Streikeplattformen Foodora

Foodora-sykkelbud gikk ut i streik tirsdag 20. august. Det eneste de ønsker seg er noe norske arbeidstakere har krav på, ifølge loven: En tariffavtale. Det er i ferd med å vokse fram et helt nytt arbeidsliv der de som jobber ikke har status som «arbeidstakere» med de rettighetene og den beskyttelsen det innebærer.

Digitaliseringen gjør det like billig å produsere en tjeneste utenfor en bedrift som innenfor. Frilans-arbeidskraft er lett tilgjengelig via online-plattformer, og kan rekrutteres billigere og med mindre risiko for en oppdragsgiver enn når et firma ansetter på fulltidskontrakt.

Nye teknologiske løsninger er på mange måter bra. De kan gi muligheter til å organisere ting på nye og bedre måter. Men plattformøkonomien – som mange tidligere kalte delingsøkonomi – har en dyster bakside. Det deles lite med de som faktisk gjør jobben. Og forholdene de jobber under er ikke alltid gode nok. Det blir spesielt tydelig i et land som Norge, der trygghet på jobb er en kjerneverdi, som de aller fleste av oss forventer.

Enten vi liker det eller ikke, er det grunn til å tro at plattformøkonomien er et fenomen vi må forholde oss til også i Norge.

Hvordan kan vi unngå at arbeidere blir utnyttet av plattformselskaper? I boka «Innleid og underbetalt», som kom på norsk i våres, gir James Bloodworth en sterk beskrivelse av livet på bunnen av britisk arbeidsliv. Han beskriver levende hvor tøft og ufritt det er å jobbe for et plattformselskap som Uber.

Skyggesidene er det Bloodworth beskriver: lav lønn, liten innflytelse på lønns- og arbeidsvilkår, manglende trygghet og en lite forutsigbar arbeidssituasjon. Det er ikke lett å spå hvordan plattformøkonomien kommer til å utvikle seg. Fafo har undersøkt omfanget av arbeid som formidles via digitale plattformer i Norge, og konkluderer med at det foreløpig er et relativt lite utbredt fenomen.

Hør Hilde Nagell forklare hva plattformøkonomien er her: (laget i regi av tankesmien Agenda).

Fafo fant ut at plattformene ofte etablerer seg i bransjer hvor selvstendig næringsvirksomhet og løsere tilknytning allerede er vanlig, som for eksempel innen drosjetransport, renhold, og medier og kommunikasjon. Dette er bransjer med relativt få fagorganiserte. Men det kommer også apper som KRY, Legevisitt og andre innenfor legeyrket, som jo er en godt organisert bransje. Ifølge Sangeet Paul Choudary, medforfatter av boka «The Platform Revolution» (2016), kan vi vente at flere etablerte, store bedrifter også benytter seg av «plattformtenkning», ved å ta i bruk de samme digitale løsningene.

Hva kan gjøres for å møte de utfordringene James Bloodworth beskriver?

Det vil for eksempel si bestilling av tjenester «on demand», samt vurderingssystemer og algoritmer som matcher tilbud og etterspørsel på mer effektive måter. Ifølge Fafo skjer dette allerede i en rekke bransjer – alt fra hårklipping til legetjenester. Enten vi liker det eller ikke, er det grunn til å tro at plattformøkonomien er et fenomen vi må forholde oss til også i Norge.

Hva kan gjøres for å møte de utfordringene James Bloodworth beskriver? Her er fire veier til motmakt:

1. En strengere regulering av plattformselskapene. Streiker og protester i europeiske byer som Brussel og Barcelona har ført til nye regler, og gjort at Uber har flyttet virksomheten ut. Uber Pop trakk seg ut av det norske markedet etter at politiet i Oslo kom fram til at tjenesten var ulovlig, men nå kan en endring i transportloven igjen åpne for Uber Pop og lignende modeller.

2. Gjøre det vanskeligere for plattformene å unndra seg arbeidsgiveransvaret. Et godt regulert arbeidsliv som det norske har gode muligheter for å sette inn tiltak som holder plattformselskapene ansvarlig. I Norge er det også flere plattformer som ansetter på faste kontrakter.

Utenfor Norge er problemet større. International Labour Organization (Ilo) har nylig kommet med Global Commission on the Future of Work (den globale kommisjonen for arbeidets framtid), der de foreslår en garanti som gir bedre sosiale ytelser for alle arbeidsfolk, også selvstendig næringsdrivende. Et forslag som nå ligger til behandling i EU kan gi bedre lovfestet vern og stiller digitale plattformer til ansvar som arbeidsgivere.

3. Fagforeningene kan og bør ta en aktiv rolle. Det kan være vanskelig for dem som jobber via en plattform å etablere en forhandlingsposisjon med eierne. Som selvstendig næringsdrivende er det nesten ikke mulig å forhandle kollektivt fordi det vil være et brudd på konkurranseloven. Fagforeninger kan likevel påta seg en rolle, som for eksempel i Frankrike, der de bidro til å etablere dialog mellom Uber og sjåførene, og i Tyskland, der IG Metall har signert en avtale med tyske plattformselskaper om lønn og arbeidsbetingelser.

Flere har dessuten åpnet for at frilansere kan være medlemmer. LO Selvstendige ble etablert i høst.

Unionen, Sveriges største fagforening som organiserer 650.000 medlemmer i privat sektor, har utviklet en plan for å sertifisere plattformselskaper som har rimelige lønnsvilkår og arbeidsbetingelser. Fagforeninger i Europa har flere ganger støttet plattformarbeidere som streiker. En egen nettside, Fair Crowd Work, vurderer arbeidsforhold og betingelser hos ulike arbeidsplattformer basert på spørreundersøkelser blant dem som jobber for plattformene.

De som jobber for slike plattformer er svært sårbare i norsk arbeidsliv.

4. Ta eierskap til plattformen. Plattformsamvirke (Platform Cooperative) er et relativt nytt begrep som gjerne knyttes til Trebor Scholz, professor ved New School i New York. De som er koblet til plattformen tar selv tilbake kontrollen over den. Vi kan for eksempel se for oss at renholdere, sykkelbud eller sjåfører lager sin egen plattform.

Når plattformen har stor aktivitet, går inntektene til de som faktisk bruker plattformen og dermed er med på å øke verdien av den. Eierskapet demokratiseres, investeringsbeslutninger avgjøres ved avstemming, og fortjenester og tap fordeles til eierne ut fra deres deltakelse. Plattformøkonomien kan ha kommet for å bli. Men det behøver slett ikke bety at vi skal akseptere elendige arbeidsforhold.

Det er mange som synes det er fint å få middagen kjapt levert på sykkel hjemme.

De som jobber for slike plattformer er svært sårbare i norsk arbeidsliv. Vi trenger lover og systemer som gjør at vi kan få gode tjenester samtidig som rettigheter ivaretas. Dette er en viktig kamp.

I Norge har mange av de rosa sykkelbudene til Foodora som sykler maten hjem til deg, meldt seg inn i Transportarbeiderforbundet, og prøver å få en tariffavtale. Nå streiker Foodora-budene, for å få noe de aller fleste av oss ser på som en selvfølge i våre egne jobber. Det er en viktig streik. Det er mange som synes det er fint å få middagen kjapt levert på sykkel hjemme. Det oppleves effektivt, miljøvennlig og bra, og er et gode det hadde vært fint å beholde.

Men for at det skal fungere godt på lang sikt, både for hver enkelt og for samfunnet, må de som jobber der få bedre arbeidsforhold.