Dette påvirker oppslutningen til statsledere i krisetider

Tilliten til og oppslutningen om statsledere har steget nærmest i hele verden siden koronakrisen rammet oss i forrige måned. Danske Mette Fredriksen, tyske Angela Merkel, New Zealands Jacinda Ardern og vår egen Erna Solberg har alle fått større oppslutning og høyere tillit blant befolkningen etter at krisen var et faktum. Også Sveriges statsminister, Stefan Löfven, har opplevd høyere tillit i befolkningen, til tross for å lede et land som har valgt en annen strategi for å bekjempe viruset enn andre vestlige stater, og hvor dødstallene er svært høye. 

En av de ledende forskerne på området, Arjen Boin, identifiserer fem forskjellige oppgaver under en krise som statsledere er nødt til å følge.

Ja, til og med Donald Trump har sin høyeste «approval rating» på FiveThirtyEights gjennomsnittsbarometer, til tross for at det som i beste fall kan kalles for en vaklende håndtering av krisen. Det skal riktignok nevnes at trenden den siste uken igjen er nedadgående for lederen av den frie verden – men oppgangen var signifikant i starten av krisen. 

De fem nøkkeloppgavene under en krise

For å vurdere om korona-krisen vil ha en positiv effekt for regjeringspartier de kommende valgene, er man nødt til å ha noen objektive mål på hva som er god håndtering av en nasjonal krise. En av de ledende forskerne på området, Arjen Boin, identifiserer fem forskjellige oppgaver under en krise som statsledere er nødt til å følge. 

Forstå: Myndighetene anerkjenner at man står overfor en potensiell krise, og forbereder seg på håndteringen av den og prøver å forstå hvordan krisen kommer til å utvikle seg.

Ta avgjørelser: Myndighetene tar avgjørelser som utgjør mottrekk til krisen, samtidig som at man jobber med å koordinere og forene krefter for eksempel mellom det offentlige og private, slik at man kan samarbeide om å bekjempe det som har skapt krisen. 

Forklare: Dette kan foregå parallelt med oppgaven over, hvor myndighetene bidrar med informasjon – uansett om den er beroligende eller ubehagelig for befolkningen – hvor man er åpne om hva som skjer, hvorfor det skjer og hva som gjøres for å få krisen under kontroll. 

Være ansvarlig: Avgjørelsene som tas under krisen må ha bred forankring, og det å lytte til eksperter, opposisjon, dømmende makt og medier, er viktig for å opprettholde legitimitet til de styrende institusjonene også etter at krisen er over. 

Lære: Etter at krisen er over, må det settes i verk tiltak som bidrar til at man lærer av håndteringen av krisen og legger til rette for at noe lignende aldri skal skje igjen – i hvert fall ikke i de samme proporsjonene. 

Ikke mulig å klare alt

Boin påpeker selv at det nærmest er urealistisk å tenke seg at myndighetene skal klare å løse alle disse oppgavene til toppkarakter under en krise – det ligger nærmest i krisens natur at feil gjøres, enten i beredskapen som i utgangspunktet skal motvirke krisen, eller underveis i håndteringen. Går alt prikkfritt, kan man nesten ikke kalle det en krise. 

For det første betyr kriser at toppolitikerne får mye mer tid i media, gjennom direktesendte taler og pressekonferanser.

Med i hvert fall en foreløpig fasit i hånd kan vi vel slå fast at det har vært varierende kvalitet på hvordan mange av de nå populære statsledernes regjeringer har løst disse oppgavene. Så hvordan kan det henge sammen at politikerne likevel opplever økt oppslutning under en krise, selv om de feiler en eller flere av de nevnte oppgavene?

Den viktige podium-effekten

For det første betyr kriser at toppolitikerne får mye mer tid i media, gjennom direktesendte taler og pressekonferanser. Det kan være med på å bidra til en «podium-effekt» – å stå på talerstolen utstråler autoritet, som er med på å øke tilliten og oppslutning til de ledende politikerne. I tillegg har slike TV-sendinger ofte svært høye seertall. 

At Høyre opplever en ekstra stor fremgang på målingene kan være en kombinasjon av dette, og den nevnte podium-effekten.

For det andre kommer partipolitikken i bakgrunnen under en krise. Man jobber mot en felles fiende, og da er det både nødvendig og riktig å forene seg mot denne fienden – det er også den eneste måten å kunne agere raskt innenfor demokratiske spilleregler. Også her spiller podium-effekten en rolle, i den forstand at det er partiene som sitter ved makten som får mest oppmerksomhet. Dessuten forsvinner det rommet mindre partier og opposisjonen har til å markere seg i saker, ettersom tiltakene skal ha bred forankring og alt det andre oksygenet i det politiske ordskifte blir snappet opp av den pågående krisen. 

Dette henger tett sammen med den siste forklaringen. I flerpartisystemer som vi har i Norge, ser vi ofte at velgerne strømmer mot de store, trygge partiene – som Arbeiderpartiet og Høyre. At Høyre opplever en ekstra stor fremgang på målingene kan være en kombinasjon av dette, og den nevnte podium-effekten.

Straffen for slurv kommer til slutt

Disse forklaringene har imidlertid en begrenset holdbarhetsdato, og før eller siden vil krisen komme under kontroll og sivilsamfunnet, med opposisjon og medier i spissen, kan begynne å pirke i håndteringen av krisen i utgangspunktet. Da kommer «straffen» for dårlig arbeid med oppgavene. Som nevnt ser vi dette til en viss grad i USA akkurat nå, hvor målingene til president Trump er i ferd med å bevege seg nedover igjen. 

I velfungerende demokratier vil den siste oppgaven under krisen, læringsoppgaven, mer eller mindre uten unntak føre til evalueringer av arbeidet før og under krisen – både gjennom offisielle gjennomganger og journalistisk arbeid. 

Korona-krisen er ikke bare en helsekrise. De økonomiske konsekvensene er også alvorlige.

Uten sammenligning for øvrig fikk myndighetene kritikk av 22. juli-kommisjonen etter terrorangrepene i 2011. Til tross for at et av regjeringspartiene i realiteten var offer for terroren, var evalueringen av regjeringen knallhard og kritisk. Ikke bare i Norge, men i de aller fleste land vil det nok komme etterspill og kommisjoner som vil ta for seg styrkene og svakhetene ved håndteringen av korona-krisen. Jo nærmere slike evalueringer kommer et valg, jo større vil skadepotensialet være for partiene som styrer – om konklusjonene er kritiske. 

Men hva med økonomien?

Korona-krisen er ikke bare en helsekrise. De økonomiske konsekvensene er også alvorlige, og skal vi tro Det internasjonale pengefondet (IMF), vil det ta lang tid til å gjenopprette de skadene som korona-krisen har påført økonomien. Hvordan økonomien oppleves av velgerne når de står i valglokalet, er en viktig faktor for partiene som styrer – spesielt i land som USA. Republikaneren Herbert Hoover måtte bære ut koffertene sine etter bare én periode i Det hvite hus, etter å ha styrt USA gjennom depresjonen på slutten av 1920- og begynnelsen av 1930-tallet. 

Koronakrisen er på langt nær avblåst til tross for at barnehagene og skolene er i ferd med åpne dørene igjen, og at undertegnede endelig snart kan få bukt med hockeysveisen sin.

Her hjemme fikk de rødgrønne partiene gjenvalg i 2009 etter finanskrisen og Erna Solbergs regjering ble belønnet med fire nye år i 2017  etter å ha styrt landet gjennom oljekrisen. Det er imidlertid vanskelig å sammenligne de to krisene med den krisen vi står i nå, rett og slett fordi omfanget av denne krisen er så mye mer omfattende enn noe annet vi har stått i siden krigen. 

Flest mulig må beholde tilliten til institusjonene

Koronakrisen er på langt nær avblåst til tross for at barnehagene og skolene er i ferd med åpne dørene igjen, og at undertegnede endelig snart kan få bukt med hockeysveisen sin. Selv om det for oss som liker å kommentere og diskutere politikk er spennende å spekulere i hvordan dagens situasjon kan være med på å påvirke gjenvalgssjansene for Erna Solberg, så vel som Donald Trump, er en helt annen faktor mye viktigere – nemlig at så mange som mulig kommer ut av korona-krisen med noenlunde samme tillit til det politiske systemet og til myndighetene som de hadde før krisen. 

Derfor er det spesielt viktig at medier og resten av sivilsamfunnet passer på at de som styrer løser den fjerde oppgaven, ansvarlighetsoppgaven, på en god måte. Snarere enn hvem som sitter ved makten, er det hvordan vi håndterte den oppgaven som vil si noe om de langvarige politiske konsekvensene av koronaviruset.