For slapt fra Listhaug om eldre som ressurs

For de er en ressurs.

Derfor er det oppløftende takter når eldreminister Sylvi Listhaug i flere oppslag på verdens eldredag tar til orde for en kulturendring på nettopp dette området – fra byrde til ressurs.

Problemet er bare dette: Milde oppfordringer flytter ikke kultur, det er det bare satsninger over tid som gjør, satsninger som flytter penger.

Stadig flere ønsker å stå i jobb

En av de viktigste måtene å bidra til at alder ikke sees som en byrde, men som en ressurs, er å bidra til at flere av de som har valget mellom å pensjonere seg og å fortsette å jobbe, har lyst til det siste: å fortsette å jobbe.

Likevel forlater mange seniorer arbeidslivet før de kanskje ønsker selv, fordi arbeidsgivere ikke etterspør deres kompetanse.

I Norsk seniorpolitisk barometer svarer stadig flere at de nettopp ønsker å jobbe lenger, når arbeidet gir økt livskvalitet, arbeidsmiljøet er godt og når jobben bidrar til at man føler seg til nytte i samfunnet. Likevel forlater mange seniorer arbeidslivet før de kanskje ønsker selv, fordi arbeidsgivere ikke etterspør deres kompetanse. Som det kommer fram av Norsk seniorpolitisk barometer, er det ingen arbeidstakere norske arbeidsgivere heller ønsker å ansette enn erfarne og unge. Dette er et umulig paradoks, når det er nettopp er tid i arbeidslivet som gir erfaring.

Ledere ønsker seg en blanding av yngre og eldre

Tankesmien Agenda har intervjuet virksomhetsledere om synet på seniorer i arbeidslivet, og beskjeden er tydelig: Virksomhetslederne sier de ideelt sett ønsker seg en blanding av yngre og eldre arbeidstakere i organisasjonen sin. Nettopp erfaringen til de eldre arbeidstakerne ble av lederne trukket frem som et viktig gode, sammen med trygghet, lojalitet, lavt fravær og helhetsblikk.

Jeg er glad for Listhaugs oppfordringer om kulturendring.

Men utfordringen virker å ligge to steder, skal vi tro disse lederne. For det første finnes det en utbredt bekymring for om de eldre har oppdatert kompetanse – for eksempel knyttet til ny teknologi. I framtida vil mer læring på jobb og mer etterutdanning være nødvendig for at seniorene ikke skal presses ut av endringer i arbeidslivet. Det koster penger. At det trengs en kompetansereform er nok de fleste enige om. Målestokken er om ressursene som trengs blir satt av. Der har regjeringen vært alt for defensiv.

Små lønnsforskjeller en fordel

Det andre området å se på, er lønnsforskjeller mellom yngre og eldre arbeidstakere. Hvis det er relativt dyrt å ansette eldre, vil arbeidsgivere kanskje foretrekke yngre. Dersom det i tillegg er slik at vi med raske, teknologidrevne endringer går i retning av at erfaring blir mindre viktig, sammenliknet med oppdatert kompetanse, er det klart at konkurransekraften til seniorer svekkes. I enkelte bransjer ville det være en fordel om lønnsutviklingen var brattere tidligere i karrieren, for å gjøre eldre arbeidstakere mer attraktive, relativt sett. Uansett bør det være en høyt prioritert ambisjon at lønnsforskjellene i samfunnet er lave.

Jeg er glad for Listhaugs oppfordringer om kulturendring. Vi er mange som deler ambisjonen. Men uten skikkelig vilje til å flytte penger, mister både den enkelte og samfunnet som helhet de store fordelene med at flere av de som ønsker det står lenger i jobb.