Snakk med ungdom om 22. juli!

Ungdom ønsker og trenger kunnskap om ekstreme virkelighetsoppfatninger og ideologisk motivert vold.

Ekstremisme og radikalisering står høyt på den politiske dagsorden i Europa. Ulike land velger ulike strategier i arbeidet med å forhindre at ekstremistiske tendenser sprer seg.

I Norge kom regjeringen med en egen handlingsplan mot ekstremisme og radikalisering i 2014. I denne handlingsplanen er det et punkt om skolen og hva skolen kan gjøre. Dette er imidlertid ikke iverksatt. I Storbritannia derimot, har myndighetene lagt seg på en langt hardere linje. Der er det nå innført en ny lov som pålegger lærerne å rapportere de elevene de mener står i fare for å radikaliseres.

Vi synes dette er bekymringsfullt og er redd for at et pålegg om en slik rapportering kan føre til at elevene velger å ikke uttale seg om kontroversielle spørsmål i klasserommet.

Vi må uansett våge å snakke om ekstremistiske holdninger blant ungdom.

Så mange som 6 av 10 ungdommer mener at “det foregår en krig mellom Vesten og islam.” Dette er resultatet fra en nylig gjennomført studie utført av ungdomsforskerne Anders Bakken og Viggo Vestel. Studien omfatter 8500 ungdommer i Oslo. Om lag tre av ti sier at de er «litt» eller «helt enig» i at Vesten generelt truer islamsk kultur og verdier, mens nesten like mange mener at islam generelt truer norsk kultur og verdier.

Til tross for disse pessimistiske tallene som tyder på en polarisering av ungdommenes holdninger, er det betryggende at det kun er få som mener at politiske formål kan legitimere vold. Vi må uansett våge å snakke om ekstremistiske holdninger blant ungdom, hevder Bakken og Vestel. Vi er helt enige med dem i det. Samtidig mener vi at det ikke bare er viktig å snakke om ungdommene, men at det er vel så viktig å snakke med dem.

For å få vite mer om hva ungdom selv mener om undervisning om kontroversielle temaer i skolen, gjennomførte vi en spørreundersøkelse om 22. juli våren 2014. Spørreundersøkelsen ble besvart av cirka 100 elever ved ulike videregående skoler. Vi spurte dem om hva de vet om terrorangrepene 22. juli og om Breiviks ideologiske motiver. Mest av alt var vi imidlertid interessert i å få kjennskap til hvordan 22. juli var blitt tatt opp i skolen.[1] Resultatet fra studien er nedslående. Fem år etter terrorangrepene er 22. juli sjelden et tema i skolen.

Så hvorfor gjør de det ikke?

Elevene svarer ganske likt på spørreundersøkelsen. Temaet har vært lite snakket om, bortsett fra den aller første høsten. “Jeg synes det har blitt jobbet lite med. Det virker som det har vært litt tabubelagt og at de berørte skulle skånes mot hendelsen”, skriver en av elevene.

Det ser ut til at diskusjonen om Breiviks ideologiske og religiøse motivering for handlingene har vært mer eller mindre fraværende. Elevene gir klart uttrykk for at de gjerne skulle visst mer om Breiviks motiver og bakgrunnen for handlingene. De ønsker rett og slett å forstå mer. Lærerne er ikke uenige. De synes også 22. juli er et viktig tema å ta opp. Så hvorfor gjør de det ikke?

Det er flere årsaker til at lærerne ikke bruker terrorhandlingene som utgangspunkt for undervisning. Gjennom åtte dybdeintervjuer med lærere ved ulike videregående skoler, har vi fått innsikt i deres perspektiver.[2] Lærerne forteller at de ved skolestart høsten 2011 ble advart mot å ta opp terrorhandlingene i klasserommet. Blant annet frarådet helsesøstre at undervisningstiden skulle brukes på 22. juli. Temaet var sensitivt, mente de, og lærerne var selv opptatt av å ta hensyn til elevene.

Lærerne står i en alvorlig tidsklemme.

Som en av lærerne sier: “Men det ble jo sagt veldig tydelig, og stor enighet om det i lærerkollegiet, at å ta opp dette i hvert eneste fag, det er ikke noe lurt. Altså at det vil bli en sånn ‘overload’. Og man kan gjøre det verre for elevene, de som er følelsesmessig engasjert og berørt av det. Og noen var jo det her. Og da må man trå veldig varsomt, altså en sånn omsorg for elevene som ligger bak”.

Flere av lærerne mente med andre ord at det kunne bli for tøft for elevene å ta dette opp i ulike fag og timer. De tenkte spesielt på de elevene som var direkte eller indirekte berørt av hendelsene. 22. juli-temaet ble derved plassert på sidelinjen – og det ser ut til at det har forblitt værende der.

Det er imidlertid ikke bare hensynet til elevenes følelser som har gjort lærerne engstelige for å bruke tid på 22. juli. Lærerne står i en alvorlig tidsklemme. Læreplanene er så omfattende og timene så få at de synes det er vanskelig å finne plass til et tema som ikke er direkte omfattet av læreplanmålene. I 2012 bestemte myndighetene at 22. juli ikke skulle gis som tema til eksamen for å skåne elevene. Dette gjorde det også mindre aktuelt å bruke tid på 22 . juli i undervisningen.

Derfor velger hun forståelig nok å unngå temaet i egen undervisning.

Det finnes også mer personlige grunner til at lærerne velger å ikke snakke om 22. juli i klassen. Flere av lærerne mistet elever på Utøya – og noen elever begynte aldri på skolen den høsten de skulle ha startet. En av de lærerne som mistet en av sine elever i massakren på Utøya, klarer fortsatt ikke å snakke om 22. juli uten å bryte sammen. Derfor velger hun forståelig nok å unngå temaet i egen undervisning.

Andre lærere opplever at de mangler kompetanse for å diskutere 22. juli med elevene. De vet ikke hvordan de skal forholde seg til eventuelle ekstreme ytringer som kan komme opp i klassediskusjoner. Disse lærerne har høy faglig kompetanse, men bekymrer seg for å bevege seg inn i ekstremismens irrganger uten synlig nødutgang.

Studien viser dermed at det er få av disse lærerne som har brukt eller bruker noe særlig tid på 22. juli. Det er likevel noen som skiller seg ut ved at de har jobbet med temaet i klasserommet. Disse har gjort det på ganske ulike måter.

Elevene vil uansett møte disse ekstreme ideene i andre sammenhenger.

22. juli er et omfattende tema og det er mange ulike innganger til problematikken. De lærerne som har valgt å bruke undervisningstid på 22. juli, har valgt forskjellige strategier. En av dem har jobbet mye med sorgterapi, og hun viker ikke unna vanskelige temaer. Unnvikelse er en dårlig strategi, mener hun, og fremhever verdien for elevene av å snakke om sorg og tap.

En annen lærer har brukt konspirasjonsteorier om Eurabia som inngang til 22. juli. Han understreker hvor krevende det kan være å ta opp slike spørsmål i klasserommet. “Man risikerer at enkelte elever får ideer de ellers ikke ville fått”. Han mener likevel at det å unngå temaet i skolen, er en langt dårligere løsning. Elevene vil uansett møte disse ekstreme ideene i andre sammenhenger.

Ifølge denne læreren er det derfor bedre at de møter slike ekstremistiske ideologier i skolen der de kan avkles og fremstilles som det de egentlig er – rene konspirasjoner: “Og poenget er å gi elevene redskaper til å avsløre sånne teorier da. Igjen den dobbeltheten. Å servere og dermed legitimere dette tøvet på den ene siden, og på den andre siden gi dem redskaper til å tenke kritisk”.

Mange vil støtte denne lærerens utsagn om at det er viktig å avkle ulike konspirasjonsteorier. Spørsmålet er bare hvordan det kan gjøres.

I stedet for å overvåke elevene må vi gi stort rom for å snakke med dem.

Arbeidet for å hindre ekstremisme og ideologisk motivert vold støttes neppe gjennom overvåkning og kontroll, som forsøkt gjennom den nye loven i Storbritannia. Der pålegges lærerne å rapportere elever de tror står i fare for å radikaliseres. Lærerorganisasjonene i landet kritiserer loven og hevder at den vil hindre en åpen debatt i skolen.

Studien om 22. juli og Bakken og Vestels ungdomsundersøkelse viser at ungdom ønsker og trenger kunnskap om ekstreme virkelighetsoppfatninger og ideologisk motivert vold. Ungdommene må få mulighet til å snakke om disse temaene med hverandre. Lærerne trenger derfor ferdigheter, trygghet og autoritet for å kunne lede diskusjoner om slike temaer.

Dette får de ikke gjennom en pålagt rapporteringsplikt om elevers ytterliggående holdninger, ei heller av tidspress og en snever forståelse av kompetansemål. Vi mener det er viktig å åpne opp for diskusjoner om kontroversielle temaer i norsk skole der det er mulig for elevene å innta ulike posisjoner i klasserommet – også de mer ekstreme. I stedet for å overvåke elevene må vi gi stort rom for å snakke med dem.