter til hverandre for å finne løsninger, inspirert av de gamle grekernes demokratia.

Vi blir ikke enige om alt, derfor må vi også stemme.

Forsøk med slike borgerråd har gitt oppsiktsvekkende resultat: Det viser seg at de aller fleste mennesker, presentert for helhet og med tid til å høre på hverandres argumenter, er i stand til å komme frem til gode løsninger. De er også villige til å ta kortsiktige kostnader for langsiktig gevinst. Og populistenes velgere er særlig interessert i å delta.

Virkeligheten kan ikke logges av, minner Noora/William oss om i sin kronikk. Og det finnes ingen app som kan slette dem vi er uenige med eller ikke liker. Virkeligheten er langt mer komplisert. Men den samme friheten som gir oss sosiale medier og nye plattformer, er jo nettopp den friheten, de rettighetene og de mulighetene som er verdt å kjempe for. Og som politikken skal sørge for.

Borgerråd og andre møteplasser – digitale eller fysiske – er ingen erstatning for hverken valg eller medier. Vi blir ikke enige om alt, derfor må vi også stemme. Men de kan være et verdifullt tillegg. Mer tid hele tiden får vi ikke. Men kanskje kan litt mer tid, for noen, innimellom, gjøre politikken mer interessant, demokratiet mer levende og løsningene litt bedre.

(En kortere versjon av denne artikkelen har vært publisert på NRK Ytring).