Soldater amok 

Det finnes knapt ord lenger som kan beskrive de endeløse og brutale lidelsene til menneskene i Palestina. Nå får de også selskap av livredde folk i Libanon.  

Men det finnes fremdeles ord for noe annet; oppførselen til israelske soldater i Gaza og på Vestbredden. En av verdens minst moralske og etiske hærer har gått helt amok, i tråd med nasjonen de er voldsmonopolet til. 

Vi trenger ikke undersøkende journalistikk for å vite hva de driver med. De viser det villig frem på sosiale medier selv. Dette er noe jeg ikke har sett før, i så massivt omfang.  

Jeg har sett soldater som smiler bredt mens de sprenger i fillebiter folks hjem.

Hvordan de som begår trakassering, overgrep, drap og ødeleggelser ler rett inn i kamera mens det skjer, de skryter, og viser det hele bramfritt frem så hele verden kan se. 

Hva har jeg sett?  

Jeg har sett soldater som smiler bredt mens de sprenger i fillebiter folks hjem. Jeg har sett soldater som danser rundt i drepte palestinske kvinners undertøy, festkjoler eller bryllupsantrekk. Jeg har sett en soldat som røsker en sykkel vekk fra et fortvilet barn og kaster den i søpla. Jeg har sett lattermilde ødeleggelser av butikker, moskeer, skoler, hus og mennesker. Jeg har sett endeløse brutale arrestasjoner, halvnakne gutter og menn med bind foran øyene trakassert og gjort narr av. Vi har alle sett bevis på voldtekter utført i fengsler, og torturen i kroppene på de ugjenkjennelige menneskene som overlever og kommer ut.  

Vi har også sette verre ting enn dette. 

Det smiles mot kameraer, ropes og synges, det vises frem som om dette er tøft, modig, dristig, macho, kult og morsomt.  

Er det siste dråpen i havet av dehumanisering, hat, forakt, voldsromantikk, krigspsykose?  

Tenk på alt vi ikke har sett tidligere, da de ikke skrøt og da det ikke var kameraer overalt. 

Er det selvtillit? Vissheten om og troen på straffefrihet? Er det en absurd måte å overleve og takle det hele på? Er det siste dråpen i havet av dehumanisering, hat, forakt, voldsromantikk, krigspsykose?  

Er det militarismens ødeleggelse av unge sinn og hjerter? 

De var en gang små unger disse også. Ingen er født soldat, man blir det. Og hva ligger egentlig i det? 

Er det noe av dette vi bør tenke grundig over, nå mens store deler av verden ruster opp, og mange land skal ha flere vernepliktige eller frivillige ungdom inn i tjeneste, og flere inn i militær karriere? 

1635 milliarder kroner skal brukes på det norske militære forsvaret de neste 12 årene. Det betyr at også flere våre barn og unge må inn i verneplikten eller inn i en militær karriere, for noen må bruke alt dette utstyret og våpnene som nå skal anskaffes i opprustningens navn. En opprustning som kan kalles lite annet enn et bidrag inn i et større globalt våpenkappløp. 

Det er litt som å spørre tyske soldater som stappet jøder inn i vogner på vei til Auschwitz om dette ikke var lite grann belastende for deres mentale helse. 

Verneplikten i Israel er tre år for gutter, og det i svært formative år. Tre år. En hel bachelorgrad idet å drepe på kommando. Jenter har nesten to år. I tillegg kommer plikttjeneste i reservestyrkene – i prinsippet, men ikke alltid i praksis, fire uker per år, frem til man er rundt 45 år.  

Over 43 000 mennesker er drept i Gaza. Noen har drept dem. De som drepte dem skal også i fremtiden stå til rette. Ikke bare for verden, for straffedomstoler og sin egen nasjon, men mest av alt: Seg selv.  

CNN fikk nylig massiv kritikk på grunn av en reportasje de hadde om israelske soldater, deres traumer etter å ha deltatt i mordene i Gaza, selvmord blant soldater og navngitte familiers sorg og tap etter dette.  

Kritikken er på sin plass. Det er litt som å spørre tyske soldater som stappet jøder inn i vogner på vei til Auschwitz om dette ikke var lite grann belastende for deres mentale helse.  

Men – på en annen side: Om vi ønsker å forstå hva et soldatliv kan føre til i sin ytterste konsekvens, hva militarisme kan gjøre med et samfunn, hva som skjer i hodene til mennesker i uniform som adlyder ordre uten å gå omveien rundt etikk, eget hjerte eller en moral de kanskje hadde en gang, så kan vi og må vi også se på overgriperne. Men vi trenger kanskje ikke gjøre det midt i folkemordet. Timing teller. 

Vi vet selvsagt, at dette neppe var terrorister.  

Heidi N. Moore, som er spaltist i Wall Street Journal og britiske Guardian mente det var helt utrolig at artikkelen i CNN det hele tatt kom på trykk og kalte det «et komplett konkursbo».  

Menneskerettighetsadvokat Qasim Rashid stilte spørsmåltegn ved reportasjens vinkling, blant annet det at intervjuobjektene fikk snakke om «terrorister» uten at de kunne bekreftes at de drepte hadde vært det.  

Historiker Ali A. Olomi mente artikkelen prøvde å generere sympati med soldater som hadde deltatt i overgrep og vold. 

 Jehad Abusalim, direktør ved Institute for Palestine Studies, fordømte vestlige mediers tilnærming til hele konflikten, og der CNN i tråd med denne prøvde å menneskeliggjøre «de kriminelle og deres personlige kamper mot traumer». 

Jonathan Cook, prisvinnende journalist, sa det kanskje tydeligst:  

«Det forteller deg alt du trenger å vite at CNN tror den store historien midt i et folkemord er at israelske soldater som gjennomfører folkemordet ikke lenger orker å spise kjøtt». 

Det er vitterlig dilemmaer i valget om å ruste opp også.

Folkemordet skjer her og nå og det er et betenkelig journalistisk valg å rette oppmerksomheten på det indre livet, smertene, tapene og traumene til folk som rent faktisk utfører dette, mens de utfører dette.  

I motsetning til ofrene sine, kommer de som kommer hjem: hjem. De har et sted å bo, helsevesen, psykologhjelp, utdanningsmuligheter, jobb, ALT palestinerne er fratatt.  

De har også noe annet: Muligheten til å fortelle sine historier til journalister fra for eksempel CNN. Men, CNN og alle andre internasjonale mediehus er fullstendig stengt ute av Gaza, for Israel slipper ikke journalister inn.  

Dette burde enhver journalist, samme hva som skrives om det som pågår i Gaza, nevne i alle reportasjer, intervjuer og artikler. Også de norske.  

De fleste soldater har, likhet med oss andre, drømmer for sitt sivile liv. 

Jeg synes likevel det er noe i CNN-reportasjen som er verdt å ta med seg inn i debatter vi unngår, og det er dem om opprustning og militarisme.  

Ting som dette: 

«Han kom seg ut av Gaza, men Gaza kom seg ikke ut av han, sier moren til firebarnsfaren Eliran Mazrahi i reportasjen, som kom tilbake fra Gaza som «en annen person», og slet med PTSD, men skulle likevel sendes tilbake i krigen. Før han kom så langt, tok han sitt eget liv.  

Jeg aner ikke om Mazrahi var en av dem som smilte og lo mens han garantert drepte eller prøvde på det, eller om han var en av dem som syntes det hele bare var jævlig.  

Mazrahi sa til familien sin: Ingen kan forstå hva jeg har sett. Kameraten hans har fortalt at soldater ved mange anledninger kjørte over «terrorister, døde eller levende med tanks, hundrevis. Alt tyter ut». Vi vet selvsagt, at dette neppe var terrorister.  

Det burde CNN ha utfordret. De burde også minnet leserne på dette: 

Mens soldaters PTSD skal tas på alvor av oss som vil bli kvitt krig helt, skal vi ta på enda større alvor at det ifølge FN ikke engang kommer til å bli en P  – Post –  for palestinerne. 

De kommer til å lide av en helt ny lidelse etter at folkemordet en gang stanser opp: kronisk TSD.  

PTSD-lidelser i etterkant, mener han, tyder på en «mektig, iboende menneskelig motstand mot å drepe ens egen art».  

Krigens brutalitet, soldaters drap, aggresjon og villighet til å følge de mest absurde ordre, har skapt en ny medisinsk definisjon og en ekstremvariant av mentale lidelser hittil kjent. Også denne skal det leves med, og også denne skal gå i arv, slik traumer ofte gjør. 

Ja. Det er dilemmaer i ikkevold og dialog, våpenhviler og fredssamtaler. Andre løsninger enn våpen som veier til fred. 

Men det er vitterlig dilemmaer i valget om å ruste opp også. Kreve flere vernepliktige. Å tro at konflikter kan løses ved å bombe folk sønder og sammen. 

Når vi vet at mange soldater deltar i krig under tvang og i plikt og i frykt for straff, eller at mange melder seg såkalt frivillig for å slippe unna sosial nød, blir det enda mer problematisk å anse soldaters liv som mindre verdt enn siviles. Er ikke dette ekte dilemmaer? De fleste soldater har, likhet med oss andre, drømmer for sitt sivile liv. 

Herjingen og brutaliseringen av Gaza kan bare skje fordi militærvesenet kan komme til å herje og brutalisere soldatene selv.

I boken The end of war fra 2014 skriver den prisbelønte amerikanske journalisten John Horgan blant annet om hvordan det å delta i krig kan oppleves for soldater.  

Selv om noen innimellom kan trives i kamp, skriver han, vet man fra studier av krigsveteraner at de fleste rammes av traumer i etterkant. For eksempel meldte halvparten at de rett og slett gjorde i buksa, første gang de ble sendt i strid. Etter 30 dager med krig viste de fleste soldater tegn på kamptretthet, og slet med søvn, skjelvinger og intens angst. Etter 60 dager viste 98 prosent tegn på psykiske lidelser. Måten de tenkte og responderte på ble slurvet og forvirret. De ble emosjonelt numne og apatiske, noen nesten i en slags «vegetativ tilstand».  

Mange var også like redde for å måtte drepe som å bli drept.  

En annen studie gjort av den amerikanske eks-generalen og historikeren Samuel L. A. Marshall etter andre verdenskrig, konkluderte med at de fleste soldater sliter med å ta liv.  

Dette er ikke noe pasifister har funnet på, men er noe som eks-løytnant og professor i psykologi Dave Grossman har skrevet om i to bøker, On Killing (1996) og On Combat (2004). Grossmann understreker at for de aller fleste soldater er kamp et helvete. Selv om en del soldater i utgangspunktet kan føle seg beruset over å få drepe fienden, skriver han, så finner de fleste det faktisk motbydelig, og mange angrer.  

PTSD-lidelser i etterkant, mener han, tyder på en «mektig, iboende menneskelig motstand mot å drepe ens egen art».  

Gjennom soldater amok i Gaza er dagens israelske ledelse avslørt.

Måten å overkomme slike motforestillinger på, er å dehumanisere fienden, bruke våpen som gjør at man slipper se mennesket i øyene og propaganda som glorifiserer soldatlivet og oppdraget man er på, skriver Grossman videre. 

Nettopp.  

Herjingen og brutaliseringen av Gaza kan bare skje fordi militærvesenet kan komme til å herje og brutalisere soldatene selv. Når det militæret forsvaret er tvinnet inn i nasjonalstaten, slik verden i dag er bygget opp, reflekterer handlingene deres også nasjonens ledere sine tanker og mål: De er middelet. Gjennom soldater amok i Gaza er dagens israelske ledelse avslørt.