Summer av solidaritet

Honningbier forsvinner i et alarmerende tempo på Østlandet, kunne vi lese på nrk.no for ikke lenge siden. Verken birøkterne eller forskerne vet hvorfor. Men de har sine mistanker: Klimaendringene.

Når været er uforutsigbart og ustyrlig, kommer biene «i utakt» med naturen, som det heter i NRK-reportasjen. Milde vintre sprer dødelige sykdommer lettere, og blomstringen skjer for tidlig på våren til at arbeidsbiene har rukket å bli sterke nok, for eksempel.

At bier dør i hundretusentalls om vinteren i Norge, er foruroligende i seg selv.

Dronningen trenger å hvile gjennom vinteren for å kunne prestere optimalt gjennom våren og sommeren, slik at vi kan gå i butikken tidlig på høsten og kjøpe fersk, norsk lynghonning. Hvis den negative utviklingen fortsetter, vil vi i stedet måtte importere honning, og hvem vet hva krukka inneholder da. Det er slett ikke uvanlig at honning som selges i Europa, ikke er laget av sunn og helsebringende nektar, men sirup og fargestoffer. Som forkorter liv i stedet for å gjøre deg til verdens sterkeste og snilleste bjørn. Et godt land å bo i er et land som har overflod av honning, står det i Mosebøkene, ikke raffinert sukker.

At bier dør i hundretusentalls om vinteren i Norge, er foruroligende i seg selv. Det er ytterligere fortvilende fordi det meste vi spiser som ikke er kjøtt og fisk, for eksempel frukt, bær, nøtter og grønnsaker, er helt eller delvis avhengig av bienes pollinering. Ikke bare honningbier, men også villbier, som er enda mer utsatt. Albert Einstein skal angivelig ha sagt at dersom biene dør ut, vil menneskeheten kun ha fire år igjen å leve.

Nesten like ille (bare nesten), hvis det er lov å være litt navlebeskuende på Youngstorget rundt 1. mai, er at et av arbeiderbevegelsens viktige symboler dermed er utrydningstruet.

Kolonikollaps fører til at arbeidsbiene går imot alle sine naturlige instinkter.

Honningbienes sentrale rolle i den unge arbeiderbevegelsen i Europa er ikke så kjent, men den kommer godt fram i Markus Lohne Hustads nye bok «Birøkterens år». Bienes symbolske viktighet forklarer hvorfor det over inngangsdøra til samfunnshuset i Oslo sentrum, er et mosaikkbilde av en bikube som bier surrer rundt. Oslo Arbeidssamfunns jubileumsbok i 1989 hadde tittelen «Biene bygger». På fanen til Arbeidersamfunnets sangforening er hovedmotivet en bikube. I Storbritannia het bevegelsens magasin Bee-Hive (bikube), mens tilsvarende i Frankrike (La Ruche Populaire) het «Folkets bikube».

Bikuben som symbol var en oppfordring og hyllest til arbeideren: Det gjelder å være flittig, arbeidsom og underordne seg fellesskapet. Dyrke samholdet. Sverme for solidaritet. Først yte, så nyte. Aldri syte. Ikke for å si noe stygt om hammeren og sigden, men bier og bikuber er tross alt et mer moderne og spiselig symbol på solidaritetens belønning: Flytende gull!

Likevel er denne symbolkraften truet eller forsvunnet i dag. Som biene. Kanskje fordi vi har mistet forbindelsen til naturen og prioriterer kortsiktig nytte og nytelse. Biologien har alltid favorisert menneskelig samarbeid og langsiktig tenkning, men samfunnsånden vi puster inn, dyrker alenegang og individuelle prestasjoner. Dermed bykser høyresiden framover på meningsmålingene, mens venstresiden blir desorientert. Som biene.

I romanen «Bikubesong», som foregår i en arbeiderblokk i Odda, lar forfatter Frode Grytten partisekretæren falle ut i vannet, slik at hans nøye bearbeidede manus blir gjennomvått og skriften utydelig og uleselig. Hans 1. mai-tale blir derfor et sammensurium av tomme floskler og fraser fra fordums tid. Retningsløst og viljeløst. Kvelden avsluttes med mager middag og fyldig sang: «Landet ble ditt, og kornet / duver i sol og vind. / Nå skal de unge slekter / høste det inn».

Bienes rolle i naturen er som kanarifuglen i gruva.

Kåre Holts sangtekst oppfordrer den unge generasjonen til å overta arbeidet med å utvikle det gode liv i det gode samfunn. Prioritet nummer 1 burde være å skape en mer levelig planet. Det vil i så fall skje i motvind og i oppoverbakke, for det går feil vei i rasende fart. Klimaendringene gjør at Europa varmes opp dobbelt så fort som resten av verden, kunne vi lese på NRK.no denne uka.

Bienes rolle i naturen er som kanarifuglen i gruva, som varsler arbeiderne om lekkasje når de slutter å synge (altså leve), skriver Lohne Hustad «Når naturen sliter, sliter også biene. Arbeidet for å ta vare på alle bier er viktig, ikke bare for humle-entusiaster, biebiologer eller birøktere, men for alle som lever på jorda». Biene er blant de levende vesenene som vil slite mest i et varmere, våtere og mer uforutsigbart klima.

«Kolonikollaps» kalles omfattende og plutselig bieforsvinning. Det har faktisk foregått i størst omfang på den andre siden av Atlanterhavet, trolig på grunn av overdreven og uforsvarlig bruk av sprøytemidler i landbruket. Kolonikollaps fører til at arbeidsbiene går imot alle sine naturlige instinkter og flykter fra fellesskapet og ansvaret sitt. Det er neppe tilfeldig at de tidligere britiske koloniene også har et giftinfisert samfunn som er i ferd med å kollapse. Så enkelt kan det sies: Hvis vi skal unngå amerikanske tilstander i Norge, må biene igjen bli fanesak nummer 1.