Å arve en konstitusjonell tittel hører ikke hjemme i et demokrati. Vi må vekk fra Disney-begreper som konger, prinsesser, hoffdamer og høyheter, og forlengs inn i virkeligheten.
Hollywood-dronningen Oprah Winfrey har, om ikke annet, gitt oss noe annet å tenke på enn korona. Gjennom å tjene seg enda rikere på å koseprate med vennepar og naboer Harry og Meghan, har hun fått verdens kommentarvelde til å radbrekke royale rutiner, brutale anklager og private betroelser. Plutselig er det forsidestoff om lille Archie er vurdert korrekt nok i arverekkefølgen til å bli «prins» i 2021, mens forsidene i stedet burde rope:
Tenk at vi driver med prinser og majesteter fremdeles!
Det britiske aristokratiet i seg selv er grunnlagt over en rasistisk og kolonial lest
Og verre: Mens Oprah teatralsk lot som om hun var overrasket over potensiell rasisme innad i det britiske aristokratiet, og folk som burde vite bedre i journaliststanden lot som det samme, er sannheten at det britiske aristokratiet i seg selv er grunnlagt over en rasistisk og kolonial lest. Hele ideen om monarki er tuftet på bekreftelse og sementering av klasse, rasisme, kolonialisme, hvite privilegier, økonomiske privilegier og nedarvede privilegier. Så derfor, selv om en og annen aristokrat kan reformeres, endre egne holdninger, eller gjøre som Diana gjorde da hun klemte AIDS-syke og endret andres holdninger, ja selv om en og annen kongelig plutselig evner å ta et oppgjør med rasisme og klasseprivilegier, så kan ikke monarkiet som institusjon gjøre dette.
For både monarkiet, og søskenbarna aristokratiet, er nettopp bærerne av alt som mange ønsker å bli kvitt i jakten på et mer rettferdig samfunn. Og da bør vi kanskje, på overtid, kvitte oss med denne underlige formen for performativ statsledelse.
Tenk at vi driver med prinser og majesteter fremdeles!
Hashtaggen #AbolishTheMonarchy begynte massiv trending på Twitter bare sekunder etter at Harry og Meghan hadde sagt sitt om familien på andre siden av havet. Men det evinnelige personfokuset rundt de stakkars kongelige, og jakten på kongelige skandaler som skal tabloid-sjokkere oss gang på gang, ødelegger for den viktige prinsipielle debatten rundt monarki som styreform. Dette handler ikke om person. De kongelig er sikkert like fine, og like lite fine, som folk flest. Det handler om prinsipper og demokrati. Det er stadig vekk land som tar dette på alvor. For eksempel Barbados.
Barbados, i Karibia, er et av de 16 landene utenfor Storbritannia der dronning Elisabeth fremdeles er statsoverhode. Landet ønsker i løpet av 2021 å avslutte denne institusjonen.
I september 2020 skrev Dagbladet «Mininasjon vil kvitte seg med dronningen» – en type overskrift som sier mye om hvorfor vi aldri evner å ta en skikkelig prinsipiell debatt om denne styreformen monarki. For det er slett ikke dronningen som person Barbados har noe imot.
Det handler derimot om:
«Det er nå på tide at vi for fullt legger vår kolonialistiske fortid bak oss».
Dette sa statsminister Mia Mottley fra partiet Labour, i en samlet erklæring fra regjeringen på Barbados. 55 år etter selvstendigheten vil landet begynne veien mot republikk, noe som ikke kan kalles annet enn et demokratisk fremskritt. Landet er den eldste britiske kolonien i Karibia, helt tilbake til 1600-tallet. På grunn av sukkerplantasjene ble nesten 400 000 afrikanere fraktet dit til liv som slaver.
Det handler om prinsipper og demokrati
Mia Mottley sa i erklæringen at veien mot republikk betyr at alle unge jenter og gutter på øya ikke bare kan drømme om å bli landets overhode, men at det nå faktisk kan bli en realitet. «Vi er stolte barbardianere som ikke er bedre enn andre, men like bra som andre» sa statsministeren. Og oppsummerer vel med det alt som er galt med nedarvede posisjoner: At noen fødes som høyheter, bedre enn andre.
Dronning Elisabeth har selv aldri deltatt på seremonier der stater feirer seg selv, frie fra koloniherrene.
Den britiske monarken er altså fremdeles statsoverhode i 16 land utover Storbritannia, deriblant Canada og Australia, men også Bahamas, Belize, Jamaica, Papua Ny-Guinea og Tuvalu. Apropos Tuvalu: De etter hvert sagnomsuste bildene derfra fra i 2012, av arvingene William og Kate som blir båret høyt rundt på slags troner, der de i vestlige klær ser ned på dem som bærer dem på sine skuldre, forteller oss mye om absurditeten i denne statsledelsen. Det kan endog ha vært like pinlig for alle parter i showet.
Fire år senere i Canada, ble det også komplisert for hertugparet, da de møtte urinnvånere som i dag lever under svært krevende forhold etter nettopp konflikter med den britiske kronen, uten at dette ble nevnt med et ord, utenom av kritikere.
I en tekst som umiddelbart ble en klassiker, skriver irske Patrick Freyne i avisen The Irish Times etter Harry, Meghan og Oprahs TV-øyeblikk at:
«Å ha et monarki i nabolaget er litt som ha en nabo som er veldig opptatt av klovner, og som har dekorert huset med klovnemalerier, klovnedukker i alle vinduer og med en umettelig trang til å høre om og diskutere klovne-relaterte nyheter hele tiden. Mer presist, for oss irer, er det som å ha en nabo som er veldig opptatt av klovner, men også, så ble bestefaren din drept av en klovn.»
Og videre: «Å ha en dronning som statsoverhode er omtrent som å ha en pirat eller havfrue eller Ewok som statsoverhode. Hvor er logikken?»
Men det er mer enn «cosplay», slik Freyne har det gøy med å skrive i sin kronikk. De fleste av dagens kongelige har riktignok liten eller ingen reell makt. Men de lever i luksus og viser oss klassesystemet i all sin prakt. Og selv de som er imot klassesamfunnet i politikken generelt sett, kan på en underlig måte likevel støtte våre majesteter, våre høyheter, og neie ærbødig for dem i tilfelle treff.
Selv de som er imot klassesamfunnet i politikken generelt sett, kan på en underlig måte likevel støtte våre majesteter, våre høyheter, og neie ærbødig for dem i tilfelle treff
De kongelige representerer på sett og vis den glansede versjonen av kapitalismen så mange av oss drømmer om, men aldri oppnår eller ender med å leve i. Men det er klart det trigger nysgjerrigheten. Jeg synes også det er fascinerende med oppstilte bilder fra flotte slott, kjoler fremmede fra egen livsstil, veggmalerier fra svunnen tid, og ja – The Crown. Men dette er ikke kun underholdning, det er en del av hvordan vi driver en stat. Og vil vi drive den sånn?
Adelsloven iverksatte en langvarig avskaffelse av adelskap og herunder titler og privilegier i Norge. Den siste norske greve med offentlig anerkjennelse, var Peder Anker grev Wedel Jarlsberg. Hans yngre brødre var baroner, og av dem døde Harald baron Wedel-Jarlsberg i 1897. Søskenbarnene het ting som Ulriche Antoinette de Schouboe, Julie Elise de Schouboe og Anne Sophie Dorothea Knagenhjelm, og var noen av de siste som hadde anerkjennelse som adelige. Det betyr at adelskapet i Norge opphørte rett før 1900. Men ikke før var vi ferdige med aristokratiet, før vi sannelig fikk et helt virkelig monarki inn i det unge demokratiet. En interessant u-sving dette.
Til slutt. Monarki er ikke bare anakronisme. En sosiologisk artikkel fra april 2020 viser hvordan det britiske monarkiet spiller en rolle innenfor dagens eliter. Artikkelen avslører hvordan det kan jobbes bak scenen i forholdet mellom det symbolske i monarkiet og det politisk-økonomiske. «The Firm» – som Megan og mange kaller kongefamilien og hoffet, omtales også i artikkelen. Den viser hvordan monarkiet fremdeles spiller en rolle å samle opp kapital og innhente profitt, gjennom nasjonale og internasjonale nettverk, sin juridiske posisjon og sine kontakter. Nye og gamle former for velstand spiller sammen i dagens Storbritannia.
Å overse monarkiet når vi skal diskutere kapitalismen i dag, er å overse en nøkkelspiller når ulikheter reproduseres, hevder forskerne
Å overse monarkiet når vi skal diskutere kapitalismen i dag, er å overse en nøkkelspiller når ulikheter reproduseres, hevder forskerne. Vi møter så vidt denne diskusjonen her hjemme, når Håkon deltar i møter med Bill Gates eller på World Economic Forum: Det bestående befestes.
Derfor: Konger og dronninger hører bare hjemme på sjakkbrettet, mens prinsesser og prinser er, sammen med alver og trollmenn, noe vi kun burde fantasere oss inn i, i eventyrland. Men de som i dag forvalter rollene; Charles og William og Harald, Sonja, Mette-Marit, Håkon og Ingrid, er selvsagt hjertelig velkomne i fellesskapet med oss andre, på lik linje, med like mye frihet og like mye rett til å stemme, innta politiske posisjoner og gå inn for statsministerposten om de vil og får. Vi har alle rett til å føle oss «helt konge», men ingen burde ha rett til å leve som det og arve det.
Kommentarer