Slipp prinsessene fri, det er vår

Kongehus er selvsagt helt corny. Det vet alle. Det hører ikke noe sted hen at vi, i liberale demokratier, har et statsoverhode som arver jobben fra far eller mor. At når den personen blir forelska, så blir den utkårede dronning eller prinsegemal. Det er totalt ulogisk, både her hjemme og alle andre steder de holder seg med slikt. Men er det opp til oss, kommer vi til å beholde dem likevel.

Kongehus er selvsagt egentlig helt corny.

De kongelige, i hvert fall i Norge, snakker hele tiden om «rollen». Hva som er naturlig i «rollen», hva som følger med «rollen» og så videre og så videre. Selvfølgelig ønsker de seg at det skal være mulig å være kongelig offentlig, og seg selv privat. At noe skal være privat. Men slik er det i grunnen ikke. Problemet er at det egentlig ikke er noe skille mellom rollen og mennesket – individet-  for en kongelig. For det å være kongelig er ikke en jobb. Det er noe du er født til, noe du er i egenskap å være det mennesket du er.

Det gjør at skillet mellom det du gjør og den du er, ikke finnes, slik det gjør for alle andre. De fleste av oss er velsignet med å gjøre noe, og være noe annet. Kongelige er det de gjør og gjør det de er.

For arvtakerne er det slik at fra det øyeblikket du er unnfanget, er du prins eller prinsesse. Og for de som giftes inn, så endres livet ditt totalt fra den dagen du blir kjent. Og i vår tid betyr det at ingenting er privat. Ingenting.

Å være kongelig er ikke en jobb. Det er noe du er født til, noe du er i egenskap å være det mennesket du er

Googler du Meghan Markle, får du 154 000 000 treff. 154 millioner ganger er hun omtalt i offentligeten. Prins Harry har 948 millioner, det er nesten en milliard. Til sammenlikning har for eksempel Barack Obama usle 120 millioner. Vår egen Ingrid Alexandra ligger foreløpig langt etter, med usle 326 000 treff. 17 åringen har likevel et større digitalt avtrykk enn Audun Lysbakken, som hatt framtredende politiske posisjoner i Norge i over 20 år. Martha Louise har elleville 45 millioner treff. Skandale-prinsesser vekker interesse blant sykelig mange.

Hvor lite privatliv har du som kongelig i vår tid? Vel, la oss oppsummere litt. Svangerskapene følges med argusøyne av nasjonen (og alle interesserte nabonasjoner). Men heller ikke intime telefonsamtaler av seksuell karakter, ungdomsfester, psykisk sykdom, fysisk sykdom eller tap og sorg er unntatt offentligheten.

Alle trenger å ha noe for seg selv. Det er ikke et valg for kongelige i vår tid.

Og så er det alt det andre. Som konge eller tronarving, er din viktigste jobb å føre slekta videre. Hva hvis du ikke kan får barn, for eksempel? Du kan ikke adoptere en tronarving. Eller hvis du faller for en muslim? Hva hvis du er skeiv? Hvor klare er Norge for en dronning og hennes utkårede prinsesse?  Statistikken tilsier at det kommer til å skje på et eller annet tidspunkt. Hvordan blir livet til den tronarvingen?

Før i tida kunne de kongelige ha en viss grad av privatliv. Det var mer av sånt da, for alle. Man kunne være Konge en del av tida, og innimellom så kunne du bare være Olav. Det var før sosiale medier, før internasjonale nettaviser og en nyhetspuls som roper etter klikk.

Selvsagt forsøker kongefamilier, både i Norge og andre steder, å skjerme sine barn og unge. Hvordan gjør man det? Jo, man skaper en egen verden for dem. Det oppleves trolig som den eneste mulige veien. For å leve som folk flest, når man egentlig er superkjendis fra før fødselen, det går sånn passe i en tid der de fleste de treffer er på en fire-fem bildebaserte sosiale medier fra 7-års alderen.

Folk fleste i Norge synes kong Harald er et bedre og mer sympatisk statsoverhode enn noen vi kunne valgt selv

Mens Kronprins Haakon og Martha Louise gikk på offentlig barnhage og skole, og en videregående som riktignok er en slags privat, men tilgjengelig for stort sett alle som ville, ble Ingrid Alexandra skippet til en av Norges svært få eksklusive privatskoler i en alder av 10. Det møtte naturlig nok kritikk i egalitære Norge (kom igjen, Olav tok trikken, liksom). Svaret kongehuset ga var at prinsessen «trengte å lære engelsk». Men det gjør de altså på vanlig norsk skole også. Det hun trenger er å være unna offentligheten, og i vår tid betyr det i praksis unna folk flest. Jeg forstår det godt. For alle trenger å ha noe for seg selv. Det er ikke et valg for kongelige i vår tid. Det er på en måte rimelig, men det er en uutholdelig pris å betale for dem det gjelder.

Som mange andre er jeg prinsipielt mot monarki, og ville av stemt mot det i en folkeavstemning. Men som de fleste andre synes jeg jo monarkiet fungerer godt. Vi har langt viktigere saker å engasjere oss i, enn å bli kvitt kongehus som for det meste gjør en strålende jobb. Det er ikke rart at 80 prosent av britene hegner om dronningen, selv etter intervjuet til Meghan og Harry. Hun har stilt opp for nasjonen i snart 70 år. Folk fleste i Norge synes kong Harald er et bedre og mer sympatisk statsoverhode enn noen vi kunne valgt selv. Det kommer sikker kronprinsen til å gjenta når det blir hans tur.

Vi har det foreløpig ikke i oss å la dere slippe

Samtidig mesker jeg, og veldig mange andre oss med den utømmelige tilgangen på royale lav- og høydepunkt. Alle som lever i monarkier, betaler for sine kongelige. De kan leve sine liv som de gjør, utelukkende fordi de er født av de foreldrene de har, i luksus, med makt og privilegier. Men de betaler også en høy pris, helt uten frie valg. Og den prisen har blitt veldig mye høyere, i takt med framveksten av nye medier, både sosiale og andre. Ingenting er hemmelig hvis noen vil noe annet.

Monarki er en anakronisme, men for første gang er det – på mange måter – kanskje aller verst for monarkene og deres familier. Vi har det foreløpig ikke i oss å la dere slippe. Så kjære Håkon Magnus. Du er vant til å ta ansvar. Gjør det nå. Si stopp.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.