Solidaritet i «trollenes» tid

Mange har ment mye i løpet av den korte tiden siden Donald John Trump vant kampen om å bli USAs 45. president. Komikeren Dave Chappelle avleverte den mest treffsikre analysen, med følgende minneverdige replikk: «We’ve actually elected an internet troll as our president». Utsagnet er først og fremst morsomt, men samtidig peker det på to mer alvorlige forhold.

Det første er at USAs påtroppende president rent faktisk har mye til felles med nettrollene: Han har en hang til konspirasjonsteorier, er smått paranoid, og lever – paradoksalt nok – av å øve motstand mot the establishment. Han polerer heller sine egne fordommer enn å ta inn over seg hva andre måtte mene.

Han er konfronterende, mannssjåvinistisk og innvandringskritisk.

Han er en slags demokrat, men samtidig er det tilsynelatende mye annet han synes er (vel så?) viktig som demokrati. Han er konfronterende, mannssjåvinistisk og innvandringskritisk – og har kanskje også noen rasistiske tilbøyeligheter. Videre er han vulgær; han har, for å si det forsiktig, en noe uforfinet fremtoning.

Det er ikke bare at han snakker rett fra levra; han spyr edder og galle. På toppen av det hele har han en oppblåst oppfatning av seg selv, og nærmest ingen evne til å anerkjenne at han ikke er ufeilbar.

Det andre vi bør ta inn over oss er at beskrivelser lik den jeg akkurat ga er en vesentlig del av problemet bak Trumps suksess. Den samme bedrevitende, sosialliberaldemokratiske holdningen vi gjerne inntar overfor nettrollene – «De er jo helt på jordet!»; «De tillater seg hva som helst!»; «De vet ikke engang sitt eget beste!» – var også en vesentlig foranledning til Trumps seier. Hvordan da? Jo, svært tidlig i valgkampen etablerte det seg en direkte vantro rundt Trumps sjanser i valget.

Man kunne bare ikke forstå at en slik mann skulle kunne bli president.

«Vissheten» om at det simpelthen ikke kunne gå Trumps vei holdt seg levende helt frem til valgnatten. Man kunne bare ikke forstå at en slik mann skulle kunne bli president. Mange ville ikke tro det før de fikk se det – og noen evnet det ikke engang da. Hvordan kunne amerikanerne være så dumme? Hvordan kunne vi ta så feil? Hvis Obama lovet «change we can believe in» var Trumps seier «change we can’t believe».

Ikke alle lot seg lure så lett. En av dem som ante hva som kunne komme, var den amerikanske filosofen Richard Rorty. Han spådde svært treffsikkert hvordan det hele ville forløpe. Det interessante er at han leverte spådommen om Trumps fremvekst allerede i 1998, i sin bok Achieving Our Country.

Da et utdrag fra boken ble spredt på sosiale medier noen få dager etter valget, fremsto Rorty fort som en profet: Rortys bok klatret i rekordfart på salgslistene til Amazon.com, og var utsolgt før dagen var omme.

Det er slående profeti på mange måter.

Utdraget lød som følger:

På et tidspunkt vil fagforeningsmedlemmer og uorganiserte ufaglærte innse at myndighetene ikke engang forsøker å forhindre at lønningene går ned eller at jobber flyttes ut av landet. Omtrent samtidig vil de forstå at den kontoransatte forstadseliten – som selv lever i desperat frykt for å bli nedbemannet – ikke kommer til å la seg beskatte for at andre skal få nyte velferdsgoder.

Når dette skjer vil noe gå istykker. Velgermassen utenom forstadseliten vil begynne å mene at systemet har feilet og begynne å se seg om etter en strongman å stemme på – en som forsikrer folk om at det, når han blir valgt, ikke lenger vil være de selvgode byråkratene, de sleipe advokatene, de overbetalte aksjemeglerne, eller de postmoderne professorene som bestemmer hvor skapet skal stå.

Høyst sannsynlig vil vi da se at fremskrittene som fargede og homoseksuelle amerikanere har oppnådd i løpet av de siste 40 årene blir utvisket. Fleipete forakt for kvinner vil igjen komme på moten … Harmen som dårlig utdannete amerikanere føler over å bli belært av folk med høyere utdanning vil flomme til overflaten.

Det er slående profeti på mange måter, men det som er viktigere er tankearbeidet bak – altså argumentet Rorty fremførte i boken fra 1998. Achieving Our Country er stilet til det Rorty kaller «the left», altså venstresiden (selv om vi bør huske på at venstre i USA ligger lenger til høyre enn vi kanskje er vant til).

Rorty hevder at mens venstresiden tidligere hadde vekt på omfordeling av økonomiske og materielle goder, har den de siste tiårene forvillet seg stadig lenger inn i det han kaller «identitetspolitikk», altså en form for politisk agitasjon der det som står sentralt er å sørge for tidligere marginaliserte gruppers rettigheter, representasjon, «stemme», og tilgang til offentligheten. Rorty har ikke noe imot identitetspolitikk som sådan, men han mener at den har fått overskygge andre viktige politiske formål.

Kort sagt: Jo mer man har snakket om identitet, desto mindre har man evnet å snakke om penger. Alle vil ha sin stemme hørt, påpeker Rorty, men det hjelper lite om man ikke også har til salt i maten og smør på skiva.

Og faktum er at mange amerikanere knapt har det. For å betjene groteske lån eller ublu utleiere, må mange fattige amerikanere jobbe både dobbelt og trippelt. Det er her Rorty blir som skarpest. Man kan ikke kalle seg sosialdemokrat, sier han, om man ikke forsøker å utjevne økonomiske ulikheter som påfører deler av befolkningen et liv i en form for moderne slaveri.

Og inn valser Donald John Trump.

Elitene kan snakke høyt om «like muligheter for alle», påpeker han, men når det kommer til stykket, altså til spørsmålet om beskatning – som jo er det eneste utgangspunktet for omfordeling – kvier de seg.

Dette fører til harme blant de som befinner seg utenfor eliten, mener Rorty. De opplever at det sitter noen folk der inne i hovedstaden – med titlene og inntektene og elbilene sine – og, ja, bestemmer over dem. De ser ingen rettferdighet i dette. For mens det de trenger er penger, får de bare mer snakk om identitet, representasjon og «stemmer», og snart fremstår det hele som en eneste stor konspirasjon mot «vanlige folk». Og inn valser Donald John Trump.

Achieving Our Country kan leses som en del av et større intellektuelt – men kanskje også politisk – prosjekt. Dette prosjektet formuleres best i det som, alt tatt i betrakning, er en viktigere bok, nemlig Contingency, Irony, and Solidarity, fra 1989. Rortys anliggende her er å argumentere for at vi bør gi opp det filosofiske håpet om å finne noen underliggende prinsipper som kan forene våre private interesser med våre kollektive behov – som altså kan sørge for at alle moralske hensyn på et vis «går opp».

Forpliktelsen vi opplever til et moralsk-politisk fellesskap er kun et uttrykk for en nedarvet holdning til hvem vi regner som en del av vårt «vi», sier han. Det er kun en historisk tilfeldighet. Riktignok forteller vi oss selv gjerne at vårt «vi» er noe sånt som «menneskeheten som sådan», men dette er en forstillelse, sier han.

Rorty inntar en uttalt etnosentrisk posisjon.

For om vi virkelig regnet hvert eneste menneske på kloden som «en av oss», hvorfor lar vi så folk dø av sult, i krig, og på flukt over Middelhavet – mens vi klager over renta, kø på Vinmonopoloet, trege tog eller hullete asfalt?

Rorty inntar en uttalt etnosentrisk posisjon. Samtidig tar han som sin utopi en kultur som hele tiden søker å skape en «større lojalitet», et romsligere fellesskap. Det som er heldig for oss liberaldemokrater, sier han, er at vi tilfeldigvis er etnosentrister som er skeptiske til etnosentrisme. Vi er, på sett og vis, allerede på utkikk etter måter å utvide fellesskapet vårt på.

En slik utvidelse lar seg imidlertid ikke utlede fra et prinsipp. Solidaritet – som er begrepet Rorty tar som betegnelse på sitt prosjekt – er noe vi kan oppnå kun ved å utvide vår forestillingsevne, først og fremst ved å «forestille oss fremmede som med-lidende».

Med sin etnosentriske ide om solidaritet velsigner Rorty vår liberaldemokratiske samfunnsform, samtidig som han leverer en advarsel om at dette demokratiet ikke må få gro fast. Det må stadig utvide seg, det må stadig være på utkikk etter hvordan vi påfører andre mennesker lidelse. Herunder må vi være på vakt for det Rorty varslet om i Achieving Our Country, nemlig at de venstreorienterte elitene istedenfor å bestrebe seg på å se rednecks og white trash og hillbillies som medlemmer av et «vi», forsterker bildet av dem som – irrasjonelle, uintelligente, ufølsomme – «dem».

Hva har dette så å gjøre med oss – i det sosialdemokratiske, konsensusorienterte Norge? Er det ikke veldig amerikansk det hele, og var det ikke nettopp amerikanerne som stemte Trump inn i det ovale kontor? Selvfølgelig. Samtidig kan ingen nekte for at vi finner tilsvarende tendenser her hjemme. Hvorfor forstår vi umiddlebart Dave Chappelles vits om nettrollene, for eksempel? Jo, det er fordi vi regner dem som andre.

For elitene her i landet har de «andre» blitt kun en hindring i veien.

Og hvor ofte har man ikke hørt, i Agenda-lesende kretser, at Frp-velgere ikke forstår sitt eget beste?

For elitene her i landet har de «andre» blitt kun en hindring i veien for å gjennomføre hjertesaker med liten appell til de samme «andre» – sånt som klimapolitikk, bistand, «human» innvandringspolitikk, m.m. Dette har ført til at disse «andre» føler seg oversett, redusert, skjøvet til side.

Fra deres synspunkt er det aller verst at eliten ser ut til å bry seg mer om våre nye landsmenn enn de bryr seg om dem, rotekte nordmenn – ja, sånne som spiser brunost og kvikklunsj og som misliker sin egen hovedstad og som krangler med svensker på restauranter i Syden. Om det nok fortsatt gjenstår litt før folk begynner å etterlyse en strongman her til lands, tror jeg vi skal etterstrebe å være klok av amerikanernes skade.

En viss arbeidsdeling må vi ha, så jeg vil overlate det til politikerne å finne konkrete, politiske svar på på hvordan eliten og de «andre» kan bringes sammen i et fellesskap. Men frem til det eventuelt og forhåpentlig skjer, vil jeg foreslå en øvelse i to steg – inspirert av Richard Rorty.

Den bør utføres jevnlig av politikere, byråkrater, aksjemeglere, advokater og professorer, men også av barnehageansatte, rørleggere, anleggsarbeidere, trygdede og trygdemisbrukere:

Vær først på utkikk etter tilfeller der du ser andre som «dem»; spør deg selv så hvordan du ville tenke, argumentere og handle annerledes om du isteden så «dem» som «vi».