Det er ille å bli banket av svenskene. Særlig i gamle paradegrener som ski og i fotball. Men verst av alt er det når svenskene slår oss gule og blå i økonomi og sysselsetting.
“Vær ærlig, Jens, svenskene er bedre enn oss. Se over grensen for å få fart på norsk økonomi.” Det mente Høyre-leder Erna Solberg før valget i 2013, i det VG kalte et sjeldent hardt angrep på Arbeiderpartiet. På den tiden var sysselsettingsandelen fire prosent høyere i det rødgrønne Norge enn i det høyrestyrte Sverige. Likevel mente Solberg at Norge burde kopiere den svenske resepten med store skattekutt.
Så kom valgene i Norge og Sverige, og førte til at høyresiden kom til makten i Norge, mens Sverige siden 2014 er blitt styrt av en rødgrønn regjering, med sosialdemokratene i førersetet. Resultatene er nedslående for skattekuttentusiastene. Sysselsettingen vokser i sosialdemokratiske Sverige, arbeidsløsheten faller jevnt – mens i høyrestyrte Norge har ledigheten økt og sysselsettingen går ned.
Økonomene i LO har vist at dette er den virkelige utfordringen på arbeidsmarkedet. Likevel er det fortsatt skattekutt som er det viktigste grepet fra både Høyre og Fremskrittspartiet i neste Stortingsperiode.
Lenge har bare Island og Sveits hatt høyere andel av befolkningen i jobb enn Norge. Det har i stor grad skyldes at svært mange kvinner har kommet ut i arbeidslivet. Det har vært enda viktigere enn oljeinntekter for norsk økonomi. Sysselsettingsandelen i Norge gikk imidlertid noe ned i forbindelse med finanskrisen 2008/2009, og sysselsettingsandelen har de senere årene fortsatt å falle i økende takt. Vi ligger fortsatt høyt oppe på OECD-rankingen, men har falt fra en tredjeplass i 2008 til niendeplass i dag.
Blant OECDs 35 medlemsland er det bare Spania og Hellas som har hatt en dårligere utvikling enn Norge siden finanskrisen. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at andelen sysselsatte i arbeidsfør alder har falt med 4,2 prosentpoeng fra 78,1 prosent til 73,9 prosent siden finanskrisen.
Særlig ille er det at vi har en stor nedgang i sysselsettingen blant ungdommen.
Som kjent ble både Spania og Hellas hard rammet av finanskrisen i 2008, og den påfølgende eurokrisen. Svært mange i de to middelhavslandene mistet jobbene sine. Men i motsetning til Norge, er sysselsettingen i disse landene på tur opp igjen. I Norge fortsetter den å falle.
De aldersgruppene som tradisjonelt har jobbet mest, er de mellom 25 og 54 år. Siden finanskrisen har andelen sysselsatte i denne aldersgruppen sunket med nærmere 5 prosentpoeng. Det bør bekymre alle som er opptatt av bærekraften i den norske modellen. Sjeføkonom Kjersti Haugland i DNB Markets er en av dem, som hun sier til Dagens Næringsliv: “Det er et urovekkende tegn. Å holde folk i arbeidslivet er en viktig suksessfaktor for et land.”
Særlig ille er det imidlertid at vi har en stor nedgang i sysselsettingen blant ungdommen. Særlig blant unge menn, med kort utdanning.
Flere er registrert med nedsatt arbeidsevne hos NAV, andelen unge uføretrygdede er gått opp, og arbeidsløsheten har steget. Om lag 100 000 i alderen 18-30 år er verken i arbeid eller utdanning. Det utgjør vel en av ti i aldersgruppen. Om lag tre prosent i aldersgruppen mottar helserelaterte ytelser, fem prosent er familieforsørget og fem prosent mottar andre offentlige ytelser.[1]
SSB har vist [2] at mange av disse jevnt over ser ut til å ha mer varige problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. En del av disse vil være å finne blant de arbeidsledige over tid, mens andre går ut av arbeidsstyrken ved at de etter hvert slutter å søke arbeid. Da vil man ofte ende på en eller annen medisinsk diagnose.
Det urovekkende med at ungdom ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, er at utenforskapet lett blir permanent. Ungdomsledigheten biter seg fast, og dersom det blir flere jobber tilgjengelige, er det fortsatt de som har stått utenfor lenge som blir stående sist i køen.
Vi vet en del om drivkreftene som gjør at sysselsettingsandelen går ned. Mangel på̊ fullført videregående opplæring er en av de viktigste barrierene for jobbtilknytning blant unge. Norge har relativt få jobber uten krav til kompetanse. Økt konkurranse om jobbene i delene av arbeidslivet der unge tradisjonelt har tilhørighet, skjerper inkluderingsproblemene. Manglende tilbud på yrkesfagutdanning, herunder lærlingeplasser, har også medvirket, kanskje særlig for unge menn.
Det vi også helt sikkert kan si er at skattekutt til de som har mest fra før ikke er et godt virkemiddel.
Utsikter til raskere teknologiutvikling kommer på̊ toppen. Robotisering øker kompetansekravene og kan redusere arbeidskraftbehovet. Kravene til IKT- ferdigheter og yrkesfaglig kompetanse er ventet å øke. Men også̊ til sosial og relasjonell kompetanse. Med dagens kjønnsrollemønster kan det gjøre det enda mer krevende for unge menn i arbeidslivet.
Mye av samfunnets trygdeutfordring ligger her. Det kan brukes veldig mye ressurser på̊ å hindre at unge faller varig utenfor arbeidslivet, og likevel vil det være svært lønnsomt for samfunnet. Forskningen er også klar på̊ at tett oppfølging av unge gir resultater. Vi vet altså etterhvert ganske mye om hva som virker, både på kort og lang sikt.
Det trengs en aktiv politikk på mange områder. Ikke minst kompetanse som et alternativ til lavlønnssporet. Det vi også helt sikkert kan si er at skattekutt til de som har mest fra før ikke er et godt virkemiddel. Det er blitt bevist i Sverige, og ettertrykkelig erfart her i landet. Å tape for svenskene er forsmedelig. Men akkurat når det gjelder økonomi, kan man unne dem en positiv utvikling, etter åtte år med en borgerlig regjering som bevisst har økt forskjellene.
Først publisert i papirutgaven av Klassekampen 6. juni 2017.
[1] Samfunnsnotat 6/17 Den virkelige sysselsettingsutfordringen. Samfunnspolitisk avdeling LO.
[2] Samfunnsspeilet 1/2015
Kommentarer