Vaksinesuksessen er den nye månelandingen

Normalt tar det 4-10 år å utvikle en vaksine. Moderna brukte 63 dager fra viruset ble sekvensert til de kunne prøve ut den første vaksinedosen på et menneske. På litt over ett år var denne og flere andre vaksiner ute på markedet.  Det er imponerende, og bør inspirere til ny politikk for innovasjon og næringsutvikling

Lars Peder Nordbakken i Civita vil gjerne gi all æren til private innovatører. I en kronikk i Aftenposten bruker han det at legemiddelselskaper har utviklet vaksinene som et slags bevis på at markedet fungerer best uten inngrep fra det offentlige.

Det bør inspirere til ny politikk for innovasjon og næringsutvikling

Dessverre er Nordbakkens analyse direkte feil: «De har ikke fulgt den modellen som blant andre økonomen Mariana Mazzucato og en del på den norske venstresiden forfekter: At staten tar en ledende strategisk og koordinerende rolle for å realisere store samfunnsoppdrag, eller missions, ofte med referanse til det amerikanske månelandingsprosjektet Apollo», skriver han.  Dette stemmer ikke. Tvert imot er vaksinesuksessen et kroneksempel på hvor godt denne modellen fungerer.

Når Moderna og de andre har kunnet utvikle vaksinene så raskt, har det vært mulig takket være resultatene fra et offentlig finansiert prosjekt som startet i DARPA for over ti år siden. DARPA, som står for Defense Advanced Research Project Agency, ligger under det amerikanske forsvarsdepartementet. De var ikke bare ansvarlig for månelandingsprosjektet, men skapte også internett.

 

«What if?»

Året er 2010. I en grå og kjedelig offentlig bygning utenfor Washington DC sitter noen av verdens fremste forskere samlet. De er ansatt av amerikanske myndigheter på forskningsprogrammet DARPA.  En av forskerne stiller to sentrale spørsmål. Det første er «Hva om det kommer et verdensomspennende virus som verden tidligere ikke har sett?»  Det andre spørsmålet er «Hva om vi kan bruke mRNA-teknologi til å få på plass vaksiner raskt?»

I en grå og kjedelig offentlig bygning utenfor Washington DC sitter noen av verdens fremste forskere samlet, ansatt av amerikanske myndigheter

Da Korona-viruset kom var programmet til DARPA som forsket på bruk av mRNA godt og vel halvveis. Med mRNA-teknologi sendes meldinger til kroppen gjennom genetisk kode. En mRNA- vaksine instruerer kroppen til selv å lage små deler av viruset, som du deretter utvikler antistoffer mot.  Fordelen med å lage en vaksine med denne metoden, er at det går svært raskt.

Det er ikke slik at all forskningsaktiviteten skjer innad i DARPA. Suksessen ligger i å samarbeide med en lang rekke eksterne partnere og miljøer, både i privat og offentlig sektor.  De to første legemiddelselskapene som gjorde klinisk utprøving av vaksiner hadde begge finansiering fra DARPA.

 

Sputnik-øyeblikket

DARPA ble opprettet i 1957, og har etter hvert blitt kjent for en helt egen modell for innovasjon.  Russerne hadde nettopp sendt raketten Sputnik ut i verdensrommet. Det tok amerikanerne på sengen. DARPA ble opprettet med det formål å kunne forutse og være forberedt på det neste Sputnik-øyeblikket. Metoden var å stille de riktige spørsmålene tidlig nok, innrette prosjekter på «oppdrag» og rigge dem slik at det er ressurser tilgjengelig til å nå målene som ble satt.

 Suksessen ligger i å samarbeide med en lang rekke eksterne partnere og miljøer, både i privat og offentlig sektor.

Akkurat som raketten Sputnik startet utforskningen av verdensrommet, kan erfaringene etter korona inspirere til en utforskning av moderne helseteknologi, hevder Regine E. Dugan. Hun er tidligere direktør i DARPA og leder nå stiftelsen Wellcome Leap. Nå vil hun bruke den samme fremgangsmåten for innovasjon til å skape den nye biomedisinen verden trenger. Banebrytende teknologi alene er ikke nok. Det krever et omfattende globalt samarbeid, nye organisasjoner, men også nye finansieringsmåter og koblinger mellom offentlig og privat sektor.

I en ny bok som kommer på norsk denne våren argumenterer økonomen Mariana Mazzucato for at næringspolitikken bør bli mer oppdragsorientert.  Det dreier seg ikke om at staten skal ta over og styre innovasjonen, eller at de skal plukke vinnere, men velge problemer og utfordringer som skal løses i fellesskap.  «Første mann på månen» var et oppdrag. Det ble satt av ressurser, og resultatet ble en lang rekke nye oppfinnelser med bruksområde langt utover romferd. Mazzucatos hovedbudskap er dette: Næringspolitikken skal ikke bare passivt legge til rette for vekst. Den skal heller ikke gå tungt inn og plukke enkeltnæringer. Men vi trenger flere politiske oppdrag, og politikken må ville mer.

Det mangler ikke på store samfunnsutfordringer som skriker etter politiske oppdrag. Ikke minst gjelder det kampen mot økende ulikhet og behovene for en grønn og rettferdig omstilling. Det krever politiske visjoner og langsiktige offentlige investeringer. Det har vaksinekappløpet bevist verdien av.