Den store skattebløffen

Den tyske avisa Süddeutsche Zeitung skjønte raskt at den ikke kunne klare å gjøre en tilfredsstillende jobb alene da en anonym varsler sendte over 11,5 millioner filer fra advokatfirmaet Mossack Fonsecka i Panama. Dermed ble oversendelsen av Panama papers etterfulgt av tidenes største journalistiske samarbeidsprosjekt. Mer enn 100 mediehus i nesten 80 land, inkludert Aftenposten, har systematisk gått gjennom det lekkede materialet. For noen dager siden eksploderte saken i mediene og avsløringene har kommet tett som hagl. Hvem vi kan takke for dette vet vi ingenting om, ettersom personen bak lekkasjen har sagt det vil medføre livsfare å stå fram med navn.

City of London er trolig det nærmeste man kan komme en hovedstad for verdens skatteparadiser.

Mossack Fonsecka er et advokatbyrå med kontor i Panama og en rekke andre land, som blant annet har spesialisert seg på å opprette og administrere selskaper i skatteparadiser på vegne av klienter som ofte ønsker å skjule sin identitet. Panama papers har kastet lys over Mossack Fonseckas forretningsvirksomhet de siste 40 årene. Organisasjonen International Consortium of Investigative Journalists’ (ICIJ) analyse av de 2,6 terabytene med dokumenter som ble sendt over til Süddeutsche Zeitung, viser at de inneholder informasjon om mer enn 214.000 selskaper i skatteparadiser, knyttet til personer i mer enn 200 land og territorier. Lekkasjen har blant annet gitt innsikt i hvordan skallselskaper er blitt brukt til å drive våpenhandel, narkotrafikk, bestikkelser, svindel, skatteunndragelser og handel i strid med FN-sanksjoner.

Lekkasjen viser også hvordan prominente politikere, inkludert nåværende og tidligere statsledere, har benyttet seg av hemmeligholdet Mossack Fonsecka gjennom flere tiår har tilbudt. Blant de mest fremtredende personene som har dukket opp med forbindelser til advokatbyrået, er Islands statsminister, Pakistans statsminister, Ukrainas president, og Saudi-Arabias konge. Avsløringene har sørget for at Islands statsminister allerede er ute av regjeringskontorene.

Panama papers har gitt oss et lite glimt inn i den globale skyggeøkonomien. Likevel, til tross for lekkasjens omfang, er den bare en dråpe i et hav av skjulte penger. De 11,5 millioner filene dreier seg kun om ett advokatfirma i den enorme globale finansielle hemmeligholdsindustrien. Det er kanskje snakk om den øverste centimeteren på toppen av isfjell så massivt at det kan true hele den globale økonomien med grunnstøting.

Tidligere i år påviste organisasjonen Oxfam at verdens 62 rikeste personer nå sitter på like store økonomiske verdier som den fattigste halvdelen av verdens befolkning til sammen. For fem år siden trengte man 388 av verdens rikeste for å matche den fattigste halvparten av verdens befolkning. Enorme verdier konsentreres med andre ord på et stadig synkende antall hender, og i kjernen av problemet finner vi skatteparadisene, eller hemmeligholdsjurisdisksjonene, om man skal bruke et mindre fengende, men mer treffende navn.

Storbritannia kommer ikke til å lede an i kampen for global finansiell åpenhet.

Lederen for Oxfam America, Raymond C. Offenheiser formulerte det på denne måten:

– Skatteparadisene er i kjernen av et globalt system som gjør det mulig for store selskaper og velstående individer å unngå å betale sin rettferdige andel, noe som fratar både rike og fattige regjeringer ressursene de trenger for gi befolkningen grunnleggende offentlige tjenester og bekjempe økende ulikhet.

I boken “The Hidden Wealth of Nations” har økonomen Gabriel Zucman tatt på seg oppgaven å forsøke å finne ut hvor store verdier som faktisk er gjemt bort i skatteparadisene. Hans anslag er at minimum 7,6 billioner dollar (63 billioner kroner) er gjemt bort i skatteparadisene og at denne summen øker raskt.

Da er vi igjen ved kjernen: At diktatorer, mafia, multinasjonale selskaper og statsministere i demokratiske land oppretter skallselskaper og gjemmer bort penger, er et symptom. Sykdommen er demokratisk valgte politikere som i stor grad har latt seg forføre av multinasjonale selskapers lobbykampanjer, og blir skatteparadiser. Et skatteparadis som Panama er bare en liten brikke i den massive globale skyggeøkonomien som domineres av to land: Storbritannia og USA.

Storbritannia først: De britiske jomfruøyene, den karibiske øygruppen med 33.000 innbyggere og 500.000 registrerte selskaper, har i Panama papers vist seg å være et svært attraktivt sted for dem som ønsker å gjemme bort rikdommen sin. Foruten Jomfruøyene, er også Caymanøyene, Bermuda, Jersey, Guernesey og Isle of Man fremtredende skatteparadiser med en ting til felles: de er britiske kolonier og oversjøiske territorier. På toppen av dette kommer flere skatteparadiser som er tidligere britiske kolonier, og som fremdeles har et tett forhold til sin tidligere koloniherre, slik som Hong Kong og Seychellene.

Hovedproblemet i den internasjonale skyggeøkonomien er ikke korrupte diktatorer i fattige land.

City of London, et lite område i det historiske sentrum av London, er trolig det nærmeste man kan komme en hovedstad for verdens skatteparadiser. I boken “Treasure Islands: Tax Havens and the Men who Stole the World” beskriver journalisten Nicholas Shaxson det han kaller det britiske edderkoppnettet: City of London og nettverket av skatteparadiser som er nært knyttet til finanssentrumet. Shaxson beskriver et nettverk av satellitter som fanger opp mer eller mindre tvilsom kapital som ofte deretter finner veien til City of London. På sett og vis fremstår dette skatteparadisnettverket som en slags finansiell arvtaker til Det britiske imperiet.

Den britiske holdningen til skatteparadiser kan tydelig illustreres med to eksempler:

1. Etter at den britiske regjeringen privatiserte bygningsmassen til den britiske skatteetaten (HMRC), leier HMRC nå kontorlokaler av Mapeley Steps Limited, som er registrert i skatteparadiset Bermuda.

2. Panama papers viser at den avdøde faren til Storbritannias statsminister, David Cameron, hadde investeringsfondet Blairmore i skatteparadiset Bahamas. Nå har det også kommet fram at David Cameron selv var medeier i en Panama-basert trust som ble etablert av hans far, men at han solgte seg ut like før han ble statsminister. De nevnte eksemplene bør være nok til å slå fast at Storbritannia ikke kommer til å lede an i kampen for global finansiell åpenhet.

Også i USA skurrer det kraftig. Under presidentvalgkampanjen i 2008 gikk president Barack Obama høyt ut mot skatteparadisene. Han pekte spesifikt på Ugland House som et skrekkeksempel. Ugland House er en kontorbygning eid av nordmannen Andreas Ove Ugland på Caymanøyene. I denne bygningen er det registrert nærmere 19.000 selskaper. Til tross for Obamas harde retorikk mot Ugland House i 2008, er det like mange selskaper registrert der i dag som det var da Obama ble president. Da Obama omtalte Ugland House som “enten den største bygningen i verden, eller den største skattebløffen i verden”, overså han glatt en langt større bløff to timers kjøretur fra Washington DC.

Dermed har USA blitt verdens nye favorittskatteparadis.

I visepresident Joe Bidens delstat, Delaware, finnes det et lignende hus, 1209 Orange Street. I det anonyme, lave kontorbygget er nærmere 300.000 selskaper registrert. Da snakker man ikke lenger om postboksselskaper, ettersom det ville vært umulig å få plass til en postboks for hvert av selskapene. Antageligvis hadde man knapt nok fått plass til navnene på alle selskapene om man klistret små navnelapper for hvert selskap over hver eneste lille kvadratcentimeter på veggen inne i bygningen.

USAs skatteparadisvirksomhet stopper imidlertid ikke i Delaware. USA som helhet var i 2015 på tredjeplass på Financial Secrecy Index, en indeks som rangerer stater basert på finansielt hemmelighold. Verdens eneste supermakt måtte kun se seg slått av Sveits og Hong Kong. Tax Justice Network, som hvert år publiserer denne indeksen, understreket at dersom Storbritannias nettverk av skatteparadiser hadde blitt vurdert som én enhet i indeksen, ville landet vært på topp. Men USA er i ferd med å utfordre Storbritannias globale skatteparadisposisjon.

I disse dager forlater privatpersoner og selskaper de tradisjonelle skatteparadisene og flokker til USA, fordi landet ikke bryr seg med å innføre de finansielle åpenhetsstandardene de selv har tatt til orde for. Dermed strømmer pengene ut av klassiske skatteparadiser som Sveits, Bahamas og De britiske jomfruøyene og inn i forskjellige amerikanske delstater. Finansforetaket Rothschild er allerede i full gang med å hjelpe rike klienter fra forskjellige land med å flytte pengene sine over i truster i byen Reno i Nevada, hvor de slipper å forholde seg til de internasjonale åpenhetskravene som USA, gjennom OECD, har vært med på å tvinge skatteparadiser som Bermuda, Caymanøyene og Sveits til å skrive under på, men som de selv har nektet å underskrive. Dermed har USA blitt verdens nye favorittskatteparadis, ifølge finansavisen Bloomberg.

Det blir bukken som skal sørge for at ingen forsyner seg av havresekken.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), en organisasjon bestående av 34 vestlige land, har gjennom en årrekke tatt til orde for å bekjempe økonomisk kriminalitet, skatteunndragelser og uønsket skatteplanlegging. De siste årene har det også blitt innført nye åpenhetskrav, men progresjonen i dette arbeidet har foregått i sneglefart. Det faktum at skatteparadiser som USA, Storbritannia, Sveits og Luxemburg alle er medlemmer i OECD, er en viktig del av forklaringen. Det blir bukken som skal sørge for at ingen forsyner seg av havresekken.

Samtidig som ord om større åpenhet nevnes gang på gang i politiske festtaler, lar noen av de mest effektive grepene – inkludert omfattende land-for-land-rapportering for multinasjonale selskaper og enhetlig skattlegging på tvers av landegrenser basert på inntekter og utgifter i hvert enkelt land – vente på seg i store deler av verden. Derfor er det fortsatt muligheter for de som vil skjule inntektene sine bak omfattende hemmelighold, skallselskaper og et vell av uoversiktlige datterselskaper.

Hovedproblemet i den internasjonale skyggeøkonomien er ikke korrupte diktatorer i fattige land. Hovedproblemet er at noen av verdens rikeste og mektigste land har valgt å bli skatteparadiser, å bli svarte hull i verdensøkonomien, hvor skatteunndragelser, hvitvasking og annen grov økonomisk kriminalitet kan blomstre og hvor andre staters potensielle skatteinntekter havner på skjulte konti.