Solberg sender regninga videre

Regjeringens nye perspektivmelding belyser viktige utfordringer for norsk økonomi i tida framover. Kort oppsummert må vi i framtida gjøre mer, for mindre. Fallende oljeinntekter og flere eldre gir lavere inntekter samtidig som vi får større oppgaver. Dersom vi fortsetter som i dag, vil vi fra 2030 mangle 5 milliarder på statsbudsjettet hvert år fram til 2060 – totalt 150 milliarder kroner.

Perspektivmeldingen gir oss et godt grunnlag for å diskutere velferdsstatens framtidige bærekraft. Men perspektivmeldingen er ingen spådom og heller ingen fasit. Noe kan vi være ganske sikre på, som fallende oljeinntekter og flere eldre. Andre ting vet vi mindre om, og mye bestemmes av politikk. De valg vi gjør i dag er med å påvirke hvilke inntekter og utgifter vi har i 2060 og dermed også hvilken velferd vi har råd til.

Når vi velger å investere i velferd, holder vi samtidig ulikheten lav.

Svaret på hvordan man løser utfordringene vi vil møte i framtida er mange, men kan i den offentlige debatten ofte oppsummeres i et valg mellom to ulike veier: Vi kan opprettholde eller øke dagens skattenivå, og bruke pengene til å investere i velferd. Eller vi kan kutte i skattene med et ønske om å stimulere til økt vekst.

Regjeringen Solberg har gjort det siste, men sliter med å dokumentere at det fører til flere arbeidsplasser. Konsekvensen av et slikt valg er nødvendigvis kutt i velferd, eller å fylle på med rekordhøy mengde oljepenger. slik den blåblå regjeringen har gjort. Begge deler er en dårlig idé, som gjør framtida mer usikker for dem som kommer etter oss.

Mens regjeringen fremdeles snakker varmt om de «dynamiske effektene» av skattekutt, er den såkalte «trickle down»-effekten, der økt rikdom på toppen forventes å sildre ned på resten, grundig tilbakevist i resten av verden. Flere studier, blant annet av OECD og IMF, viser at mer til de rikeste faktisk tvert imot kan skade økonomisk vekst.

Det kommer også fram i perspektivmeldingen, i et eget kapittel om ulikhet og økonomisk vekst. Der analyseres det blant annet hvordan Norge har klart å kombinere høy økonomisk vekst og relativt lav ulikhet. Utdanning trekkes fram som et tiltak som både reduserer forskjellene og stimulerer til økt vekst.

Det finnes ulike veier til målet: økte inntekter og reduserte utgifter i framtida.

I tillegg pekes det på at sosial forsikring gjennom ulike trygdeordninger også kan stimulere til høyere risikotaking og vekst ettersom et offentlig sikkerhetsnett bidrar til å redusere konsekvensene av å falle utenfor arbeidsmarkedet: «Det kan motvirke de negative insentivvirkningene av høyere skattesatser».

Finansdepartementet regner i perspektivmeldingen på hvor store skatteøkninger som må til dersom hele det framskrevne inndekningsbehovet fram mot 2060 skulle vært dekket av økte skatter. Det viser tydelig at det ikke er rom for fortsatte skattekutt i tiden framover, skal man klare å etterlate en bred velferdsstat også til dem som kommer etter oss. I perspektivmeldingens innledning slår regjeringen likevel fast at «skattenivået må reduseres».

Det er også interessant å se på hva regjeringspartiene mener om dette i sine respektive programmer. Høyres landsmøte gikk nylig inn for videre «moderate» skattelettelser. I forslaget til nytt partiprogram for Frp vil partiet «redusere skatte- og avgiftsnivået» og videre «ha et lavest mulig skatte- og avgiftsnivå».

Det har vi ikke råd til om vi skusler bort pengene på skatteletter uten dokumenterbar effekt.

Det finnes ulike veier til målet: økte inntekter og reduserte utgifter i framtida. Hvilken vei man velger har betydning for fordeling i samfunnet. Når vi velger å investere i velferd, holder vi samtidig ulikheten lav. Velferdsordningene, særlig de som er rettet mot de minste og de svakeste, kan hindre frafall, bidra til økt sysselsetting av den enkelte og legge til rette for omstilling og verdiskaping. Velferd er altså en investering som kan begrunnes med samfunnsøkonomisk effektivitet. Samtidig holder vi ulikheten lav.

Får vi flere inn i arbeidslivet, øker vi skatteinntektene. Samtidig reduserer vi utgiftene til ytelser til dem som står utenfor. Vinn-vinn, der altså. For å klare det, må vi investere i mennesker. For det første må vi sørge for at barn og ungdom får et best mulig utgangspunkt helt fra starten av livet. Forskning viser tydelig sammenheng mellom problemer tidlig i livet, frafall fra utdanning og til slutt utenforskap fra arbeidslivet. Videre må vi få flere av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, inn i det.

Vi som ønsker en raus og omfattende velferdsstat må være de første til å utfordre og forbedre den.

Til slutt må vi sørge for at de som allerede arbeider, gjør det så lenge som mulig. Alt dette kan gi oss langt større fart i økonomien på sikt. Vi har et finansielt handlingsrom i offentlige budsjetter det neste tiåret. Det bør vi bruke på investeringer der det monner mest: i en frisk og kompetent arbeidsstokk.

Det har vi ikke råd til om vi skusler bort pengene på skatteletter uten dokumenterbar effekt. Slike kutt er vanskelige å reversere igjen, og svekker finansieringsgrunnlaget for velferdsstaten i framtida.

Det aller viktigste for å sikre velferdsstatens bærekraft, er nettopp å få flere i jobb. I dag står altfor mange utenfor arbeidslivet, og det mest bekymringsfulle er at stadig flere av dem er unge. Konservative beregninger Tankesmien Agenda har gjort i et nytt notat, viser at vi kan tjene om lag 349.000 kroner per person vi klarer å hente inn i arbeidslivet – i år. Øker vi arbeidstilbudet med 10 prosent ved å bringe noen av dem som i dag mottar uføreytelser inn i jobb, medfører det en kostnadsbesparelse på 16 milliarder – i året.

I tillegg kan vi anta besparelser til kriminalomsorg, helsevesen, og andre sosiale kostnader. På toppen kommer det aller viktigste: arbeid bidrar til økt livskvalitet hos den enkelte.

Det er for det første helt unødvendig – og for det andre svært urettferdig.

Å overlate en bærekraftig velferdsstat også til generasjonene etter oss, innebærer imidlertid ikke at vi bare konsentrerer innsatsen om én ting. Det er også behov for å drive offentlig sektor smartest mulig. Investeringer i teknologi, tillitsreform i offentlig sektor, omleggingen av skattesystemet i mer effektiv retning og reform av velferdsordninger som ikke fungerer, er noen stikkord.

Vi som ønsker en raus og omfattende velferdsstat må være de første til å utfordre og forbedre den. Det er helt nødvendig, for å sikre at også framtidige generasjoner får leve i et velferdssamfunn som evner å ta vare på oss.

Vi har råd til framtida, men det krever at vi utvikler politikk for å møte den. Jo lenger vi venter med å ta fatt på den jobben, dess verre blir det for dem som kommer etter oss. Kutt i skatter og grådige porsjoner av oljepenger i dag gjør muligheten for et samfunn med bærekraft i offentlige finanser mindre for generasjonene som kommer. Det er for det første helt unødvendig – og for det andre svært urettferdig.