Strategisk bommert fra Ap

Rundt mange lunsjbord og i mange spalter diskuteres det i disse dager hvilken vei Arbeiderpartiet skal gå for å finne velgere og vinne valg. Ofte er alternativene at partiet enten må «gå til høyre eller til venstre».

En ny rapport fra den svenske tenketanken Katalys viser at det ikke er så enkelt. For sosialdemokratene har nemlig mistet velgere til tre ulike grupper. Den store utfordringen er ikke å vende seg den ene eller den andre veien, men å finne en måte å hente velgere tilbake fra alle disse tre gruppene.

Bare 31 prosent plasserer seg selv i arbeiderklassen.

Hvem er det som har forlatt Arbeiderpartiet? Den første og kanskje største gruppen er sofavelgerne. I arbeiderklassen har den generelle valgdeltagelsen falt kraftig. I Sverige har den falt fra 80 til 50 prosent. I Norge er valgdeltagelse blant arbeiderklassen lavere enn i resten av befolkningen. Arbeiderpartiet bør kjenne på et stort ansvar for at denne gruppen ikke lenger stemmer og hente dem tilbake.

Den andre gruppen finner vi blant en stadig økende andel høyt utdannede middelklassevelgere. Mange av disse har beveget seg mot sentrum av politikken. De er verdiliberale, har ofte et sterkt sosialt engasjement og er opptatt av miljø. Disse velgerne er overrepresentert hos Venstre, SV og MDG. Utdanningsrevolusjonen har gjort den tradisjonelle arbeiderklassen mindre.

Den siste og tredje gruppen har beveget seg enda lenger til høyre og stemmer i dag på Fremskrittspartiet. I mange verdispørsmål er arbeiderklassen mer konservativ enn den omtalte middelklassen i gruppe to. Og når politikken i langt tid har handlet om verdier, har mange i arbeiderklassen følt seg mer hjemme i Frp.

Den svenske undersøkelsen viser at nesten 20 prosent av arbeiderklassen stemmer på Sverigedemokraterna, det svenske svaret på Frp. Bare 46 prosent på Socialdemokraterna. Ifølge den norske Valgundersøkelsen har flertallet av arbeiderklassestemmene gått til borgerlige partier siden 2001. Det er et stort problem for Arbeiderpartiet, men viser også at vekstpotensialet er stort.

Først da vil Arbeiderpartiet kunne vinne valg igjen.

For at Arbeiderpartiet skal vokse og være Norge største parti, er de nødt til å være brede nok for både den ofte konservative arbeiderklassen og den liberale utdanningsmiddelklassen. I tillegg må de engasjere og mobilisere flere fra arbeiderklassen opp av sofaen. Den tradisjonelle arbeiderklassen alene er ikke stor nok lenger for Arbeiderpartiet.

Den svenske undersøkelsen har spurt velgere hvor de plasserer seg selv i klassehierarkiet. Bare 31 prosent plasserer seg selv i arbeiderklassen. Fordelt etter yrker er det om lag 41 prosent som tilhører arbeiderklassen. I Norge er tallet et sted mellom 20 og 30 prosent.

Likevel ser det ut til å sosialdemokratene i hele Skandinavia har lagt opp til strategier som først og fremst skal hente velgerne som har beveget seg lengst til høyre.

Forrige uke la partileder Stefan Löfven fram Socialdemokraternas plan fram mot det svenske riksdagsvalget 9. september. Sosserna skal ta opp kampen med Moderaterna om å være tøffe i spørsmål om kriminalitet, justis og integrering. «I Sverige er det ønske om at noen må ta kontroll. Valget må handle om det velgerne bryr seg om», sier en i partiledelsen til thelocal.se.

For mange mennesker kjenner urettferdighetene på kroppen.

På vår side av grensen har Arbeiderpartiets nye innvandringspolitiske talsperson, Masud Gharahkhani, etterlyste en garanti fra Solberg-regjeringen om at innvandringspolitikken ikke skulle bli mer liberal i denne perioden.

I Danmark har sosialdemokratene lagt fram planer om å stanse all asyl-innvandring, opprette asylsentre i Afrika og sette et tak på familiegjenforening, skjerpe kravene til språk og forsørgerevne, samt innføre opptjeningsplikt til velferdsytelser.

Problemet er ikke først og fremst at de ønsker å føre en restriktiv innvandringspolitikk. Sosialdemokratene kommer antagelig ikke unna å snakke om innvandring. Problemet er analysen, eller kanskje mangel på analyse, som får dem til å prioritere saken så høyt – fordi de vil aldri kunne være strengest i klassen. Og da blir både plassen innvandringsspørsmålet får og i mange tilfeller den uforsonlige retorikken som brukes, noe som skyver store velgergrupper vekk fra partiene.

Et arbeiderparti som klarer å snakke til alle disse velgerne, kan klare å bryte lydmuren i innvandringsdebatten.

En bedre strategi er å identifisere saker som kan forene de tre gruppene: Økonomisk omfordeling, trygghet i arbeidslivet og en god velferd er slike saker. Klarer de å peke på urettferdighet og skjevfordeling, utforme konkrete politiske tiltak mot dette og snakke om det på en måte som engasjerer i både arbeiderklassen og middelklassen, er mye av jobben av gjort.

For mange mennesker kjenner urettferdighetene på kroppen. I den svenske undersøkelsen svarer 81 prosent av de spurte at de mener at Sverige er et klassesamfunn. Sverige er det landet i OECD som opplever raskest voksende økonomisk ulikhet, og den vokser også raskt i Norge.

Et arbeiderparti som klarer å snakke til alle disse velgerne, kan klare å bryte lydmuren i innvandringsdebatten. På den måten kan de bidra til å endre det politiske ordskiftet slik at debatten kan handle om økonomi og velferd – saker der venstresiden og sosialdemokratene er på hjemmebane. Først da vil Arbeiderpartiet kunne vinne valg igjen.