Høstens debatt om hverdagsøkonomi viser at det ikke holder å sette ord på følelsene.
Krangelen tok fyr da Rødt-leder Marie Sneve Martinussen ble angrepet av kvalme på direktesendt fjernsyn. «Jeg blir kvalm hver gang jeg hører høytlønte bankøkonomer forklare folk at det å ha dårlig råd bare er en følelse,» sa hun på NRKs Debatten i slutten av september.
Vi kan se på denne prosessen som en form for terapi.
Reaksjonen kunne virke noe overdrevet, siden bankøkonom Harald Magnus Andreassen minuttet før hadde svart på Suvatnes åpningsspørsmål med å si: «Det er ikke føleri for alle» og at «en del av oss har dårlig råd».
Men Rødt-lederens kroppslige reaksjon var forårsaket av flere provoserende spark fra Andreassen. Allerede i mai uttalte han til Finansavisen at «Folk har begynt å få lov til å føle. Jeg er i harnisk over dette føleriet. Det er ikke lenger realitetene som styrer.»
En spissformulert bankøkonom i harnisk forårsaket nesten fem måneder med gjentakende kvalme hos en garvet politiker. Men i Debatten framsto hun som en energisk mobber, mot en nyansert Andreassen som ramset opp økonomiske indikatorer.
Deres mål er ikke god terapi, men å styre misnøyen.
Diskusjonen hadde altså ulmet en stund. På vårparten kom også en rapport fra SSB som beskrev perioden etter 2021 som «preget av en bred, men moderat realinntektsvekst», og flere medier har skrevet om gapet mellom statistikk og opplevd virkelighet.
Men et ordskifte har som kjent ikke funnet sted før det har utspilt seg i gløden av vårt eneste gjenværende nasjonale leirbål: Debatten på NRK.
Denne kulminasjonen førte til en bredere diskusjon i etterkant. Noen økonomer rykket ut for å forsvare kolleger som de syntes ble hårreisende behandlet av sjikanerende politikere. Andre økonomer ville utdype tallene for å vise hvordan ulike grupper har det i dagens økonomi. Rødt og Frp var også åpen for en viss nyansering, selv om Listhaug mente at såpass må økonomene tåle.
Vi kan se på denne prosessen som en form for terapi. Vi lærer tidlig at det er bra å sette ord på følelsene våre, men når vi snakker om økonomi, er det bedre å bruke tall. Ordene kommer til kort. Man blir gående i ring i emosjoner som søker forklaring.
Hvis du tjener mye, merker du mindre til prisøkning på smør og bensin enn hvis du tjener lite.
Politikere er flinke til å forsterke misnøye i befolkningen. De er gode retorikere, og deres rådgivere er gode psykologer. De bruker tall selektivt. Deres mål er ikke god terapi, men å styre misnøyen.
Dermed øker behovet for tallterapi. Tall skaper ro. Ord er overbevisende når de bekrefter det vi føler, men må vike når tallene sier noe annet og krever at vi skifter oppfatning.
Tallene trenger ikke være helt korrekte, men videre diskusjon kan føre til bedre regnestykker og større enighet.
Hvis du tviler på, eh, mine ord, kan jeg slå i bordet med litt nevrovitenskap. Ladede ord som «kvalm» og «fattig» aktiveres momentant i hjernens limbiske system, og skaper sinne og frykt. Et regnestykke, derimot, behandles i pannelappen og isselappen, og denne analytiske aktiviteten funker som en brems på det emosjonelle alarmsystemet. Intet mindre.
Terapi handler om å lokke fram både nye og gamle erkjennelser. En god tallterapeut lar statistikken presse seg fram gjennom et retorisk skydekke. Målet er at en større del av befolkningen skal bli mer bevisst på ting de egentlig allerede forstår.
Men en del av oss bør dempe føleriet.
Det er nemlig ingen revolusjonerende innsikter som har kommet for dagen i høstens debatt. De kan sammenfattes slik: Hvis du tjener mye, merker du mindre til prisøkning på smør og bensin enn hvis du tjener lite. Og hvis du har høyt boliglån, er reallønnsvekst en fattig trøst.
Hvis du har lav inntekt og høye boutgifter, blir din misnøye bekreftet av tallene. Hvis du har grei inntekt, men stort lån og renteutgifter som har doblet seg fra nivået i 2019, er det lov å være utilfreds.
Men en del av oss bør dempe føleriet. Hvis du sitter med nesten nedbetalt boliglån og har fått fem prosent lønnsvekst oppå en grei inntekt, og deretter presterer å irritere deg over at matvarene er blitt tre prosent dyrere, da bør du føle mindre og innse at du tilhører en stor, privilegert gruppe.
OK, da husker vi dette til neste gang: Først setter vi ord på følelsene, og debatten blusser opp. Deretter setter vi tall på følelsene, og debatten roer seg og blir konstruktiv. En solid plan. Med mindre noen havner i harnisk og forårsaker kvalme.

Kommentarer