Det store spillet alle taper

I jula spiller jeg og de to jentene mine spill. En av favorittene er Gris. Spenningen og engasjementet er til å ta og føle på mens kort sendes rundt, før tomlene snikes opp på bordet. Alle som har spilt med barn, vet at det er helt avgjørende at spillereglene er slik at alle kan vinne imellom. Ellers ender det – som regel – med bitre tårer, eller kort, brett og brikker som fyker veggimellom.

Så lenge tapene er nogenlunde jevnt fordelt, er spillet gøy. Selvsagt fordi du iblant får oppleve å vinne. Det er det morsomme med spill. Sånn er det i virkeligheten også. Så lenge spillereglene er rettferdige, kan konkurranse i en del sammenhenger både være gøy og nyttig. En konkurranse der ingen vinner, er derimot ikke spesielt gøy. Eller nyttig.

Målet er å tiltrekke seg flere formuende mennesker. Det har virket.

Det er et slikt spill Bø kommune i Nordland nå har satt i gang, når kommunen fra 1. januar 2021 setter formuesskatten ned. Norske kommuner får i dag hovedsakelig skatteinntekter fra inntekt og formue, som det er fastsatt maksimalsatser for. De står imidlertid fritt til å sette satsene lavere enn dette. Det har de siste tiårene ikke skjedd, før Bø altså fattet vedtak om å redusere den kommunale delen av formuesskatten fra 0,7 til 0,2 prosent.

Målet er å tiltrekke seg flere formuende mennesker. Det har virket. Flere av landets rikeste kommer nå flyttende til det nye skatteparadiset Bø i Vesterålen. Det vil si, de har i hvert fall kjøpt seg hus der, om enn ganske mye mer beskjedne enn dem de nå bor i.

 

«Norges Monaco»

Langrennsløper Bjørn Dæhlie har en ligningsformue på 414,9 millioner kroner. Hans nye lille hus ligger rett ved hovedveien sør i kommunen. Prislapp: 1,2 millioner. Eiendomsinvestoren Erik Harlaugseter, god for 295,8 millioner, har kjøpt et gammelt postkontor for 360.000 kroner. Eiendomsinvestor Einar A. Sissener, som kan telle seg fram til 429,3 millioner kroner i formue, har kjøpt et «ensomt hus nede i en dal» til 900.000 kroner.

Om man eier flere boliger, sier skattereglene at man må skatte til den kommunen der man faktisk oppholder seg mest. Dette systemet er basert på tillit. Men i lys av denne saken har norske skattemyndigheter understreket at de gjør kontroller når de får tips, eller fatter mistanke om at folk ikke egentlig bor der de er folkeregistrert. Etter denne presiseringen meldte en av dem som også hadde meldt flytting til Bø, finansmann og barnehagegründer Benn Eidissen, at han ikke skulle flytte dit likevel. Men Dæhlie, Sissener og Harlaugseter kommer.

Skatteparadiser skaper et system der noen få, rike mennesker vinner, mens resten av verdens befolkning taper.

Flytte til Bø gjør også en håndfull andre formuende. Av denne grunn fikk Bø fort kallenavnet «Norges Monaco». Sammenligningen skyldes at Monaco er et av verdens skatteparadis, uten skatt på inntekt og formue. Isteden krever de noen gebyrer knyttet til for eksempel etablering av selskaper, og ellers moms på salg og kjøp av varer og tjenester. Når man er rik, og sammenligner skattenivået i slike skatteparadiser med nivået i land som har utbygde velferdsordninger for det brede laget av befolkningen, kan det blir fristende å flytte på seg.

På den internasjonale arenaen kjemper Norge mot land som dette. En viktig grunn til det er at en slik utvikling legger massivt press på andre land om å redusere sine skatter, for å gjøre sine hoser grønne for en liten gruppe formuende mennesker. Når det skjer, uthules skattegrunnlaget internasjonalt. Det blir vanskeligere å opprettholde velferdssystemet i de landene verdiene faktisk skapes. For å finansiere det tilbudet man har, må skattene økes for vanlige folk når de rikeste tar med seg pengene de tjener og drar sin kos. Det øker ulikhetene, og bidrar også til å undergrave skattevilje og skattemoral hos folk flest. Skatteparadiser skaper et system der noen få, rike mennesker vinner, mens resten av verdens befolkning taper.

 

Har fått støtte fra Erna

Eksperimentet i Bø i Vesterålen går ut på det samme, men denne gangen altså innenlands. Når nordlandskommunen reduserer formuesskatten, tiltrekker de seg formuende mennesker fra andre deler av landet, som ønsker å spare skatt. Det gjør at kommunene som tidligere huset disse rike menneskene som resultat mister de samme skatteinntektene.

Verken Bø eller kommunene de rike flytter fra, sitter dermed igjen med økte inntekter. Tvert imot vil Bø tape penger, fordi formuesskattekuttene selvsagt også gjelder de med formue som bodde i kommunen fra før av, og fordi mange av landets mest formuende folk betaler null eller veldig lav inntektsskatt. For Bøs del beløper de tapte inntektene seg til flere millioner kroner.

Erna Solberg trår altså til med skattepengene fra alle oss andre, for å støtte opp om Bøs nye skatteparadis.

Erna Solbergs regjering har imidlertid trått reddende til. Hvis ikke hadde tapet for innbyggerne i Bø blitt enda større. I Norge har vi et såkalt inntektsutjevningssystem, som skal sikre at alle innbyggerne i landet skal få et mest mulig likeverdig tjenestetilbud, uavhengig av hvor de bor. Det fungerer sånn at staten gjennom sine tildelinger i noen grad kompenserer kommuner med lavere inntektsgrunnlag.

De kommunene som har mest, bidrar altså mest. Bø er en av kommunene i landet med lavere inntekter enn gjennomsnittet og som derfor får tilført skatteinntekter fra andre kommuner gjennom dette systemet. Men hva skjer når Bø frivillig reduserer inntektene sine ytterligere? Ikke noe problem, lovet statssekretær Jørgen Næsje fra Frp Bøs rådmann, rett før vedtaket ble fattet. I en epost skrev han at over halvparten av skattetapet ville bli kompensert. Minst: «Jeg håper du gjør dette, men viktig at det lykkes».

 

Om å «tenke kreativt»

Erna Solberg trår altså til med skattepengene fra alle oss andre, for å støtte opp om Bøs nye skatteparadis og de menneskene som vil flytte dit. Det vekker åpenbart sterke reaksjoner. Kort tid etter Bøs vedtak om redusert formuesskatt, sendte Kommunal- og moderninseringsdepartementet så ut en proposisjon som slo fast at det ikke var rimelig at kommuner med maksimale skattesatser skal kompensere tapet til kommuner som velger å sette dem ned.

De foreslo at det legges til grunn et korrigert skattegrunnlag for Bø kommune, og for andre kommuner som tar samme grep som nordlendingene. Det er jo rimelig. Bestemmer en kommune at folk der skal betale mindre skatt, så får de mindre inntekter.

Regjeringen har tatt over ordførerens risiko, og lempet den over på deg og meg.

Men regjeringen vil så gjerne kutte skattene for de som har mest fra før, at det å la Bø ta regningen for valget sitt, ble for vanskelig. Dermed  kom et nytt argument på bordet: Regjeringen mente at regelverket hadde vært for komplisert, og la dessuten til at de synes det var positivt at kommunene «tenker kreativt». Derfor lar de Bø få unntak fra reglene. Med andre ord: Bø trenger ikke selv dekke kostnadene av stuntet sitt. Men kostnaden forsvinner ikke. Det blir isteden innbyggerne i resten av landet som dekker den.

Regjeringen har altså tatt over ordførerens risiko, og lempet den over på deg og meg.

 

Flere vil følge etter

Nå varsler flere kommuner at de har lyst til å følge i Bøs fotspor. Strand kommune i Rogaland har allerede fattet et vedtak om reduksjon i skatten fra 2022, på tross av at regjeringen nå har vært tydelige på at unntaket de gjorde i Bøs tilfelle ikke vil gjelde dem som kommer etter. Konkurransen er altså i gang.

Selv om de fleste kommuner i dag ikke har noen planer om å følge Bøs eksempel, viser erfaringen fra internasjonalt nivå at det blir vanskelig å ikke la seg påvirke av det som skjer i omgivelsene. I 2015 reduserte for eksempel Norge selskapsskatten fra 28 til 23, prosent med argumentet om at det var vanskelig å ha et høyere selskapsskattenivå enn landene rundt oss.

Alle taper. Bortsett fra dem som har spart de ni milliardene da, selvsagt.

Noen ganger, når vi spiller spill, hender det at barna vil endre på reglene til sin fordel. «Men tenk om alle skulle gjøre det», sier vi da. Det ville du jo ikke likt. Om alle landets over 300 kommuner blir med i denne konkurransen, og kutter den kommunale delen av formuesskatten, reduseres de samlede inntektene med nesten 9 milliarder kroner. Det endelige resultatet er altså tapte skatteinntekter og dårligere kommuneøkonomi for alle. Alle taper. Bortsett fra dem som har spart de ni milliardene da, selvsagt.

Ordfører Sture Pedersen i Bø føler seg trygg på at de formuende mennene som har meldt flytting ikke bare gjør det for å spare skatt. «De kommer fordi de vil være med på å skape noe i dette samfunnet», sier han. Det samme uttaler Høyre-ordfører Irene Heng Lauvsnes. Det er selvsagt bra å skape verdier og bidra til arbeidsplasser. Men det har altså vært mulig å flytte til Bø i alle år, uten at noen av disse har følt seg kallet. Dermed er det grunn til å tro at det er skatten, mer enn muligheten til å bidra til verdiskaping i Vesterålen, som er årsaken til migrasjonen.

 

Få vinnere, mange tapere

Problemet med å bruke redusert formuesskatt som et næringspolitisk virkemiddel er, slik NHH-professor Jarle Møen har påpekt, at det at det blir privatøkonomisk lønnsomt å flytte til Strand, samtidig som det ikke blir mer lønnsomt å skape arbeidsplasser lokalt. For slik professoren også påpeker: «Kapitalen som de nye innbyggerne eier, kan være investert hvor som helst uten at det påvirker skatten». Det er også fristende å minne om at felles for alle disse formuende skatteflyktningene er at de neppe ville blitt særlig rike uten en offentlig infrastruktur, god folkehelse, gratis utdanningssystemer og en effektiv forvaltning. Alt dette er betalt av skattepenger.

Kutt i formueskatten fører ikke til økt verdiskaping, slik høyresiden påstår igjen og igjen. Dette gjelder ikke bare i Norge. En fersk studie fra LSE der 80 land er studert gjennom 50 år med kutt i skatter til verdens rikeste, viser at dette har ført til økt ulikhet, men verken hatt effekt for vekst eller sysselsetting. Kutt i formuesskatt og andre skatter de rikeste av oss betaler, betyr først og fremst at de rikeste blir enda rikere, og reduserte skatteinntekter til fellesskapet. Det siste er direkte dårlig for næringsliv og verdiskapning.

En skattekonkurranse har få vinnere, men svært mange tapere.

Ta for eksempel Strand kommune, som nå vil kutte skatten for å tiltrekke seg de rikeste. I dag ligger Strand en liten 35 minutters kjøretur fra oljebyen Stavanger. Det skyldes en tunell, en investering som kostet fellesskapet 11,6 milliarder. Som leder av distriktsutvalget Victor Norman nettopp påpekte, betyr denne tunnelen langt mer for muligheten til å tjene penger for Ryfylkes næringsliv enn noe kutt i formuesskatten kan levere. Men skal vi ha råd til slike investeringer, så må vi ha høye skatteinntekter. Også fra de rikeste.

En skattekonkurranse har få vinnere, men svært mange tapere. Internasjonalt lever skatteparadisene farlig, for stadig flere land ser dem som den samfunnstrusselen de er, og vedtar politikk deretter. Norges svar bør ikke være å lage lokale varianter av skatteparadiser for de rikeste.