Er det synd på Høyre?

«Stakkars alle seriøse, voksne folk i Høyre. Nå har det vært hjemme-alenefest hos de ansvarlige på Høyres Facebook-konto».

Omtrent sånn var refrenget på sosiale medier da Høyre i desember dro i gang nok et meningsløst jippo med forsvar mot påståtte angrep på norske juletradisjoner. Det hele var et ekko av runden i 2016, da kulturminister Helleland iført bunad og juletre spredte falske rykter om at elever på en barneskole skulle ha vært nektet å synge «Deilig er jorden».

Det er ikke slik at dette skjer mot viljen til sindige, voksne – tvert imot.

Vanligvis oppegående folk på venstresiden etterlyser «anstendige høyrefolk», som visstnok både gremmes og burde satt en stopper for slikt. Sannsynligheten er imidlertid stor for at både anstendige og andre på høyresiden er mer opptatt av å telle stemmer enn anstendighet.

Når Høyre, Frp og KrF drar i gang disse debattene, er det ikke fordi man på alvor tror at juleribbe, julegrøt, juletre og  salmesang på noen måte er truet. Dette er kalkulert, og dette gjøres fordi man vet at det virker.

Høyres søsterparti – Trumps republikanere – har gjort denne formen for konstruert kulturkrig til en kunstart. Man vet at det skaper indignasjon og frustrasjon som rettes mot en innbilt fiende. Dette sinnet kan igjen brukes til å skape engasjement og skaffe stemmer til høyrepartiene. Polariseringen i samfunnet drives kunstig i været, men det er en pris man er villig til å betale.

Det er ikke slik at dette skjer mot viljen til sindige, voksne – tvert imot. Det er de skarpeste hodene på høyresiden som gjennom mange tiår har utviklet og raffinert denne hundefløyte-strategien. Sosiale medier har gjort at dette kan spres raskere og enda mer målrettet enn tidligere.

Det undres stadig på hvorfor Frp får holde på med sitt merkverdige løp der de sitter i regjering og er i konstant opposisjon til den.

«Erna Solberg måtte enda en gang godta at Frp setter partiet over regjeringen», skriver Aslak Bonde i Morgenbladet etter rokeringene for litt siden. Men å styre landet med høyrepopulister, er altså en aldeles frivillig sak.

Når man nå har plassert Norges mest polariserende politiker på et nytt område, som også har stort potensial for ville overdrivelser og kulturkrig, er det selvsagt med velberådd hu. Det er heller ingen grunn til medfølelse med KrF og Venstre for at det vekker internasjonal oppsikt at en selverklært klimaskeptiker nå blir sentral for regjeringens klimapolitikk.

For selv om det er mye fokus på Venstre og KrFs patruljering rundt sperregrensen fram mot valget i 2021, er det borgerlige flertallets skjebne vel så avhengig av Fremskrittspartiets oppslutning. Uten et sterkt Frp er de borgerlige sjanseløse. Det holder ikke med et godt Høyre-valg og V/KrF over sperregrensen. Frp må ligge på et resultat rundt valget i 2017.

Men for de som velger å bli med videre på høyrepartienes regjeringsprosjekt, er det ingen grunn til medfølelse – de vet hva de gjør.

Det undres stadig på hvorfor Frp får holde på med sitt merkverdige løp der de sitter i regjering og er i konstant opposisjon til den. Svaret er innlysende: Venstre, KrF og Høyre vet inderlig vel at dette – og stadige utspill i ytterkanten av anstendigheten – er prisen man betaler for å få styre landet. Det er samme erkjennelse sentrum-høyre partier har kommet til i hele Vesten.

Man fyrer derfor opp under kunstige konflikter og kommer med de rareste påstander. KrF-profilen som nylig hevdet at Arbeiderpartiet og MDG ville ha sexaktiviteter i landets barnehager, er bare det siste eksemplet på dette.

Det er mulig det finnes noen som faktisk misliker denne strategien. Noen tar da også konsekvensene av det, og melder seg ut. Men for de som velger å bli med videre på høyrepartienes regjeringsprosjekt, er det ingen grunn til medfølelse – de vet hva de gjør.

I noen avgjørende saker gir nemlig stemmene som kulturkampene skaffer dem, den makten de ønsker. Store skattekutt til de rikeste har alltid solid ryggdekning fra de selverklærte representanter for folk flest. Og i kampen for en dårligere arbeidslivslovgivning og en svekket fagbevegelse, er det tradisjonelle høyre og kulturkjempende høyrepopulister alltid på samme lag.

(Teksten ble først publisert i Klassekampens papirutgave, 30. desember 2019).