Slik kan vi skape grønn vekst

Skrevet sammen med Vera Songwe.

LONDON: Når finans- og klimaministre denne uken samles i Washington for de årlige møtene i Det internasjonale pengefondet og Verdensbankgruppen, bør de konsentrere seg om behovet for nye metoder for økonomisk utvikling i samsvar med Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 °C.

Den endelige rapporten fra ekspertgruppen til G20-arbeidsgruppen for global mobilisering mot klimaendringer (som vi er medstyreledere for) oppfordrer G20, hvis medlemmer står for rundt 85 % av verdens BNP, til å fremme strategier for grønn industri støttet av omfattende økonomiske reformer.

I stedet for å subsidiere spesifikke sektorer med få betingelser bør regjeringer åpne for nye markedsmuligheter for villige bedrifter av alle størrelser, fra alle typer sektorer.

Utviklingen bør være orientert rundt nasjonalt fastsatte bidrag (NDC-er) – Parisavtalens betegnelse på planer for utslippsreduksjon satt av landene selv – og styres på en måte som vektlegger rettferdighet innad i og mellom land.

Dersom vi ikke endrer kurs, er det forventet at global oppvarming vil overstige 3 °C, noe som vil føre til et tap på minst 18 % av globalt BNP innen 2050. De dominerende modellene for økonomisk vekst driver planeten mot kollaps, med potensielt irreversible konsekvenser for mennesker og økonomier.

Siden G20-medlemslandene er ansvarlige for 80 % av nåværende og tidligere utslipp av klimagasser, bør de være ansvarlige for 80 % av utslippsreduksjonene som trengs for å oppnå målet om 1,5 °C.

Klimakrisen er et direkte resultat av økonomiske valg. For å kunne endre retning, slik at den økonomiske veksten kan respektere planetens grenser, må strategiene for grønn industri gå utover å favorisere bestemte sektorer og teknologier. Dersom disse valgene orienteres rundt å oppnå «oppdrag» – som NDC-ene — vil de kunne katalysere innovasjon og investeringer på tvers av mange forskjellige sektorer. Slik vil de kunne drive omfattende økonomiske endringer.

I stedet for å subsidiere spesifikke sektorer med få betingelser bør regjeringer åpne for nye markedsmuligheter for villige bedrifter av alle størrelser, fra alle typer sektorer. Dette bør gjøres ved å sette høye krav til bedriftene når det gjelder klimagassutslipp, lønninger, støtte til arbeidere gjennom strukturelle økonomiske endringer, og ved reinvestering av overskudd fra produktive aktiviteter som forskning og utvikling.

For å oppnå dette må det legges bedre til rette for grønne økonomier globalt.

For å sette fart på den nødvendige overgangen må regjeringer omdisponere eksisterende subsidier til fossilt brensel (som fortsetter å øke). Samtidig bør de stille krav om avkarbonisering til fossilintensive industrier som ønsker offentlig støtte.

Implementeringen av strategier for grønn industri bør ikke være en oppgave for industri- og klimadepartementer alene. Hele regjeringen må engasjeres, og relevante og viktige institusjoner og verktøy – ikke minst offentlige anskaffelser og offentlig finans – må omarbeides for å kunne støtte opp under NDC-målene.

Strategier for grønn industri krever dessuten et globalt perspektiv. Vi trenger nye globale styringsstrukturer med vekt på rettferdighet som kan sikre at alle land drar nytte av grønn vekst. Siden klimakrisen er en global utfordring, er det nødvendig med globalt samarbeid for å håndtere den – inkludert avtaler om teknologi- og kunnskapsoverføring og støtte til å bygge opp under grønn produksjonskapasitet i lav- og mellominntektsland.

For å oppnå dette må det legges bedre til rette for grønne økonomier globalt. Rikere land – særlig de som historisk sett har bidratt mest til utslipp av klimagasser – bør bruke sine betydelige økonomiske ressurser til å bidra til grønne økonomier og sikre at disse utformes med mål om å være prisgunstige, langsiktige og risikotolerante.

Dermed vil de bli tvunget inn i en ond sirkel; de vil bli mer sårbare for endringene, og den offentlige økonomien vil forverres.

Uten slik støtte vil økonomien til lav- og mellominntektsland forbli begrenset. Evnen til å investere i strategier for grønn industri og iverksette tiltak for å redusere og tilpasse seg klimaendringene vil bli redusert. Dermed vil de bli tvunget inn i en ond sirkel; de vil bli mer sårbare for endringene, og den offentlige økonomien vil forverres.

Den nåværende ulikheten i den globale fordelingen av grønn finansiering er slående. Siden 2021 har høyinntektsland og Kina tiltrukket seg over 90 % av nye investeringer i ren energi, mens lånekostnadene for lav- og mellominntektsland har fortsatt å stige. Til tross for at disse landene i mindre grad er ansvarlige for utslipp av klimagasser, er de belastet med en «klimarisikopremie» som øker finansieringskostnadene.

Nettopp derfor bør G20 fremme utvidede langsiktige konsesjonslån, tilskudd og gjelds- og likviditetslettelser, slik at alle land kan jobbe for grønn vekst uten å øke gjeldsbyrden. De bør også støtte eksisterende initiativer – som Bridgetown-initiativet – for å oppnå en mer rettferdig global finansiell arkitektur.

Med grunnlag i arbeidet til Finance in Common bør nasjonale utviklingsbanker få myndighet til å skalere opp langsiktige investeringer, i samsvar med de nasjonalt fastsatte bidragene, inkludert gjennom styrket samarbeid med multilaterale utviklingsbanker. Disse institusjonene står i en god posisjon til å veilede grønn finansiering ved å kunne dra nytte av lokal kunnskap, offentlige mandater og muligheten til å tiltrekke privat kapital som ellers ville ha blitt holdt unna mer risikable prosjekter.

Grønn vekst er ikke bare mulig; det er helt avgjørende.

En stabil finanssektor som tar hensyn til systemiske klimarisikoer, er avgjørende for å kunne sette fart på og opprettholde den grønne overgangen. G20 har muligheten til å understreke hvor viktig det er at tilsynsmyndigheter vedtar mer robuste, interoperable taksonomier for å styrke rapporteringen, samle inn bedre data og forbedre prediktive klimamodeller.

På samme måte spiller sentralbankene en viktig rolle når det kommer til å ta hensyn til klimarelaterte finansielle risikoer, støtte forhold som oppmuntrer til at mer privat kapital kan strømme inn i grønne investeringer, og bremse pengestrømmen til karbonintensive prosjekter. Dette vil ikke bryte med sentralbankenes eksisterende mandater. Faktisk vil «markedsnøytralitet» kunne ha uheldige effekter; nøytraliteten vil kunne skape gunstige finansieringsforhold for karbonintensive aktiviteter, aktiviteter som til syvende og sist vil true makroøkonomisk og finansiell stabilitet.

Vi oppfordrer G20, under Brasils presidentskap, til å lede veien mot økonomisk utvikling og det kommende sørafrikanske G20-presidentskapet til å videreføre dette arbeidet. Grønn vekst er ikke bare mulig; det er helt avgjørende.

Oversatt av Astri Tresse