Norge kan ikke følge Sveriges eksempel i bistandspolitikken 

Da Sverige fikk en ny Moderaterna-ledet regjering i fjor høst ble det nye tider for utenriks- og utviklingspolitikken. Det svenske varemerket «en feministisk utenrikspolitikk» ble kastet på dør, sammen med store deler av bistandsbudsjettet.  

 

Sverige har gjennom mange år hatt en uskreven regel om at 1% av BNP skal gå til bistand. I siste budsjett er midlene kraftig redusert. Kuttene har gått særlig hardt utover aktører som driver med kunnskapsformidling og informasjon om bistand. Når våre naboland kutter i bistand, må vi unngå at Norge kaste seg på bølgen.   

Til syvende og sist koker de internasjonale utfordringene vi står overfor ned til penger og systemendringer.

Takket være Ukraina-pakken når vi med all sannsynlighet 1%-målet i Norge. Det er bra. Men vi kan ikke risikere at det til stadighet blir et spill om bistandsbudsjettet ved hvert budsjett. En forutsetning for god utviklingspolitikk er forutsigbarhet. Uavhengig av hvor mye budsjettene vokser, må vi ha plass til internasjonal solidaritet. Derfor er det et felles ønske for oss at Norge gjennom tid står fast ved et stabilt høyt bistandsbudsjett.  

 

Det er nok av utfordringer internasjonalt som må løses, der Norge kan spille en avgjørende rolle.   

 

Dette leder oss til den første utfordringen Norge kan bidra med å løse gjennom bistandsmidler: matsikkerheten. I tillegg til klimaendringenes effekt på avlinger, har vi sett hva som skjer med matforsyningen når Ukraina – også omtalt som verdens kornlager – er offer for Russlands brutale angrepskrig. Verden er langt ifra i rute for å nå FNs bærekraftmål om å utrydde sult, og budsjettene i FNs matvareprogram mangler finansiering. Koronapandemien og krigen i Europa har gjort situasjonen enda mer ustabil. Konsekvensene er at folk mister jobbene sine, og sulten øker. Det er igjen sentrale drivere for økende ulikhet.

 

Det andre problemet er den økende ulikheten internasjonalt. Oxfam-rapporten fra januar viser at den én prosent rikeste har fått 2/3 av all vekst siden 2020. Økende ulikhet har store konsekvenser for tillit, demokratisk utvikling, velferd og maktfordeling. I tillegg må mange land bruke store summer på å betale ned gjeld stedet for å demme opp for ulikheten internt. Dette er en ond spiral som må endres, og hvor norske bistandsmidler kan spille en viktig rolle.  

En milliardær slipper ut en million ganger mer karbon enn en gjennomsnittlig verdensborger.

Med andre ord, skal vi klare å demme opp for den internasjonale urettferdigheten, bør Norge jobbe for gode rammevilkår for betaling av gjeld, bygge opp skattesystemer og styrke fagforeningene i land med stor ulikhet.   

 

Det leder oss videre til den tredje utfordringen, som er at vi må løse klimakrisen. Det er store forskjeller på hvilke land som rammes hardest av klimakrisen, og hvilke land som er utslippsverstingene. En milliardær slipper ut en million ganger mer karbon enn en gjennomsnittlig verdensborger. Det er også et faktum at land i det globale sør rammes hardere en rikere land. Særlig påvirker klimaendringene millioner av menneskers tilgang på mat.   

   

Til syvende og sist koker de internasjonale utfordringene vi står overfor ned til penger og systemendringer. Og selv med en krevende økonomisk situasjon i Norge, må vi stille opp med investeringer. Det er både viktig for å hjelpe mennesker som lever i usikkerhet internasjonalt, og for det strategiske arbeidet med utenrikspolitikk.