Alle – og enhver økonomi – vil lide i en pandemi hvis tester, vaksiner og livreddende behandlinger ikke er tilgjengelige for alle.
LONDON – Nye utkast til en global pandemiavtale har blitt sterkt kritisert og omtalt som «skammelige og urettferdige». Da siste runde med forhandlinger startet 18. mars, var det tydelig at man så bort fra en viktig lærdom fra koronapandemien: en sunn befolkning og en sunn økonomi er avhengig av hverandre.
Dersom vi skal oppnå både god folkehelse og en velfungerende økonomi, må vi skrive om reglene for hvordan helse og velferd skal bli verdsatt, produsert og fordelt – og hvordan økonomien bør bli styrt. Og dersom avtalen skal lykkes, må medlemsstatene være villige til å innarbeide likhet og rettferdighet i dens betingelser. Det vil i sin tur kreve et nytt økonomisk paradigme. Hvis avtalen blir redusert til et minimum for å gjøre den så lite kontroversiell som mulig, vil den mislykkes.
Staten er en viktig finansieringskilde til alt fra forskning og utvikling, på et tidlig stadium, til produktutvikling og produksjon.
Verdens helseorganisasjons Council on the Economics of Health for All, som jeg var leder av, har allerede kommet med anbefalinger for hvordan man bør gå fram. For det første må forhandlere fra alle land fortsette å fokusere på det overordnede målet: å forhindre at framtidige helseutfordringer blir en katastrofe. Det betyr å utforme vilkårene i avtalen – inkludert de som er relatert til innovasjon, immaterielle rettigheter (IP), offentlig-privat samarbeid og finansiering – slik at de er oppdragsorienterte. Likhet og rettferdighet må være øverste prioritet, fordi alle – og enhver økonomi – vil lide i en pandemi hvis tester, vaksiner og livreddende behandlinger ikke er tilgjengelige for alle.
Les også: Det gjøres fortsatt for lite for å styrke pandemiberedskapen i verden.
Styringen av innovasjon og kunnskap er like avgjørende som innovasjonen selv. Offentlige myndigheter har kraftige verktøy for å bestemme hvem som skal dra nytte av innovasjonen. Staten er en viktig finansieringskilde til alt fra forskning og utvikling, på et tidlig stadium, til produktutvikling og produksjon. For eksempel, ble det benyttet rundt 31,9 milliarder dollar i offentlige investeringer til å utvikle mRNA-vaksiner mot COVID-19.
Som vi så med den gjentatte spredningen av nye varianter av koronaviruset, vil en vaksine som bare deler av befolkningen har råd til, ikke stoppe en pandemi.
Skjerpede betingelser for at private aktører skal få tilgang til offentlige midler, vil bidra til å sikre rettferdig og rimelig tilgang til de resulterende produktene. Det vil også legge til rette for deling av overskudd og reinvestering i produktive aktiviteter (som FoU) i stedet for i unyttige aktiviteter (som tilbakekjøp av aksjer).
Poenget er i hvert tilfelle å etablere en mer symbiotisk relasjon til privat sektor – en relasjon basert på felles mål og på at man deler risiko og belønning. Som vi så med den gjentatte spredningen av nye varianter av koronaviruset, vil en vaksine som bare deler av befolkningen har råd til, ikke stoppe en pandemi. Enhver pandemiavtale bør uforbeholdent forplikte partene til slike endringer og unngå klausuler utformet for å tjene private interesser som søker å oppnå økonomiske fordeler gjennom tilkarringsvirksomhet.
For å få samarbeid mellom aktører i offentlig og privat sektor til å fungere godt, er det viktig å etablere en tilnærming til kunnskapsstyring og immaterielle rettigheter som tjener fellesskapets interesser, i stedet for å verne om monopolinteresser. Dette spørsmålet har blitt et stort stridsemne i avtaleforhandlingene. Lavinntektsland blir bedt om å dele patogendata (som kan brukes til utvikling av nye tester, vaksiner og behandlinger) uten noen garanti for at de vil få tilgang til de resulterende produktene.
Les også: Hvis vi bare var bedre forberedt.
Selv om det nåværende utkastet antyder hvor viktig det er med IP-regler som ikke begrenser tilgangen til tester, vaksiner og behandlinger og som ikke gjør at de blir for dyre, «oppmuntrer» det bare til, framfor å kreve, tiltak rettet mot kunnskapsdeling og tiltak for å begrense utbetalingen av royalties. Selv forsiktige formuleringer der man ber myndigheter om å «vurdere å støtte» begrensede patentrettigheter under visse omstendigheter, har blitt et stridsemne.
Dette antyder at et malplassert ønske om å bevare gjeldende IP-regler kompliserer forhandlingene. For å gi insentiver til innovasjon og sørge for samfunnsgoder som kommer folk flest til gode, må patenter være smalere innrettet. De må stimulere til produktiv etterfølgende innovasjon og kollektiv intelligens. Og de må følges av forpliktelser til å overføre den kunnskapen og teknologien som kreves for produksjon.
Helsefinansiering må forstås som en langsiktig investering framfor en kostnad som kan reduseres for å fremme kortsiktige budsjettmål.
En annen hindring til at man kan lykkes med en pandemiavtale er at den for øyeblikket virker å være frakoblet klare finansielle forpliktelser. Det internasjonale pengefondet anslår at den globale økonomien led tap på minst 13 800 milliarder dollar da nedstengninger og forstyrrelser av forsyningskjeder som følge av COVID-19, førte verden inn i resesjon. Nasjonale myndigheter rundt om i verden brukte deretter flere tusen milliarder dollar på å respondere på krisen.
Det burde være åpenbart at det er bedre å skalere opp investeringer i forebygging – med tanke på helse, velstand og rettferdighet – enn å pådra seg kostnader fra en krise som har spunnet ut av kontroll. Som WHO-rådet påpekte: «det er mer kostnadseffektivt å forebygge enn å kurere».
Kvaliteten på finansieringen er like viktig som kvantiteten – hvor mye penger man har til rådighet. Lavinntektsland trenger langsiktig finansiering for å kunne gjennomføre avgjørende investeringer innen helse. Avtalen anerkjenner til en viss grad betydningen av å redusere gjeldsbyrden til disse landene for å frigjøre finanspolitisk kapasitet til pandemiforebygging, beredskap og respons. Dette er positivt. Men språket er dessverre ikke-forpliktende, noe som gir grunn til bekymring. Helsefinansiering må forstås som en langsiktig investering framfor en kostnad som kan reduseres for å fremme kortsiktige budsjettmål. Det er også et ansvar som overskrider nasjonale grenser.
Til slutt: Ettersom omfanget av pandemiavtalen går på tvers av ulike departementer og sektorer, bør ikke ansvaret for helse overlates kun til helseministre. Helsen påvirkes i stor grad av de valgene som blir tatt i den økonomiske politikken (f.eks. knyttet til IP-rettigheter). Og beslutninger på tvers av ulike departementer og myndighetsområder påvirker de sosiale, miljømessige og økonomiske faktorene som er avgjørende for folks helse.
Dersom man ikke prioriterer «helse for alle», vil det ha vidtrekkende konsekvenser for den økonomiske stabiliteten og tilpasningsdyktigheten rundt om i verden.
Offentlige myndigheter – på tvers av alle departementer – kan og bør utforme et nytt og bedre rammeverk for hvordan innovasjonen styres, hvordan offentlig og privat sektor forholder seg til hverandre og hvordan finansieringen struktureres for å forme markeder slik at man ivaretar folkehelsen og planeten. Dersom man ikke prioriterer «helse for alle», vil det ha vidtrekkende konsekvenser for den økonomiske stabiliteten og tilpasningsdyktigheten rundt om i verden.
Mens medlemsstatene strides over klausuler – og fjerner henvisninger til helse som en menneskerett og svekker IP-restriksjoner, finansielle forpliktelser og tilsynsordninger og kontrollmekanismer – bør det ikke være noen tvil om valget de står overfor. Dersom avtalen vektlegger målet om å forebygge eller minimere pandemier, vil det få politiske beslutningstagere til å se dette klart – og til å gå bort fra de kortsynte antagelsene som har begrenset internasjonalt samarbeid og samarbeid mellom aktører i offentlig og privat sektor. Når medlemsstatene forbereder seg til Verdens helseforsamling i mai, bør dette imperativet være fremst i tankene.
Oversatt av Marius Gustavson.
Copyright: Project Syndicate, 2024.
Kommentarer