Skolen trenger ikke alltid en politikerhelt

PISA-debatten er på ny blusset opp etter at Senterpartiet, med støtte fra Utdanningsforbundet, nylig foreslo å trekke Norge ut av PISA-samarbeidet. Intensjonen er god, men er det nødvendig å trekke seg fra samarbeidet?

Vi forventer at folk med makt, utøver makt. Men fører selve forventningen om maktutøvelse til at politikere gjennomfører endringer for endringens skyld? Det er sannsynlig. Hvis alle forventer at du skal utøve makt, og du får kritikk hvis du ikke gjør det, er du mer tilbøyelig til å handle selv om det ikke trengs.

Skolepolitikken er et offer for dette.

Skolepolitikken er et offer for dette. Et sannsynlig scenario: Når PISA-resultatene kommer 6. desember, mener en opposisjonspolitiker at de ikke er gode nok, og kaster seg over den sittende regjeringens skolepolitikk i pressen. Basert på de svake testresultatene, mener opposisjonen skolepolitikken må styres i retning av bedre resultater.

Fra posisjonen får vi full mobilisering. Og særlig hvis skolene gjør det dårlig. Da loves det, litt satt på spissen, bot og bedring, reform og bedre styring. En holdning i pressen og folket om at resultatene ikke er bra nok for norsk skole, kan gjøre det politisk svært vanskelig å la være å handle.

Det betyr likevel ikke at vi må kutte ut testene.

Det er problematisk. De fleste tester, PISA inkludert, er 1) ingen fasit på norsk skolekvalitet og 2) ikke et egnet styringsverktøy.

For på tross av oppfatningen mange politikere synes å ha av PISA-testen, er den ikke et prosjekt som skal måle hvorvidt skolen lykkes. PISA er en test som forsøker å måle elevers ferdigheter og kompetanser i lesing, matematikk og naturfag, og undersøke utviklingen av disse kompetansene over tid.

Målinger, som PISA, som skal sammenlikne mange land over lang tid, må konsentrere seg om noen veldig forenklede indikatorer. De gir litt informasjon, men veldig langt fra all.

Den viktigste innvendingen mot bruken av testresultatene til rangering og utvikling av skolesystemer, er at testen ikke kan si noe om hvilke læringsprosesser som er gode, hva slags undervisning som «fungerer», hvilke pedagogiske metoder som er brukt, eller skolens betydning for samfunnet.

 Du ser ikke hele bildet hvis du bare har én brikke.

Resultatene kan derfor ikke brukes til å gi normative råd til politikere om hvilken skolepolitikk som skal føres. Det betyr også at politikere som ønsker å fremstå som handlekraftige i kjølvannet av svake PISA-resultater, gjør det på et sviktende kunnskapsgrunnlag.

Det betyr likevel ikke at vi må kutte ut testene. Gitt at politikerne klarer å holde handlekraften i sjakk, kan PISA-resultatene gi oss interessante og fruktbare diskusjoner om norsk skole, og interessante trendmålinger i de målte kompetansene.

Kunnskap om skolen er som et puslespill.

Kunnskap om skolen er som et puslespill. Du ser ikke hele bildet hvis du bare har én brikke. Men hvis forskere og lærere pusler sammen den kunnskapen vi har, kan det føre til gode og nyttige debatter. Vi vet ikke alt, men det kan være nyttig.

Så; er du en aspirerende handlekraftig utdanningspolitiker, bør du derfor forsøke å beholde fatningen når prøveresultatene legges frem 6. desember. Hvis fristelsen melder seg til å forandre og forbedre basert på resultatene, husk: Ikke er de en fasit, ikke er de et politisk karakterkort, ikke er det dekkende informasjon for hva som skjer i skolen, og ikke er det informasjon som er særlig relevant for andre enn forskere og lærerne selv.

Eller for å si det litt strengere, slik Dagbladet gjorde på lederplass: Politikerne må slutte å misbruke testen.