Solberg burde prøve norsk ledelse

Det er kaos og konflikt i regjeringen. Det er jo for så vidt ikke noe nytt, men denne gangen virker situasjonen hakket mer alvorlig enn før. Flaut at krisen handler om bompenger, uttalte KrFU-leder Martine Tønnessen. Og fikk tørt til svar: nesten like flaut som at regjeringen kom til gjennom innstramminger i abortloven. Begge er saker som i utgangspunktet splitter regjeringspartiene, og så får vi tro at det finnes noe viktigere som samler dem. Uenighet er selvsagt uunngåelig i en regjering med fire partier.

Vi må antakelig belage oss på mange koalisjonsregjeringer i årene som kommer, med mange partier og sprikende syn. Det blir ikke lett, og skittentøyvask utenfor regjeringskollegiet er jo ikke bare dårlig nytt. Da vet vi i det minste hva det snakkes om på bakrommet.

Ett lag?

Lederen for en slik regjering har en krevende oppgave. Erna Solberg sliter med å fylle den. Hun er ikke alene om å ha en krevende lederjobb. En viktig og vanskelig oppgave som toppsjef handler nettopp om å balansere på den ene siden medvirkning på egen jobb og hele virksomheten, og på den andre behovet for tydelig retning og å ta beslutninger, også når de er upopulære. Det første har vist seg nyttig for å motivere ansatte og øke produktiviteten, og er dessuten pålagt arbeidsgiver gjennom arbeidsmiljøloven. Det andre er helt nødvendig for å få ting gjort og komme videre.

En mulig svakhet med norske ledere er at de kan ha en tendens til å utsette eller skyve under teppet ubehagelige konflikter og beslutninger.

På spalteplass i Aftenposten skrev Kristin Clemet i november i fjor om Erna Solbergs lederstil, som ifølge Clemet er svært god. I motsetning til tidligere statsministre, mente Clemet i hvert fall da, er Solberg nemlig «opptatt av at Regjeringen skal være ett lag». I den rødgrønne regjeringen måtte partiene stadig forhandle med hverandre. Det var visstnok «slitsomme år med utallige omkamper og nærmest endeløse forhandlinger på bakrommet», det siste ifølge Kristin Halvorsen. Det tviler jeg ikke på. Det er slitsomt å sitte i regjering og det er slitsomt å være uenige og forhandle. Men det er nå en gang det politikerne har gått til valg på at de vil. Og det er mye å si om dagens regjering. Men «ett lag» er ikke det første som slår meg.

Norsk ledelse

I arbeidslivet for øvrig er det også mange konflikter, eller potensielle konflikter. I en studie av ledelse på norsk som Tankesmien Agenda publiserte i 2017, intervjuet vi en rekke ledelsesforskere, norske toppledere og deres ansatte. To funn var særlig interessante. Det ene er at internasjonal ledelsesforskning i økende grad har begynt å nærme seg en norsk lederstil, med vekt på medvirkning og tillit, mer enn på instrukser og insentiver. Det er en lederform som har vist seg effektiv og som er helt nødvendig for å motivere kompetente ansatte.

En mulig svakhet med norske ledere er at de kan ha en tendens til å utsette eller skyve under teppet ubehagelige konflikter og beslutninger.  Det andre funnet, som motvirker en slik risiko, er at norsk arbeidsliv i tillegg – og på en ganske unik måte – har organisert sine uenigheter slik at de ansattes representanter og ledelsen kan være uenige på en effektiv måte. I lønnsforhandlinger, så vel som i organisert dialog mellom ledelse og tillitsvalgte, er det rom for uenighet og forhandlinger – og så for å gå ut å ta en øl etterpå, som en av konsernsjefene vi intervjuet sa det. Det er ikke personlig og det er heller ikke uventet at interessene ikke alltid er de samme.

Ikke akkurat et ideal

Og som også det regjeringsoppnevnte Holdenutvalget og mange andre har påpekt: omstilling og til og med nedbemanning er lettere å få til når det finnes strukturerte forhandlinger mellom ledelse og tillitsvalgte på arbeidsplassen. Det er fordi da får alle muligheten til å fremme sitt syn, og fordi de tillitsvalgte som representerer alle de ansatte også har som rolle å bevare arbeidsplassen og virksomheten de jobber i. Det nytter lite å vinne frem i forhandlingene eller å stå i veien for omstilling for å redde noen få jobber, eller motvirke ubehagelige endringer, dersom konsekvensen er at hele bedriften går dukken. Representerer du en helhet er du også ansvarlig for helheten.

Erna Solberg fremstår ikke som noen ledestjerne for hvordan flerpartiregjeringer bør ledes

Clemet trekker i sin analyse av Solbergs lederstil frem bruken av underutvalg i tidligere regjeringer som en uting. I underutvalget møtes partilederne og forhandler på vegne av sine partier, uten hele regjeringskollegiet. I dagens regjering er visstnok denne bruken betydelig mindre enn i tidligere regjeringer, og utvalget har nesten aldri møter. I sentrum-høyre-regjeringen er det i stedet kollegiet selv, altså Regjeringen i plenum, som er den mektigste beslutningsarenaen.  Men blir det beslutninger og fremdrift av slikt? Mye tyder på at det gjør det ikke, og at regjeringen ikke et ett lag, men minst fire. Lite tyder også på at partilederne klarer å ta ansvar for helheten sammen. Bompengeskissen som nå diskuteres er bare ett av mange eksempler.

Ingen ledestjerne

Med risiko for å være etterpåklok: Erna Solberg fremstår ikke som noen ledestjerne for hvordan flerpartiregjeringer bør ledes. Kanskje bør hun heller lære av godt utprøvde norske ledererfaringer. For eksempel at organiserte forhandlinger med representasjon kan være lurere enn å late som det ikke er konflikter. Slik er det både i arbeidslivet og i regjeringen. Det norske forhandlingsinstituttet er en institusjonalisering av konflikt, med spilleregler og tidsavgrensning av uenighet. Og så må lederen bestemme. Erna Solbergs metode er visstnok, igjen ifølge Clemet, «å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt». Jeg synes ikke det ser ut som det fungerer så godt.