Sosialdemokratisk skjebnevalg

Følger man den svenske valgkampen tett, får man følelsen av at mørket alt har senket seg over nabolandet i øst. Så dyster er stemningen at en aviskommentator nylig ba folk i valgkampinnspurten om å forholde seg som orkesteret på Titanic: Spill opp for demokratiet en siste gang før skipet ubønnhørlig forsvinner i dypet.

I virkeligheten er det selvsagt fortsatt åpent hva resultatet blir. Det er faktisk nokså jevnt mellom de to store blokkene på henholdsvis høyre- og venstresiden, med den rødgrønne regjeringskoalisjonen i en knapp ledelse over den borgelige Alliansen nå i sluttspurten.

Socialdemokraterna vil gjøre sitt kanskje dårligste valg noensinne. I tillegg ligger det an til parlamentarisk krisestemning.

Det kan også være at den største koalisjonen får regjeringsoppdraget etter valget. Dermed er det slett ikke utenkelig at statsminister Stefan Löfvens regjering faktisk blir sittende, selv om det virker hakket mer sannsynlig at vi får et regjeringsskifte i Stockholm etter helgens riksdagsvalg.

 

Et varslet politisk kaos

Selv om målingene spriker, til dels voldsomt, virker det uansett trygt å slå fast tre ting nå: Sverigedemokraterna (SD) vil gjøre et brakvalg og går betydelig fram siden sist, mens Socialdemokraterna (S) vil gjøre sitt kanskje dårligste valg noensinne. I tillegg ligger det altså an til parlamentarisk krisestemning og politisk kaos.

I verste fall kan uklarheten vedvare så lenge at det blir snakk om nyvalg.

Ingen av blokkene får nemlig et stabilt grunnlag å styre på. Noen vil dermed bli nødt til å spise i seg ordene fra valgkampen og gå på kompromiss med egne prinsipper. Ikke minst er det uklart hva de borgerlige vil gjøre. På den ene siden har Moderaternas leder Ulf Kristersson lovet å kaste Löfven. På den andre siden har han lovet å ikke samarbeide med SD, noe den første lovnaden trolig forutsetter.

 

En siste dans før mørket senker seg

Hvordan denne sirkelen skal bli en fin og ryddig firkant, er det de færreste forunt å forstå. I verste fall kan uklarheten vedvare så lenge at det blir snakk om nyvalg.

Aller mest var det utsiktene til et slikt ulekkert etterspill som fikk Expressen-kommentator Alex Schulman til å formulere linjene sine om Titanic: «Låt oss dansa en sista dans i oskuldens tid, och skratta en stund till, låt oss flossa med varandra en sista floss, så här i slutet, sista veckan, tills mörkret är över oss,» som han skrev.

Hva var det som traff Sverige denne høsten?

Mens vi venter på utfallet, gir de tre nokså sikre observasjonene uansett et utgangspunkt for å tjuvstarte noen av de refleksjonene som blir viktige når vi de neste dagene skal forsøke å besvare det som tegner til å bli et av de mest interessante politiske spørsmålene i år: Hva var det som traff Sverige denne høsten?

 

Spiselige Hitler-sympatier?

For det første må man prøve å skjønne hvorfor SD virker nærmest ustoppelige. Selv avsløringer om Holocaust-fornektelse og Hitler-sympatier blant sentrale SD-folk ser ut til å prelle av.

På tross av at det stadig kommer nye historier om SD-politikere som truer politiske motstandere og uttaler at de fortjener å dø i terrorangrep, ser det ikke ut til å gå nevneverdig ut over oppslutningen.

Etter flyktningkrisen i 2015 har innvandring og integrasjonsspørsmål blitt det viktigste politiske brennpunktet.

Siden 2010 har partiet mer enn tredoblet sin andel av stemmene. Det skyldes delvis at partileder Jimmie Åkesson har klart å gjøre partiet, som har røtter i svensk nynazisme, spiselig for store grupper, samtidig som forholdene i svensk samfunnsdebatt ser ut til å gagne et høyrepopulistisk parti som kanaliserer oppmagasinerte irritasjon over politiske eliter, oppblåste eksperter og hovedstrømsmedier som nidkjært har voktet grensene for det politisk korrekte.

 

Nynazister og påvirkningsoperasjoner

Etter flyktningkrisen i 2015 har innvandring og integrasjonsspørsmål blitt det viktigste politiske brennpunktet og en katalysator for SDs vekst. Når biler brenner i de svenske forstedene og det stadig kommer nye meldinger om skuddvekslinger i svenske byer, oppstår det en følelse av utrygghet som SD vet å utnytte til fulle.

 

 

Samtidig er det klart at det finnes underliggende problemer i det svenske samfunnet, en opplevd frykt for et mulig sosialt statusfall i visse grupper (lavt utdannede, deler av middelklassen, osv.), samt et sterkt behov for en fortelling som skaper en slags mening i disse menneskenes liv, samtidig som noen andre gjøres til syndebukker, slik Marika Åsbrink nylig skrev her i Agenda Magasin.

Den Nordiske Motstandsbevegelsen lagde kvalm under Almedalsveckan, og i det siste har det vært meldinger om påvirkningsoperasjoner.

I et Sverige der innvandringsdebatten polariserer og splitter, finnes det også aktører som ønsker å bidra til å trekke feltet ytterligere ut, noe som paradoksalt nok gjør SD til et mer moderat alternativ på den politiske skalaens ytterste høyreside. Den Nordiske Motstandsbevegelsen lagde for eksempel kvalm under Almedalsveckan, og i det siste har det også versert meldinger om mulige påvirkningsoperasjoner som forsøker å spille opp motsetningene i det svenske samfunnet ytterligere, noe svenske sikkerhetsmyndigheter advarte mot allerede i vinter.

 

Potensiel parlamentarisk krise

Dernest er det spørsmålet om hvilke konstellasjoner man kan se for seg når det skal dannes regjering etter dette valget. SDs vekst har kullkastet de som tidligere var en velordnet og ryddig politisk virkelighet i Sverige. To tydelige blokker knivet tidligere om makten over samfunnsutviklingen.

Nå er det aller meste tilsynelatende i spill: Moderaterna (M) og Kristdemokraterna (KD) kan komme til å ta SD inn i varmen selv om de bedyrer at de ikke ønsker det. Et parti som når rundt en femtedel av velgerne kan ikke ekskluderes fra innflytelse i lengden, er argumentet. Ja, faktisk har ønsket om å holde dem utenfor bidratt til å skape det fenomenet som nå utfordrer hele den tradisjonelle partifloraen i Sverige, kan man hevde.

Når velgerne har sagt sitt, bør vel det politiske etablissementet i demokratiets navn åpne døra på gløtt for Jimmie Åkesson?

Når velgerne har sagt sitt, bør vel det politiske etablissementet i demokratiets navn åpne døra på gløtt for Jimmie Åkesson? På den andre siden virker dette nokså utenkelig for de to siste medlemmene i den borgerlige Alliansen, nemlig Centerpartiet (C) og Liberalerna (L), som i så fall kanskje vil kunne være åpne for et samarbeid mot sentrum-venstre.

 

En sentrum/venstre-drøm

En sentrum/venstre-koalisjon mellom C, L, S og Miljöpartiet (MP) har derfor også vært del av de mange spekulasjonene som luftes for tida. De politiske utfordringene ville være enorme i dette scenariet, men det har ikke hindret Löfven og resten av partiledelsen i S fra å drømme om en slik mulighet.

Et av problemene er at disse fire partiene neppe vil ha flertall alene, og dermed vil være avhengig av aksept fra Vänsterpartiet (V). Det blir litt av en gjeng å forsøke å hold sammen, ikke minst i innvandringspolitikken, der S ville havnet under et voldsomt press for igjen å åpne opp for en større asyltilstrømning.

Det ville vært det mest skjebnesvangre resultatet på sikt, selv om det kunne ført til en løsning på regjeringsspørsmålet.

Dermed kan heller ikke en storkoalisjon av S og M utelukkes i Sverige i år. I alle fall kan man ikke utelukke en eller annen samforstand mellom blokkene a la Decemberoverenskomsten fra 2014, slik Håkan Bengtsson var inne på i Agenda Magasin-podkasten Noen har snakket sammen her om dagen.

 

 

Det ville trolig vært det mest skjebnesvangre resultatet på sikt, selv om det umiddelbart kunne ha ført til en løsning på regjeringsspørsmålet. Utfordringen er at slike modeller vil bekrefte det den innvandringskritiske høyresiden i hele Europa gjentar til det kjedsommelige for tida: At den står mot et samlet politisk etablissement som åpenbart gjerne svelger store og hårete kameler for å kunne holde på makten og fortsette sin «virkelighetsfjerne» politikk.

Erfaringene fra land som Østerrike, Nederland og Tyskland viser at dette neppe er noen vinneroppskrift for de brede folkepartiene.

 

Symboltungt for sosialdemokratiet

Uansett hvordan man vrir og vender på det, blir det altså neppe noe vakkert syn når regjeringsspørsmålet skal avgjøres. For det sosialdemokratiske Europa, er dette selvsagt viktig. Stefan Lövfens regjering har vært en av ytterst, ytterst få sosialdemokratiske regjeringer på kontinentet de siste årene. De fremste unntakene fra den generelle misere har vært Sverige, Portugal og, siden forsommeren i år, Spania.

Vi snakker her om et parti som i opprørsåret 1968 fikk mer enn 50 prosent av stemmene.

Når S-regjeringen kan se ut til å falle i sosialdemokratiets høyborg i Skandinavia, har det derfor en viss symbolbetydning. I etterkrigstida var det ingen andre steder at et sosialdemokratisk parti satte så sterkt preg på samfunnsutviklingen. Vi snakker her om et parti som i opprørsåret 1968 fikk mer enn 50 prosent av stemmene. I dag er Socialdemokraterna heldige om de oppnår halvparten av denne oppslutningen.

Det bringer meg over til det tredje poenget: Hvilke lekser er det egentlig man kan lære av det som har skjedd med Sossarna? Den tolkningen av nederlaget som vinner fram i etterkant av valget vil nemlig kunne ha stor betydning for resten av Europas kriserammede sosialdemokrater.

 

En overmoden problemstilling

I den stadig mer desperate jakten etter en vei ut av skyggedalen finnes det en del ulike hypoteser og teorier. En av dem man møter hyppigst forklarer tilbakegangen med at de sosialdemokratiske partiene har fjernet seg fra vanlige folks oppfatninger i innvandringsspørsmål, at de har basert politikken sin på misforstått moralisme mens endringene i befolkningssammensetning har fått negative konsekvenser for samfunnet.

Ifølge denne teorien er disse partiene derfor nødt til å foreta et hardt linjeskift om de ikke skal tape alt til høyrepopulistiske bevegelser som er på frammarsj på tvers av kontinentet.

Dette har vært en overmoden problemstilling i Sverige.

Ikke minst har det vært en nokså utbredt oppfatning at dette har vært en overmoden problemstilling i Sverige, som (ved siden av Tyskland) tok i mot klart flest asylsøkere under migrasjonskrisen i 2015, og i dag sliter med store sosiale problemer, skyteepisoder og drap, skadeverk og ildspåsettelser, gjengoppgjør og angrep mot politi og redningstjenestene i et betydelig antall utenforskapsområder.

 

En viktig test for sosialdemokratiet

Dette er reelle problemer som kan føres tilbake til en integreringspolitikk som ikke har fungert godt nok. De etablerte partiene har dessuten ikke villet snakke om disse utfordringene i stor nok grad. Ofte har reaksjonen vært å vende seg mot dem som påpeker problemene og angripe formen på budskapet, istedenfor å adressere grunnlaget for bekymringene.

Selv om S selvsagt har et medansvar for den politikken som har blitt ført, var det imidlertid i andre deler av den svenske partifloraen som presset hardest på for en mer liberal innvandringspolitikk.

 

 

I motsetning til det mange her hjemme i Norge ser ut til å tro, er den utgaven av S som går til valg på søndag i alle fall ikke et utpreget innvandringsliberalt parti. Snarere har S gjort en kuvending i innvandrings- og integreringspolitikken de siste årene, og særlig i forkant av denne valgkampen. Dette gjør faktisk helgens riksdagsvalg til en test på effekten av en innvandringskritisk vending for sosialdemokratiet.

 

Debatt med ringvirkninger

Hva resultatet blir, og den tolkningen man gir av det, vil kunne påvirke debattene om den framtidige politikken på disse områdene for sosialdemokratiske partier også i andre land. Arbeiderpartiet her hjemme er for eksempel i ferd med å sluttføre arbeidet i det integreringspolitiske utvalget som ble nedsatt etter valgnederlaget i fjor høst .

Den videre behandlingen av forslaget utvalgsleder og innvandringspolitisk talsmann Masud Gharahkhani legger fram, vil pågå under innflytelse av den debatten som etter all sannsynlighet oppstår i Sverige i tida framover.

Det elendige valgresultatet kan bringe konfliktene til overflaten igjen. Slikt skjer gjerne når ansvaret for et nederlag skal fordeles.

Det virker nemlig sannsynlig at det i S vil kunne finne sted en reell batalje om dette i etterkant av valget. Særlig dersom regjeringsmakten glipper. På overflaten framstår partiet mer samlet nå enn på begynnelsen av 2010-tallet, da det gjennomgikk en svært turbulent periode i etterkant av valgsjokket den gang (S gikk tilbake fra 35,0 i 2006 til 30,7 prosent i 2010).

Det elendige valgresultatet i år kan imidlertid bringe konfliktene til overflaten igjen. Slikt skjer gjerne når ansvaret for et nederlag skal fordeles.

 

Har blitt tøffere i innvandringsdebatten

Da Socialdemorkaternas valgkampgeneral John Zanchi og partisekretær Lena Rådström Baastad presenterte partiets valgkampstrategi i januar, var det svært tydelig at partiet ville framstå som tøffe i spørsmål om integrering og kriminalitetsbekjempelse. Dette var faktisk to av de tre politikkområdene som ble løftet spesielt fram som satsninger i den forestående valgkampen.

Da jeg intervjuet Zanchi i Stockholm en uke etter at han hadde lagt fram strategien, fortalte han at «den nye tonaliteten», som han kalte det, var et svar på de feilene andre sosialdemokratiske partier hadde begått – og som de hadde betalt en høy pris for. Først og fremst dreide det seg om et fravær av en oppdatert samfunnsanalyse og en motvilje mot å ta tak i de problemene mennesker erfarte i sine hverdagsliv, mente han.

Zanchi anså det faktisk som sannsynlig at det ville gå bedre for S i år enn for fire år siden.

Slik han så det, hadde partiet vært på en glideflukt vekk fra tradisjonelle sosialdemokratiske posisjoner i flere år forut for den oppvåkningen som migrasjonskrisen i 2015 innebar. Det var disse tradisjonelle posisjonene man nå hadde funnet tilbake til, fortalte han.«Vi søkte til røttene våre og har nå funnet hjem til oss selv,» sa valgkampgeneralen da vi snakket sammen. «Vi ble litt mer pragmatiske i vår tilnærming og vi fant nok også tilbake til en litt hardere tone på de områdene som vi hadde beveget oss vekk fra i løpet av opposisjonsårene. Vi ble mer opptatt av harde trygghetsspørsmål, av orden i og kontroll over innvandringen,» sa han.

 

Skarp kritikk av strategien

I Zanchis øyne var dette et vendepunkt som ville gjøre partiet relevant for folk igjen. Med den strategien han nå sto i spissen for, følte han seg også trygg på at velgerne ville gjenvinne tilliten til S. Det ville, mente han, gi seg utslag i et anstendig valgresultat. Ja, han anså det faktisk den gang som sannsynlig at det ville gå bedre for S enn for fire år siden.

 

 

Det man skal huske på er de spredte, men nokså kraftige, protestene som kom allerede da strategien ble lansert:«Katten min har en bedre valgkampstrategi,» skrev for eksempel sjefredaktøren i den sosialdemokratiske avisen Dala-Demokraten, Göran Greider, da han hørte om planene.

Det här är inte en plan som man vinner med, utan en plan för förlorare.

Andre jeg intervjuet, som lederen for den radikale tenketanken Katalys, Daniel Suhonen, gikk hardt til angrep på valgkampstrategien i mediene. «I djupet av mitt arbetarklasshjärta blir jag skakad. Det här är inte en plan som man vinner med, utan en plan för förlorare,» sa Suhonen i et intervju om strategien. «Man kokar pyttipanna på Tony Blairs valstrategi från 1997, som om ingenting hade hänt. Arbetarklassen är försvunnen i den här planen.»

 

Kritikken vil blusse opp igjen

Utover våren fortsatte S å lansere tiltak som skjerpet inn kravene til asylsøkere og nyankomne, mens uroen i partiet økte. Enkelte mente til og med at det var blitt vanskelig å se forskjell på S og SD etter hvert.

En av partiets representanter i Riksdagen hoppet sågar av på grunn av linjeskiftet, og det kom krav om at partiet måtte skifte valgkampgeneral. «Det är alldeles för hårt som det är nu. Vi måste byta ut Zanchi och förändra vår kommunikation,» sa en kilde som ville forbli anonym.

De gikk så langt de kunne uten å risikere at partiet sprakk opp eller kollapset i interne stridigheter allerede før valgdagen.

Når valgkampen var i gang, hadde det altså allerede blitt åpenbart at de svenske sosialdemokratene ville gå langt i å møte folks uro med en hardere tone i integreringsdebatten og i spørsmål om kriminalitet og straff. Mye tyder på at de gikk så langt de kunne uten å risikere at partiet sprakk opp eller kollapset i interne stridigheter allerede før valgdagen.

Når valget vel er over, er midt tips at noen av disse spørsmålene vil komme til overflaten igjen.

 

Var det verdt det?

Det kan selvsagt være at det hadde sett enda dystrere ut for S i dag dersom de ikke hadde foretatt sin kuvending. Blant spørsmål som oppstår er det likevel er annet som trolig vil tvinge seg fram for mange: Dersom en restriktiv vending som virkelig smerter for så mange sosialdemokrater ikke engang leder til valgseier; var det da virkelig verdt det?

På mandag, når valget er over og ettertanken sparker en i pannebrasken, vil både strategien man la opp til og måten man konkret førte valgkampen på bli gjenstand for et kritisk søkelys. Hva utfallet av den runden blir, er langt fra gitt.

Enten ville folk velge originalen foran kopien, eller så mistet man en bit av seg selv i prosessen. I verste falle skjedde begge deler.

Noen vil trolig hevde at man burde ha gått enda lenger enn man gjorde, og at problemet var at man feiget ut til slutt og fokuserte mer på klassiske sosialdemokratiske saker, en hard retorikk mot SD i innspurten og en aldri så liten dose valgkampflesk i form av en ny ferieuke til småbarnsforeldre.

Andre vil derimot mene at en strategi som den man la opp til aldri kunne føre til det resultatet man håpet på, og at valget er et ugjendrivelig bevis på nettopp det. Det eneste man kunne oppnå, vil kritikerne hevde, var å dytte hele den politiske dagsorden i en retning man hadde lite å vinne på. Enten ville folk nemlig velge originalen foran kopien, eller så mistet man en viktig bit av seg selv i prosessen. I verste fall kunne begge deler skje samtidig.

 

Kampen om historieskrivingen

Dette er forøvrig bare en av konfliktlinjene som vil kunne åpenbare seg i partiet etter valget. Det finnes også latente motsetninger langs den tradisjonelle høyre/venstre-aksen. En nokså vokal radikal fløy i partiet og fagbevegelsen mener at løsningen på sosialdemokratiets krise, i Sverige og i Europa, er å reaktivere klassekonflikten, gå tydelig til venstre, satse mer på økonomisk omfordeling, kamp mot ulikhet og mot profitt i velferden.

Hadde man gjort nettopp det, vil de kunne si, så hadde valgresultatet sett annerledes ut. De vil utvilsomt bruke fiaskoen på søndag som ammunisjon for å forsøke å vri partiet i en slik venstreretning.

Når valgnederlaget er et faktum, begynner kampen om historieskrivingen.

Når valgnederlaget er et faktum, begynner denne kampen om historieskrivingen, og den vil kunne få stor betydning for Socialdemokraterne ved neste korsvei. Det jeg tror man kan si med en viss sikkerhet allerede nå, er at det finnes relativt mange aktører i og omkring det svenske sosialdemokratiet som har mye investert i at nettopp deres historiefortelling skal bli den framherskende.

 

Dette kan bli røft

Det eneste som kan hindre fornyet indre strid i det svenske sosialdemokratiet er trolig at Löfven lykkes i å beholde regjeringsmakten. I så fall kan man seile videre i enda noen år.

Tar jeg ikke mye feil, vil imidlertid det som skjer etter valget ha store konsekvenser for det svenske og europeiske sosialdemokratiet allerede på halvlang sikt. Om skipet går til bunns, er selvsagt ikke gitt. Men mitt tips er at man bør sette sjøbein nå. Dette kan nemlig bli nokså røft.