FOTO: Visual Karsa/Unsplash

Hvorfor vil ingen jobbe lenger?

Fra USA går det gjetord om «The Great Resignation». Millioner av arbeidere sier opp hver måned og mange tar seg ikke nye jobb. Det er kanskje ikke så rart. 

Under koronapandemien har sjelden den store frykten vært at for få vil jobbe. Snarere tvert imot har millioner verden rundt mistet jobbene sine eller blitt langtidspermittert i møte med strenge regimer for å stagge smitte.

Overraskelsen var derfor stor da det viste seg at mange av dem som mistet jobbene sine, ikke ville komme tilbake ved lettelse av tiltak. Ikke bare det – mange millioner sa heller opp jobbene sine enn å fortsette som før.

De fleste virker rett og slett å være lei av å bli dårlig betalt for drittjobber.

Som med så mangt var og er trenden aller tydeligst i USA, hvor den har blitt gitt navnet “The Great Resignation”. I august valgte 4.3 millioner amerikanere å si opp jobbene sine og i september gjorde 4.4 millioner det samme – det høyeste antallet målt. Trenden fortsatte noe redusert i oktober med 4.2 millioner oppsigelser.

Hvorfor vil ikke amerikanerne tilbake i jobb?

Drittjobber

Når over 12 millioner mennesker sier opp jobbene sine på tre måneder, vil det naturligvis være nesten like mange forklaringer på hvorfor de gjorde det. Noen mønstre går likevel igjen i dekning av fenomenet. De fleste virker rett og slett å være lei av å bli dårlig betalt for drittjobber.

I en reportasje i Weekendavisen fikk journalisten Markus Bernsen kontakt med flere amerikanere som har sagt opp jobben sin gjennom Reditt-siden r/antiwork. Historiene de forteller er om kummerlige arbeidsforhold som har blitt enda dårligere under pandemien.

Fenomenet er stigende blant unge og handler om å jobbe så lite man trenger for å overleve heller enn å delta i landets utnyttende arbeidskultur.

På podcasten Opinion Has It var nylig sjeføkonom i Arbeidsdepartementet under Obama, Betsey Stevenson, inne på samme bane. Ifølge Stevenson opplever mange at jobbene deres er blitt verre enn noensinne under pandemien, særlig i servicebransjer, og de er ikke lenger interessert i å gjøre jobben for samme lønn – eller overhodet.

Under pandemien endte i tillegg mange permitterte og oppsagte amerikanere i dårlige jobber av desperasjon. Blant annet ansatte bedrifter som Amazon stort under pandemien. Arbeidsstyrken til selskapet steg med hele 628.000 nyansatte under pandemien. Selskapet er kjent for dårlige arbeidsforhold og pandemien bidro ikke positivt. Det er kanskje ikke så rart at mange nå heller sier opp enn å fortsette som før.

Ligger heller flatt

Det er imidlertid ikke bare i USA arbeidstakere revurderer livene sine og jobbens plass i det. I Kina er fenomenet stort og går under navnet “lying flat”. Fenomenet er stigende blant unge og handler om å jobbe så lite man trenger for å overleve heller enn å delta i landets utnyttende arbeidskultur.

Fenomenet har etter hvert antatt en slik størrelse at president Xi Jinping selv måtte ta til motmæle mot det kommunistpartiet åpenbart anser som en urovekkende trend. I partiorganet Qiushi skrev Jinping i oktober at den økonomiske fremgangen ikke måtte ofres til fordel for å ligge flatt.

Maktforholdet i landet har vært notorisk forskjøvet i favør arbeidsgiversiden i mange tiår.

Man har ikke sett den samme trenden av oppsigelser i Norge som i andre land, men også her sliter enkelte bransjer med å finne nok ansatte. I servicebransjen har ikke gjenåpningen gått knirkefritt, og flere restauranter har måtte holde helt eller delvis stengt på grunn av manglende arbeidskraft. Også i helsesektoren, samt bygg og anlegg er manglende arbeidskraft et skrikende problem.

Ser man til resten av Europa er historien den samme. Vi husker alle mangelen på lastebilsjåfører som lammet Storbritannia tidligere i år, men fenomenet gjør seg også gjeldende på fastlands-Europa. Tilsvarende har man sett store mangler på arbeidskraft i servicebransjer i hele EU, og i likhet med i Norge mangler det arbeidskraft i jordbruket. Greske oliven-dyrkere led samme skjebne som norske jordbærbønder da høstingen skulle inn – det var ingen sesongarbeidere å finne.

Arbeidstakerne rår

At så mange sier opp på samme tid i USA, er imidlertid ikke uten fordeler for arbeidstakerne selv. Maktforholdet i landet har vært notorisk forskjøvet i favør arbeidsgiversiden i mange tiår. Når den økonomiske oppturen etter pandemien holdes tilbake av for liten arbeidskraft, så gir det igjen makt til arbeiderne.

Verdens største bedrifter har allerede sett seg nødt til å øke lønninger for å tiltrekke seg arbeidskraft i USA, og trenden ser ut til å fortsette i overskuelig fremtid. Samtidig har man sett en økt vilje til å ta i bruk kollektive handlinger som streik for å hevde sin rett, som de 10.000 John Deer-arbeiderne som nylig streiket for bedre forhold.

Flere og flere stiller grunnleggende spørsmål ved arbeidets plass i livet generelt.

Det er altfor tidlig å si hvor det hele bærer hen. Det er ikke utenkelig at trenden snur og at amerikanere og andre igjen innen kort tid vil kjempe om jobber til lav lønn og dårlige arbeidsvilkår. Det er likevel ikke sikkert. Ifølge en undersøkelse gjort av Microsoft vurdere hele 41% av verdens arbeidsstokk å si opp sin nåværende jobb.

Det kan være at vi ser starten på en større bevissthet blant amerikanske arbeidere om deres sentrale plass i økonomien og deres kollektive handlekraft. Det hadde vært på høy tid.

Samtidig kan man i historiene som fortelles på sider som r/antiwork skimte et annet og mer fundamentalt skifte: Flere og flere stiller grunnleggende spørsmål ved arbeidets plass i livet generelt. Hvorfor jobbe livet av seg om det uansett ikke leder til noe, som det sjelden gjør i den amerikanske konteksten?

Det blir nok vanskeligere å hente inn igjen en arbeider som har sagt opp av slike eksistensielle årsaker enn å heve minstelønn med en dollar eller to.