Gaza er ikke «en humanitær krise»

Torsdag 26. oktober ble EU-landene endelig enige om en uttalelse som ber om «humanitære korridorer og pauser» på Gaza-stripen. Uttalelsen uttrykte også bekymring for den «forverrede humanitære situasjonen». Mens noen har feiret dette som et uttrykk for europeisk samhold og omsorg for palestinere, har andre kritisert uttalelsen for ikke å insistere på en umiddelbar og varig våpenhvile – slik FN, ledet av Jordan, til slutt gjorde.

Tusenvis av menn, kvinner og barn er også rapportert savnet, sannsynligvis begravet under ruinene etter luftangrep.

Uttalelsen lukter humanitært hykleri. Selv om det uten tvil er viktig å sørge for rask og trygg nødhjelp, har flere europeiske ledere bidratt til å legitimere angrepene på Gaza ved å insistere på Israels ubetingede rett til å «forsvare» seg. Ved å betegne situasjonen i Gaza som «en humanitær krise», visker man ut de politiske og historiske årsakene til krigen, der europeere ikke er moralske tilskuere, men dypt innblandet.

 

Om selvforsvar

«Hvilken fornuftig person kan leve i denne verden og ikke bli gal?» spurte den feministiske forfatteren Ursula K. Le Guin.

De siste ukene har jeg stilt meg det samme spørsmålet gjentatte ganger. Siden Israel startet bombekampanjen mot Gaza som svar på Hamas’ grusomme terrorangrep 7. oktober, har europeiske ledere kontinuerlig understreket Israels rett til å forsvare seg. Samtidig forteller vitneutsagn fra Gaza om uavbrutte angrep på sivile mål og total mangel på mat, rent vann og andre nødvendigheter.

Retten til selvforsvar er et viktig prinsipp i internasjonal lov, men kan ikke bli gitt som en blankofullmakt.

Det er vanskelig å ta innover seg omfanget av volden og lidelsen på Gaza-stripen. 16. oktober rapporterte Redd Barna at ett barn blir drept hvert eneste kvarter. Siden den gang har Israel intensivert angrepene som blant annet har rammet sykehus og boligblokker der hele familier er blitt utslettet.

Tre uker inn i krigen er minst 3.195 palestinske barn blitt drept på Gaza. Dette tallet overstiger det antall barn som er blitt drept i alle verdens konflikter hvert år siden 2019. Tusenvis av menn, kvinner og barn er også rapportert savnet, sannsynligvis begravet under ruinene etter luftangrep.

25. oktober skrev Yousef Hammash, talsperson for Flyktninghjelpen på Gaza, følgende på X (tidligere Twitter):

«Jeg vet ikke hvordan, selv når dette kaoset er over, vi skal komme oss etter dette. Vi er to millioner mennesker som er traumatiserte. Jeg tror ikke det finnes nok psykososial støtte i hele verden til å hjelpe oss».

Retten til selvforsvar er et viktig prinsipp i internasjonal lov, men kan ikke bli gitt som en blankofullmakt. Denne retten har også en spesiell betydning i konflikten mellom Israel og Palestina, ettersom Israel gjentatte ganger har vist til den for å forsvare angrep på og undertrykkelse av den palestinske befolkningen.

Dette er kollektiv avstraffelse, ikke selvforsvar.

Siden 7. oktober, har Israel beordret befolkningen i Nord-Gaza på flukt, bombet sivile mål og blokkert forsyninger av mat, vann, drivstoff og andre nødvendigheter. Dette er kollektiv avstraffelse, ikke selvforsvar. Det er også åpenbare brudd på folkeretten.

De siste dagene har noen europeiske ledere – inkludert Støre, Eide og Stoltenberg– modifisert sin støtte til Israel ved å oppfordre statsminister Netanyahu og den israelske hæren til å respektere internasjonale lover og beskytte sivile liv.

For noen kan dette høres ut som et rimelig kompromiss som tar hensyn til rettighetene og behovene til partene på begge sider av konflikten. Men dette kompromisset bygger på en selvmotsigelse: å utsette en sivil befolkning for teppebombing, blokade og tvungen fordrivelse kan aldri være legitimt – det er krigsforbrytelser.

Vi må fordømme Hamas for deres terrorhandlinger og brutalitet, og kreve at de umiddelbart løslater alle israelske gisler.

Flere menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert vilkårlige angrep mot sivile mål, og allerede 15. oktober advarte 800 internasjonale forskere på Holocaust, internasjonal lov og konfliktstudier om at Israel er i ferd med å begå folkemord på palestinerne.

Her hjemme har Hilde Henriksen Waage, historieprofessor og Israel-Palestina-ekspert, beskrevet Israels uttalte mål om å ødelegge Hamas’ militære og operasjonelle kapasitet som «fåfengt». Waage mener at Israel ikke vil klare å eliminere Hamas’ infrastruktur uten å begå folkemord.

Vi må fordømme Hamas for deres terrorhandlinger og brutalitet, og kreve at de umiddelbart løslater alle israelske gisler. Vi må også respektere israelske jøders legitime frykt, traumer og lidelser, samt bekjempe vedvarende og økende antisemittisme både her hjemme og internasjonalt.

Men språket vi bruker til å beskrive vold og urettferdighet, betyr noe.

Men, som påpekt av jødiske fredsaktivister over hele verden, bør vi ikke vise solidaritet med israelske sivile ved å gi deres ledere moralsk tillatelse til å jevne Gaza med jorden. Hevn vil ikke bryte voldssyklusen eller bidra til å gjøre israelske borgere tryggere.

Som terrorangrepet 7. oktober så brutalt demonstrerer, vil det ikke bli varig fred før palestinerne får fulle rettigheter og friheter.

 

Om språk

De siste ukene har jeg deltatt i flere diskusjoner, både innenfor og utenfor akademia, om terminologi og formuleringer. Det føles utvilsomt absurd, ja nesten ufølsomt, å diskutere språk og betegnelser mens barn ligger begravet i ruiner eller dør på sykehus i Gaza på grunn av mangel på elektrisitet og medisiner.

Men språket vi bruker til å beskrive vold og urettferdighet, betyr noe. Som jeg har argumentert for tidligere angående europeisk flyktningpolitikk, er jeg kritisk til beskrivelser av situasjonen på Gaza som en humanitær krise. Til tross for gode intensjoner, skjuler denne betegnelsen den langvarige, daglige volden og undertrykkelsen av det palestinske folket. Den skjuler også de politiske og historiske røttene til den nåværende krigen, inkludert Vestens og Europas medvirkning.

Situasjonen i Gaza er ikke en humanitær krise, men et politisk angrep på sivil infrastruktur og på mennesker som er blitt fratatt muligheten til å forsvare seg selv på grunn av tiår med okkupasjon og blokade. Dessuten er dette ikke en «evakuering» eller «relokalisering», men en tvungen fordrivelse i strid med folkeretten.

Ingen fornuftige mennesker kan leve i denne verden uten å bli gale.

Når man lytter til noen offentlige kommentatorer og politikere, virker det som om de tror at dersom bare Egypt åpner grensene og slipper inn mennesker fra Gaza, vil alt være i orden.

Dette synspunkt ignorerer imidlertid det faktum at mange palestinere er alvorlig skadet, innlagt på sykehus eller av andre grunner ute av stand til å forflytte seg. Noen er også motvillige til å gi etter for Israels evakueringsordre og forlate sine hjem på Gaza. Og det er forståelig.

Historisk har fordrevne palestinere kategorisk blitt nektet sin rett (ifølge internasjonal lov) til å returnere til landet, hjemmet og eiendommene de ulovlig ble fratatt. Flertallet av Gazas befolkning er faktisk flyktninger eller etterkommere av flyktninger som tidligere ble fordrevet fra hjemmene sine, i det landet som i dag er Israel.

Mens jeg skriver denne teksten, fortsetter israelske luftangrep å ramme sykehus og sivile mål i Gaza, og dødstallene stiger.

På samme måte som «retten til selvforsvar», har ordre om evakuering eller relokasjon derfor en spesiell betydning i konflikten mellom Israel og Palestina. Tvungen fordrivelse har vært en del av palestineres liv siden staten Israel ble opprettet etter andre verdenskrig, og det har effektivt bidratt til Israels utvidelse og anneksjon av palestinsk territorium.

Med dette som bakteppe må vi derfor være skeptiske til kommentatorer og politikere som omtaler «evakuering» av den palestinske befolkningen som en positiv humanitær intervensjon eller løsning. Vi må også være skeptiske til politiske krav om «humanitære pauser og korridorer», dersom slike krav ikke umiddelbart følges av forpliktelser til at palestinerne får rett til å returnere, rett til selvbestemmelse og rett til statsdannelse.

 

En gal verden

Mens jeg skriver denne teksten, fortsetter israelske luftangrep å ramme sykehus og sivile mål i Gaza, og dødstallene stiger. Ifølge en talsperson for FNs barnefond (UNICEF), har Gaza allerede blitt en gravplass for barn, og mange flere barn og voksne vil bli drept i dagene som kommer.

I en frisk og rettferdig verden, ville dette vært uutholdelig og uakseptabelt for oss alle.

Generalsekretær i Amnesty Internasjonal, Agnès Callamard, oppsummerer de menneskelige kostnadene av Israels’ hevnangrep på denne måten:

«I sin erklærte intensjon om å bruke alle midler for å ødelegge Hamas, har israelske styrker vist en sjokkerende likegyldighet overfor liv. De har pulverisert gate etter gate med boligbygninger, drept sivile i stor skala og ødelagt essensiell infrastruktur, samtidig som nye begrensninger betyr at Gaza snart går tom for vann, medisiner, drivstoff og elektrisitet. Vitnesbyrd fra øyenvitner og overlevende har gang på gang understreket hvordan israelske angrep har utryddet palestinske familier, og forårsaket slik ødeleggelse at overlevende pårørende har lite annet enn ruiner å minnes sine kjære på.»

I en frisk og rettferdig verden, ville dette vært uutholdelig og uakseptabelt for oss alle. I stedet har solidaritetsmarkeringer med Palestina blitt kriminalisert og undertrykt, og gammelt jødehat har fått lov til å vokse. Kanskje Ursula K. Le Guin hadde rett. Ingen fornuftige mennesker kan leve i denne verden uten å bli gale.

(Denne teksten bygger på en artikkel tidligere publisert på Public Anthropologist. Alle sitater er oversatt fra engelsk til norsk av forfatteren selv.)