Strekk i feltet for de borgerlige partiene

De borgerlige partiene er ikke bare i opposisjon på nasjonalt plan. Av de fem største kommunene i Norge, er det bare Bærum som har borgerlig kommune- eller bystyre. Derfor er det mye å vinne for de borgerlige partiene før årets valg, men hvordan har de posisjonert seg i forkant av valgkampen?

 

Høytsvevende Høyre

Høyre svever på en blå sky, noe de nærmest har gjort sammenhengende siden de ryddet seg ut av regjeringskontorene for snaut to år siden. Kritikerne mener at den høye oppslutningen i stor grad er basert på at Høyre ikke er Arbeiderpartiet – ikke helt ulik kritikken Arbeiderpartiet fikk da de snuste på 40-tallet et stykke ut i Erna Solbergs første periode som statsminister.

For et lite parti som Venstre er det å klare å markere seg i slike saker helt avgjørende for å holde oppe både synlighet og relevans.

Fortjent eller ikke – det virker som at Høyre har lært av måten Arbeiderpartiet forvaltet suksessen på omtrent på dette tidspunktet for åtte år siden. Mens førstnevnte stemte for flere av reformene som Solberg-regjeringen tok med til Stortinget fram til 2017-valget, viser Høyre en litt mer pragmatisk holdning til det å være i opposisjon.

At de brøt forhandlingene med regjeringen om ferdigstilling av grunnrenteskatt på lakseoppdrett, er det mest fremtredende eksempelet på det. Det brøt med en tradisjon der Ap og Høyre pleier å inngå forlik i store skattespørsmål, men synliggjorde også Høyres standpunkt i saken. At Venstre, sammen med enkeltpersonforetaket Pasientfokus, til slutt fikset flertall for lakseskatten, fikk neppe Erna Solberg til å rope «merde». Hun vet nok godt at pengene trengs i fremtidige statsbudsjett, men da har Høyre noen de kan legge skylden på for at skatten blir stående.

 

Venstre viser fleksibilitet

Nevnte Venstre viste med lakseskattforliket overfor Høyre at de ikke kan tas for gitt i en eventuell fremtidig borgerlig maktkonstellasjon. Støtten til regjeringens lakseskatt underbygger dessuten posisjonen partiet er i ferd med å innta som et urbant parti ved å ta den kalkulerte risikoen med å kanskje støte fra seg potensielle blågrønne velgere i oppdrettskommuner.

Dessuten gir den ukonvensjonelle konstellasjonen et kjærkomment argument for Venstre-lokalpolitikere på stands over det ganske land som skal prøve å overbevise velgere om at Venstre faktisk er et sentrumsparti som kan samarbeide med både venstre- og høyresiden, så lenge sakene er gode nok. Dette er viktig for Venstre som i mange kommuner fort kan havne på vippen mellom de to blokkene.

Et parti som ikke har klart å gjøre seg relevante på nye saker, er Kristelig Folkeparti.

Av andre saker Venstre har markert seg på, er liberalisering av ruspolitikk, dyrevern og typiske miljøsaker – noe som passer det urbane imaget bra. I tillegg til det har Venstre klart å vise seg fram på saker som partiet nødvendigvis ikke har særlig stort sakseierskap til i utgangspunktet. Spesielt har de etablert seg som «hardlinere» i spørsmålet om å sende våpenstøtte til Ukraina, som en slags motpol til Rødt som tvilte seg fram til å gå inn for våpenstøtte på landsmøtet sitt tidligere i vår.

For et lite parti som Venstre er det å klare å markere seg i slike saker helt avgjørende for å holde oppe både synlighet og relevans – spesielt i perioder i norsk politikk som vi har hatt det siste året der veldig mye handler om krig, strøm og inflasjon, som ofte ender opp som saker der regjeringspartiene og Høyre får profilering.

 

KrF må finne seg sjæl

Et parti som ikke har klart å gjøre seg relevante på nye saker, er Kristelig Folkeparti. Partiet tynges av en slanket partigruppe som en konsekvens av at partiet falt under sperregrensen etter valget for to år siden. De sliter med å fronte politikken sin, og evner som nevnt heller ikke å henge seg på nye saker i samme grad som lilleputtkamerat Venstre klarer.

Blant sakene Kristelig Folkeparti har markert seg på, er rusfeltet. De står fjellstøtt på motstanden sin mot en liberalisering av den nasjonale ruspolitikken, og lokalt har de vært særdeles vokale i tilsvarende liberalisering av skjenkepolitikk. Rus er et politikkfelt der kommunene har ganske mange hender på rattet sammenlignet med en del andre felt, derfor er det å markere seg her isolert sett ikke så dumt.

I år utfordres også Frp av Industri- og Næringspartiet som jeg tror vil gjøre et godt valg.

Problemet for KrF er nok at de sliter med å vinne særlig mange nye velgere på slike saker, rett og slett fordi det neppe er så mange som har dette som en viktig sak som allerede ikke er mobilisert. I tillegg strekkes KrF stadig mellom partiet Konservativt (tidligere Partiet De Kristne) og det mer kristenliberale Sentrum, noe som gjør det vanskelig for partiet å finne sin naturlige plass i partifloraen.

 

Fremskrittspartiet på stedet hvil

Også Fremskrittspartiet plages av strevsomme småsøsken. Norgesdemokratene (tidligere Demokratene) pleier å gjøre det bra i lokalvalg. I år utfordres også Frp av Industri- og Næringspartiet som jeg tror vil gjøre et godt valg. Disse partiene presser Frp på to av sine kjernesaker: Innvandring og vennlig innstilling til oljeindustrien – med alt det fører med seg av klimaskepsis og motstand mot formuesskatt.

Dette er nok ikke hele forklaringen på hvorfor Frp tilsynelatende har kjørt seg fast på rett i underkant av 15 prosent på snittet av målingene det siste halvannet året. Partiet sliter under at innvandring ikke er et større stridstema i ordskiftet, og at de ikke har klart å finne en god inngang på strømpriskrisen, som dessuten ser ut til å ha tatt en liten sommerferie.

Det er nok også årsaken til at partiet nå prøver seg på et forlik med regjeringen om rusreform, men spørsmålet er om dette er en sak som favner bredt nok til å vinne nye velgere på.