Speil speil på veggen der, hvem har mest makt i landet her?  

En ny, offensiv arbeidslivspolitikk fremstår som denne regjeringens viktigste prosjekt. Regjeringen har på fire måneder lansert en rekke nye, tøffe seriøsitetskrav for arbeidslivet under navnet Norgesmodellen. Retten til heltid skal styrkes som norm i arbeidslivet. Kollektiv søksmålsrett skal gjeninnføres, og adgangen til midlertidige ansettelser forbys. Fagforeningsfradraget dobles.

Dårlig økonomi begrenser ikke bare valgmulighetene dine, men setter deg i en posisjon som gjør deg avhengig av godviljen til menneskene rundt deg.

Regjeringen har også foreslått et forbud mot innleie på byggeplasser i flere fylker og fjerning av karensåret Solberg-regjeringen innførte for mottakere av arbeidsavklaringspenger. Den forrige regjeringens åpning for mer midlertidige ansettelser er snart en saga blott.

Den siste beskjeden fra Arbeid- og inkluderingsdepartementet er at det nå blir slutt på cowboyvirksomheten som har hersket i bilpleiebransjen – fra 1. juli stilles det strenge krav for å bli godkjent som virksomhet for bilpleie.

«Sammen med kollegene mine i regjeringen er jeg i gang med et stort politisk prosjekt for å gi arbeidsfolk mer makt over sin egen hverdag», forklarer arbeidsminister Hadia Tajik (Ap). Begrunnelsen er interessant. Og den er viktig.

I boka «Why does inequality matter» beskriver filosofen T.M Scanlon hvorfor økonomisk og sosial ulikhet er et stort samfunnsproblem. Det første argumentet han peker på er nettopp den skjeve maktbalansen som oppstår når forskjellene er store. De som besitter kapital besitter også makt, og de kan få stor kontroll over mange sider ved livene til vanlige mennesker. Hvor og hvordan de kan jobbe. Hvor mye de tjener på jobben de gjør. Hva de kan kjøpe og hvordan de kan leve livene sine.

Dårlig økonomi begrenser ikke bare valgmulighetene dine, men setter deg i en posisjon som gjør deg avhengig av godviljen til menneskene rundt deg.

I likhet med i de fleste andre vestlige land, har ulikheten i Norge økt siden 1980-tallet. Som Atkinson og Piketty har påpekt, fører økningen i inntekts- og formuesandelene til en mindre gruppe i samfunnet til økt global innflytelse og mer konsentrasjon av makt over ressurser og personer. Over politikk – og over folks liv.

Å gi arbeidstakerne mer makt, betyr imidlertid at andre får mindre makt. Derfor skjer det ikke uten motstand.

Vi er ikke forskånet fra dette i Norge. Slik blant annet UiO-professor Kalle Moene har vist, er overklassen i de sosialdemokratiske landene Sverige og Norge større enn i en rekke andre land. I USA tilfaller for eksempel 11 prosent av nasjonalinntekten de 0,1 prosent rikeste, mens den samme gruppen i Norge får 2,5 prosent av nasjonalinntekten.

Mange grep er viktig for å snu utviklingen. En ny og mer omfordelende skattepolitikk. Mer rettferdige velferdsordninger. Men skal vi utjevne forskjellene i Norge kreves også kraftig innsats for å rydde opp i arbeidslivet – der utsatte grupper både har ulovlige og uforsvarlige arbeidsforhold og der manges arbeidssituasjon preges av lite kontroll over egen hverdag.

Når elitens makt og innflytelse i et samfunn øker, blir sterk sosial organisering i samfunnet viktigere. Fagbevegelsen kan være en motvirkende kraft til den politiske og økonomiske påvirkningen de rike ellers ville hatt. Når arbeidstakere er dårlig organiserte, er det lettere å bli utnyttet. En sterk arbeidstakerbevegelse er viktig for å flytte makt tilbake til vanlige folk.

Det er derfor svært viktig at en ny regjering gjør det de kan for å flytte makt til vanlige folk gjennom arbeidslivspolitikken.

Det er derfor bekymringsfullt at arbeidstakerorganisasjonene de siste årene har mistet oppslutning i de fleste land. Utviklingen har gått hånd i hånd med en mer privilegert overklasse. En studie fra IMF viser at nedgang i organisasjonsgrad ser ut til å være en hovedfaktor for økning av toppinntektsandelene:

I gjennomsnitt forklarer lavere organisasjonsgrad om lag halvparten av økningen inntekten til de ti prosent rikeste. Studien viser også at nedgang i minstelønn relativt til medianlønnen har skjedd samtidig med høyere inntektsulikhet i avanserte økonomier.

En studie fra IMF viser at dereguleringer av arbeidsmarkedet korrelerer med høyere ulikhet, blant annet økt inntektsandel hos de rikeste ti prosentene. Mye tyder altså på at noen rett og slett tjener gode penger på en svakere fagbevegelse.

De nordiske landene har gjennom den norske modellen langt sterkere sosial organisering og det regnes ofte som en del av årsaken til de lave inntektsforskjellene. Men organisasjonsgraden synker også her. Med det som bakteppe er det smått utrolig at vi for litt over fire måneder siden hadde en regjering som «anerkjente retten» til å være uorganisert.

Heldigvis er det også arbeidsgivere som ønsker nye grep velkommen.

Det er derfor svært viktig at en ny regjering gjør det de kan for å flytte makt til vanlige folk gjennom arbeidslivspolitikken. Både gjennom endringer i lovverket, og gjennom å styrke fagbevegelsen og dens innflytelse på norsk politikk.

Å gi arbeidstakerne mer makt, betyr imidlertid at andre får mindre makt. Derfor skjer det ikke uten motstand. Mange av de nye grepene møter massiv kritikk og misnøye fra arbeidsgiverhold. Det er ikke overraskende, men synd.

Heldigvis er det også arbeidsgivere som ønsker nye grep velkommen. De har skjønt at et trygt, seriøst og forutsigbart arbeidsliv med en sterk fagbevegelse ikke bare arbeidstakerne til gode, men også er en viktig del av den norske arbeidslivsmodellen som har tjent næringslivet og samfunnet vårt godt – også kapitaleierne.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 28/2-2022.)