Skjønnheten og udyret

34-bussen på vei mot Ekeberg søndag formiddag. En buss full av lavmælt, norsk forventning på tur gjennom Oslo. Grüner fotballs 11-åringer på vei mot eventyret. Utenfor den gamle operaen i Storgata kommer de, 10, 20, 30 unge ghanesere, syngende, dansende. Den proppfulle bussen gynger under vekta av de øredøvende og taktfaste gutta fra Accra.

Veltrente, halvvoksne ungdommer med eksotisk sang og prepubertale, storøyde norske gutter som begrenser sin kollektive sangøvelse til et kort og presist «Ååååååååå, Grüner!» rett før kampstart. Den universelle fotballen er magisk og mangfoldig. Til enhver tid løper det millioner av unger etter en ball et sted i Europa, Afrika, Asia eller Sør-Amerika.

For Fotballen er rett og slett ikke noe godt forbilde eller en verdig målsetting.

Når Norway Cup i år fyller 50 år, er det grunn til å hylle bredden og kraften i den lille, uskyldige og lekne fotballen. Den fotballen som ikke skal noe sted, som ikke skal opp og fram, som ikke strekker seg mot stjernene. Og alt som venter der.

Det er selvsagt håpløst naivt av meg å håpe på lekens kraft. Håpe på at vår lille gjeng kan spille og holde sammen til de forlater bydelen sin for å bli voksne der ute et sted. For når 11-åringene, eller 8-åringene, viser snev av talent, hentes de, som det heter, til større klubber andre steder i byen. Veien mot toppen begynner. Med proffe trenere. Drevet fram av de voksnes ambisjoner.

Mens gutta fra Ghana kanskje drømmer om fotballen som en levevei, som en mulig vei ut av fattigdom, håper jeg som pappatrener at 11-åringene ikke drømmer om å bli fotballspillere. Ikke idoliserer fotballspillere som strengt tatt ikke er verdt å beundre. For Fotballen er rett og slett ikke noe godt forbilde eller en verdig målsetting. Men de små (og store) kikker forgapt opp.

Globalisert kapitalisme på sitt ypperste, for dem som mener tøylesløs pengemakt er en god ting.

Den profesjonelle fotballen eksponerer mye mange av oss er imot. Som vi finner både motbydelig og destruktivt. Når finalene spilles i Norway Cup, er det slutten på et eventyr for titusener av barn og unge. Samme dag starter Premier League opp i England (med en liten tjuvstart fredag). Den engelske ligaen er selve gullkalven, og symbolet på fotballens moderne uvesen. Milliarder har byttet hender i overgangsmarkedet. Kjøp og salg som på slaveauksjon, jaget opp av mellommenn med lange fingre.

Salgsobjektene kommer riktignok svært godt ut av transaksjonene. Noen spillere tjener 500.000. I uka. De største stjernene fem millioner. I uka. Lokal forankring har blitt global haloi. Tradisjonelle stadioner i arbeiderklassestrøk er erstattet av gedigne sirkustelt i glass og betong. Kinesiske, arabiske og russiske (og amerikanske) eierinteresser har tatt over. Globalisert kapitalisme på sitt ypperste, for dem som mener tøylesløs pengemakt er en god ting.

Kanskje skal man ikke være for streng med en 21 år gammel gutt. Men det er grunn til å frykte for den moralske formkurven.

Klubber koblet rett på oljekraner. Pengene er skitne. Chelsea er bygd på milliarder fra en av Putins nærmeste. På midler stjålet fra alminnelige russere. Newcastle eies av menneskerettighetsverstingen Saudi-Arabia. Skapt av de fattige, stjålet av de rike.

De aller beste, Manchester City, eies av en prins fra Abu Dhabi i De forente arabiske emirater. Et regime det er mye å si om når det gjelder rettigheter for kvinner, homoseksuelle, fremmedarbeidere og til generell ytringsfrihet. Hit til City har vår egen store nasjonale helt, Erling Braut Haaland, kommet i sommer. Vår mann ble denne uka beskyldt av Brann-fansen for å «spille for skitne blodpenger». Tidligere har helten også markert seg med manglende oppslutning om det norske landslagets kollektive stillingtagen for menneskerettigheter i VM-arrangørlandet Qatar. Og på armen ynder han å bære ulike klokker til mange hundre tusen kroner. Altså til en årlig norsk industriarbeiderlønn. Kanskje to.

Den mangler i sitt fiber alt vi ellers prøver å pode inn i barna om lojalitet, tilhørighet, om pengers uviktighet, om samhold, solidaritet og deling.

Smaken er som baken. Kanskje skal man ikke være for streng med en 21 år gammel gutt. Men det er grunn til å frykte for den moralske formkurven. I forrige uke ble det klart at Neymar, en annen av fotballens wonderboys, i oktober må møte i spansk rett etter anklager om skattefusk. Fra før er både Messi og Ronaldo dømt for skattesvik. Milliardinntekter var ikke nok, det var ytterligere penger å tjene på å la skatterådgivere snyte fellesskapet. Dette er den sylskarpe spissen av pyramiden som har sitt fundament på Ekebergs ujevne gressmatte.

Fotballens foresatte i FIFA legger VM til land som Russland og Qatar. Dens største profiler snyter på skatten og jager kontrakter der målet er maks profitt. Toppfotballen står for pengekultur, kommersialisme, elitedyrking. Den sender ungene våre i feil retning, mot feil livsstil og feil idealer. Den mangler i sitt fiber alt vi ellers prøver å pode inn i barna om lojalitet, tilhørighet, om pengers uviktighet, om samhold, solidaritet og deling. Om hva som er viktig.

Tenk om disse gigantene, fotballspillere mangler faktisk sidestykker i popkulturen, bare hadde brukt sine stemmer og sin makt.

Fotballen er som et sort hull. Dens tiltrekningskraft uimotståelig. Jeg har for lengst bidratt økonomisk til kreftene som holder sirkuset i gang ved å kjøpe tilgang til Premier League. Fotball er verdens mest fascinerende spill og trollbinder både 11- og 49-åringer. Veien bort fra alle dens skyggesider virker lang.

Men én smal sti ligger stadig åpen mot en fotballframtid der vi alle kunne fått mer igjen for pengene. For hadde ikke dette balansert regnskapet: Tenk om disse gigantene, fotballspillere mangler faktisk sidestykker i popkulturen, bare hadde brukt sine stemmer og sin makt. Uttrykt sine holdninger til verden rundt seg. Tatt stilling til rett og alt som nå er så galt. Brukt sine posisjoner og enorme påvirkningskraft og intelligens til å være ambassadører for annet enn egen suksess. Mene, kjempe og stå for noe. Slik vi forventer av ungene våre.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)