Skulk med stil

Sist høst bredte det om seg et nytt fenomen i USA. Det gikk under kallenavnet «The Great Resignation»: Millioner av amerikanere sa opp jobben uten å ha en annen å gå til. I løpet av tre måneder høsten 2021 leverte tolv millioner amerikanere inn sine oppsigelser – det høyeste antallet målt noensinne i USA. Slutterne ville utforske tilværelsen utenfor ni til fire-tvangstrøya. Budskapet var enkelt og ikke spesielt subtilt: Jeg vil heller spise barkbiller enn å slave for en skittstøvel av en pengeblodsuger.

Den utløsende årsaken var koronapandemien, som skapte konkurser, massepermisjoner og oppsigelser, samt effektivisering, stagnerte lønninger og innstramminger i arbeidslivet. Koronapandemien gjorde dårlige vilkår enda dårligere – «drittjobbene» ble enda mer dritt. Så da det amerikanske samfunnet åpnet opp og maskinene startet igjen, var det altså mange som valgte å ikke gå tilbake til sine tidligere jobber, men i stedet benyttet anledningen til å tenke gjennom hva det var som gjorde dem lykkelige. Svaret var ikke drittarbeid på drittlønn. Tenk det.

Motstanderne, altså arbeidsgivere, mener dette er latskap forkledd bak en fancy merkelapp.

Så har du alle de som valgte å bli igjen. Fordi de vil spise fast food hver dag, ikke barkbiller. Men like fullt misfornøyde med arbeidets tilstand, fordi de ser at sliterne på gølvet får stadig mindre, mens hvitsnippene stikker av med hele kransekaka. Hva er løsningen da? Jo, å jobbe så sakte at arbeidsgiveren tror du leverer. Minimumsarbeid i bytte mot minimumslønn. Å jobbe akkurat passe er ifølge mange arbeidsgivere ensbetydende med å jobbe for lite. Skulking. Unnasluntring. De ansetter folk i 100 prosent-stillinger og krever 150. Minst. Bare slik kan du forvente forfremmelse eller lønnsøkning. Kanskje.

«Silent Resignation», eller «Quiet Quitting», kalles fenomenet der folk ønsker å få betalt for å gjøre så lite som mulig eller akkurat nok. Til tross for det misvisende navnet («stille oppsigelse»), bedyrer mange av tilhengerne at det ikke handler om å si opp eller sabotere, men snarere om å finne en bedre balanse mellom arbeid og fritid. Det vil si nekte å jobbe overtid, ikke svare på eposter etter klokka fire og slutte å slite seg ut på dagtid så kvelden ikke blir ødelagt. Det handler om ikke å bli utbrent.

Tvert imot forteller Gallup at fornøyde medarbeidere er mer lønnsomt for bedriften enn mugne ansatte.

Motstanderne, altså arbeidsgivere, mener dette er latskap forkledd bak en fancy merkelapp. Og det vil skade karrierer og bedrifter i det lange løp. Kanskje selve livet som sådan: «Stille oppsigelse handler ikke bare om å gi opp arbeidslivet, det er et skritt mot å gi opp livet», som Arianna Huffington, grunnleggeren av suksessnettsiden Huffington Post, har fastslått.

Undersøkelser bekrefter at amerikanernes interesse for jobb er dalende. Det gjelder spesielt blant de yngste, som erfarer at de har mindre jobbsikkerhet og økonomisk trygghet enn sine foreldre. 54 prosent av de født etter 1989 sier at de kun oppfyller minimumskravene på jobb. I USA har produktiviteten i arbeidsstokken gått ned med 2,5 prosent i andre kvartal, sammenlignet med tilsvarende i fjor. Ifølge Bureau of Labor Statistics er det det mest dramatiske fallet siden 1948.

I Gallups siste State of the Global Workplace-rapport kommer det fram at 60 prosent av arbeidsstokken i verden føler seg «emosjonelt frakoblet» jobben. Bare 33 prosent er engasjert i jobben – det er færre enn tidligere. De aller fleste som er misfornøyde nevner ikke først og fremst lav lønn som årsak, men snarere at de føler seg «urettferdig behandlet på jobb». De etterlyser respekt, anerkjennelse og fellesskap. Alt dette skulle man tro var mulig for arbeidsgivere å tilby, uten at det går utover bunnlinja. Tvert imot forteller Gallup at fornøyde medarbeidere er mer lønnsomt for bedriften enn mugne ansatte. Tenk det. Hele 23 prosent, faktisk.

Men begge deler skyldes at arbeidere gjør opprør mot arbeidsgivere som altfor lenge har behandlet sine ansatte som engangsvare.

«Silent Resignation» er ikke noe nytt. Jeg tipper slavene som bygde pyramidene i Egypt skrudde ned tempoet når sjefen hadde lang lunsjpause. Men det sammenfaller med rekordantall mennesker som rapporterer at de er utbrent, og det foregår i kjølvannet av «The Great Resignation». Alle avisskriveriene om fenomenet i sommer har som oftest vært vinklet på den positive varianten med å balansere mellom arbeid og fritid. Men på sosiale medier, spesielt på TikTok, der fenomenet er blitt stort på liten tid, kan man også få mange tips til hvordan man skal få mer for mindre. Altså hvordan skulke med stor suksess.

Uansett hva man kaller fenomenet, er både «The Great Resignation» og «Silent Resignation» et sunnhetstegn; mange revurderer nå sitt syn på arbeid i kjølvannet av en over to år lang unntakstilstand. Det skal bli vrient å få majonesen tilbake på tuben. Sett fra et norsk perspektiv, gjør det vondt å lese om fallende produktivitet og effektivitet i arbeidslivet – det er i vårt DNA. Men begge deler skyldes at arbeidere gjør opprør mot arbeidsgivere som altfor lenge har behandlet sine ansatte som engangsvare. Det er vi for. Og da blir skulking ikke noe man skal få dårlig samvittighet for, det er snarere å ligne på en borgerplikt.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 29. august 2022.)