Skal “folket” virkelig få det det vil ha?

Noen av oss har ropt varsku i årevis. Vi har ikke bare advart om den økende makta til populistpartiene i vestlige demokratier, men også om deres stadig større evne til å trekke de mer moderate velgerne til sitt politiske alternativ.

I flere år har en langvarig bekymring for kreftene på ytre høyre hindret de fleste analytikerne fra å oppdage det reelle skiftet som fant sted på den «harde høyre»-siden i politikken. Partier som oppsto som arvtakere etter nazismen eller fascismen på midten av 1900-tallet, begynte å innta bredere standpunkt.

De tilpasset rasismen til å snakke om vestlige verdier. De bevegde seg bort fra sin småborgerlige base og appellerte bredere ved å fokusere på arbeidsløshet og synkende inntekter. De omgjorde uroen rundt masseimmigrasjon til velferdssjåvinisme. En blanding som ikke er så ulike fascismens, men med en mykere retorikk og stiligere dresser. Totalt sett nørte de opp under engstelsen til velgergrupper som følte seg sviktet og redde.

Er det virkelig dette «folket» vil ha?

Legger man til en jevn strøm av terrortrusler og den enorme kløfta skapt av sosiale media-kanaler, begynte plutselig alle brikkene å falle på plass; Brexit, en uforutsigbar, styrtrik autoritær leder i Det hvite hus, selvgode, strategiske samlinger med høyrepopulister i tyske småbyer. Men ikke på en bra plass.

Mens målinger ga knappe flertall til de mer etablerte politiske alternativene i 2016, gikk velgerne til urnene og vendte ryggen til status quo. I stedet valgte de alternativer som ville ha framstått som nærmest umulige for et år siden.

Populisme er kanskje ikke et ideelt begrep, men det kan brukes i denne sammenhengen. De ulike formene for opprør vi ser på tvers av vestlige økonomier, passer alle under denne brede (og omdiskuterte) paraplyen: Vanlige, middelklasse- eller lavinntektsvelgere som føler seg glemt av elitene som ikke har lyktes i å beskytte dem mot globaliseringens bakside.

Det ekte folket er de innfødte.

Denne følelsen har grobunn i synkende inntekter og avindustrialisering, tap av de godene som kom etter andre verdenskrig og som mange hadde vent seg til, en følelse av å være mindre kulturelt «relevant», eller en kombinasjon av alle tre.

Uavhengig av de spesifikke grunnene til misnøye; følelsene som uttrykkes av en stor minoritet, og av og til en majoritet, er at en styrende elite som har som mandat å sikre deres velstand og velferd har sviktet dem i nettopp dette, og har heller prioritert egne mer liberale interesser over «hjemmelagets» interesser.

Et forsøk på å skille de økonomiske misnøyene fra de kulturelle og sosiale, er håpløst: Den opplevde ubetydeligheten og det erfarte «nedrykket» handler utvilsomt om hvordan økonomisk makt og sosial og kulturell status er uløselig knyttet sammen.

…og det hele skylles ned med en stor porsjon fremmedfrykt.

Dette populistiske opprøret skifter ham ut fra den kulturelle og sosiale konteksten det inngår i: kapitalistisk og aggressiv i USA; innadrettet, pragmatisk og gnien i Storbritannia; svulstig, historisk og paranoid i Frankrike; tabubrytende, Kleinbürger-aktig og teknisk i Tyskland.

Men trekket de har til felles, er populismen. Det som står på menyen, er nostalgi, nasjonalisme, rasende sentimentalitet, anti-elitisme, skepsis til eksperter, og det hele skylles ned med en stor porsjon fremmedfrykt.

Når den første sjokkbølgen trekker seg tilbake, har mange på den ikke-populistiske siden måtte foreta en sjelegransking som er langt på overtid. Hvordan kunne folk som står på felles politisk og sosial grunn være så langt fra hverandre i forståelsen av veien videre og hva som kan sikre individuell og kollektiv velferd?

Svaret er så klart at det ikke finnes en felles politisk og sosial grunn som favner de mange (særlig tatt i betraktning sosiale medias selv-selekterende jerngrep), og dermed er det også liten sjanse for at man tror på en fellesdiagnose eller et felles sett av løsninger.

Men gjør vi ikke vondt verre ved å bøye oss for denne holdningen?

Selvransakelsen etterfølges av en mea culpa-fase bestående av klassisk liberal selvpisking. «Vi skulle ha oppdaget alvorsgraden i situasjonen tidligere». «Vi skulle ha viet mer oppmerksomhet til de som faller utenfor i vårt eget land». «Vi skulle ha fanget opp den hvite arbeiderklassen som ikke opplevde globaliseringens goder». «Vi skulle ha tilpasset arbeidskreftene mer effektivt i møte med den globale arbeidsplassen».

Alt dette er sant. Det dytter alle vi som har blitt vekket av Brexits kalddusj (og andre uttrykk for nasjonalisme og lokalpatriotisme) til å vie mer oppmerksomhet, og inkludere et mye bredere sett av kilder til informasjon om sosiale forhold. Og det er nettopp dette som er grunnen til at det er på høy tid å være proaktive.

For øyeblikket synes det å være et dominerende mantra som gjelder: «folket har talt, og dette er politikken de vil ha». Men gjør vi ikke vondt verre ved å bøye oss for denne holdningen, kun for å døyve den dårlige samvittigheten vår og å innrømme nederlaget? Er det virkelig dette «folket» vil ha?

Men hva er det «de» vil ha?

Dette er et grunnleggende spørsmål. For det første fordi det tvinger oss til å spørre «hvem», eller «hva» «folket» er. For det andre fordi det tvinger oss til å spørre oss hva vi tror «de» vil ha. Disse to er selvsagt nært knyttet sammen.

For de fleste populistene på høyresiden blir «folket» definert delvis ut fra en form for nativisme. Det ekte folket er de innfødte. Men noen innfødte er «forrædere» (for eksempel «eliten»), så det «ekte» folket er også de som defineres ut fra evnen til sunn fornuft, motstanden til intellektualisme, og muligheten til å se gjennom en tåke av ekspertbasert kunnskap.

Denne kunnskapen mistenkes for å brukes i et forsøk på å lure vanlige folk til å la en overutdannet elite få det som de vil ha det. Folket som «har talt», slik Theresa May uttrykte det, er dermed de som snakker rett fra levra og uten å nøle. Men hva er det «de» vil ha?

Konsekvensen er mer usikkerhet for alle og enhver.

Situasjonen vi nå ser på tvers av vestlige økonomier indikerer at det tilhengerne av populistpartiene vil ha, er en blanding av bedre beskyttelse, stabile inntekter og en opplevelse av at det de har å gi til et lands økonomi og kulturell identitet, verdsettes. Disse forståelige kravene for respekt og anerkjennelse tolkes og gjengis av populistiske ledere som et behov for å «ta tilbake kontrollen».

Med andre ord blir legitime (om ikke ukompliserte) krav gjengitt og formulert som en infantil fantasi skapt for å sette enhver form for skepsis ut av spill. I løftet om å levere denne konstruerte fantasien – ved å bygge murer og styrke grenser – setter de ordene i munnen på velgerne, og slik begrenses også «det de vil ha». Det er også urovekkende kontraproduktivt økonomisk sett.

Konsekvensen er mer usikkerhet for alle og enhver – men særlig for de som populistene hevder å hjelpe: de som har mest å tape på økonomisk stagnasjon, et krympende skattegrunnlag, og færre investeringer i ferdighetene de vil trenge for å møte verden i det 21. århundre.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen. Denne artikkelen ble først publisert på Europe’s World, nettstedet til Friends of Europe.)