Taiwans historie-spøkelser

NEW YORK: President Joe Biden la fram sin visjon forrige uke. Han ser rivaliseringen mellom Folkerepublikken Kina og USA som en global konflikt mellom demokrati og autokrati, og Taiwan er utvilsomt en av Asias mest framgangsrike demokratier.

Det er praktiske grunner til hvorfor et kinesisk militært angrep på Taiwan fortsatt kan utløse en krig med USA

I 1954 truet president Dwight D. Eisenhower med å bruke atomvåpen, etter at Kina hadde bombardert en liten klippe i havet nær kysten av Taiwan. På det tidspunktet var Taiwan fortsatt et militærdiktatur. Men situasjonen var også en helt annen. USA var ved traktat forpliktet til å forsvare Taiwan. Dette endret seg etter 1972, da president Richard M. Nixon ga sitt samtykke til at Taiwan var en del av «ett Kina». Og i 1979 opphevet president Jimmy Carter forsvarstraktaten.

Hvorvidt USA fortsatt er villig til å gå til krig over Taiwan har blitt et spørsmål som er gjenstand for det Henry Kissinger for lenge siden kalte «strategisk tvetydighet».

Som følge av dette, er USAs militære engasjement i Østkinahavet svært besynderlig. En forsvarsavtale med Japan, forplikter USA til å forsvare et knippe ubebodde klippeformasjoner kalt Senkaku-øyene (eller Diaoyu-øyene i Kina), men ikke demokratiske Taiwan med sine 23 millioner innbyggere.

Det er praktiske grunner til hvorfor et kinesisk militært angrep på Taiwan fortsatt kan utløse en krig med USA. Kinas kontroll over Østkinahavet vil true både Japan og Sør-Korea. Dersom man tillater et slikt angrep, vil det kunne sette i gang et farlig atomvåpenkappløp i Øst-Asia. Taiwan har også svært avansert datateknologi, som USA og dets demokratiske allierte helst ikke ønsker at Folkerepublikken Kina skal få tak i.

Kinas kontroll over Østkinahavet vil true både Japan og Sør-Korea.

Så er det historiens lange linjer. Vi er ikke slaver av fortiden, men vi kan lære av den. Og mens måten vi lar oss påvirke av historien på kan være resultat av myter, kan myter faktisk spille en større rolle enn fakta. Sentralt i dagens kinesiske nasjonalisme står fortellingen om nasjonal ydmykelse forløst av fornyet storhet. Ifølge denne fortellingen, ble Kina fornedret, herset med og okkupert av fremmede makter i minst hundre år, mellom opiumskrigene på 1840-tallet og de brutale japanske invasjonene på 1930- og 1940-tallet.

Kun gjenopprettelsen av nasjonens storhet, ledet an av det kinesiske kommunistpartiet, vil ifølge denne tenkningen sørge for at dette aldri skjer igjen.

Denne historiske lærdommen blir formidlet på ulike måter, i alle kriker og kroker av landet — med patriotiske museer, minnesmerker, spillefilmer, bøker, musikaler og selvsagt historiebøker. En årsak til at revansjistisk nasjonalisme er så dominerende i dagens offisielle kinesiske retorikk, er svekkelsen av den marxist-leninistiske eller maoistiske ideologien. Når så få kinesere — selv kommunister — fremdeles tror på de gamle dogmene, trenger partiet en ny måte å rettferdiggjøre sitt maktmonopol på. Nasjonal forløsning etter fortidens ydmykelser har blitt en kraftfull måte å gjøre dette på.

Sentralt i dagens kinesiske nasjonalisme står fortellingen om nasjonal ydmykelse forløst av fornyet storhet.

Japans erobring av Taiwan, som krigsbytte etter seieren over Kina i den kinesisk-japanske krigen i 1895, er fortsatt en historisk verkebyll. Det spiller ingen rolle at Kinas keisere aldri brydde seg så mye om Taiwan. Det er heller ikke viktig at det verken var det kinesiske folk, eller Kina for den saks skyld som ble ydmyket, men derimot Qing-dynastiet og dets imperium, regjert av mandsjuer og styrtet av han-kinesere under den kinesiske revolusjonen i 1911.

Ikke noe av dette betyr noe: For partiet er gjenopprettelsen eller bevaringen av Qing-imperiets territorium nærmest å anse som en hellig patriotisk plikt.

Amerikanere er belemret med en annen historie — som de selv ikke en gang var direkte ansvarlige for. Det var den britiske statsministeren Neville Chamberlain som undertegnet Münchenavtalen i 1938, som lot Hitler starte prosessen med å stykke opp og demontere Tsjekkoslovakia. Chamberlains navn ville etter dette for alltid bli assosiert med feig forsoning og ettergivelse, mens Winston Churchill trådte fram som den store krigshelten.

Japans erobring av Taiwan i 1895, er fortsatt en historisk verkebyll.

Men Münchenavtalen har hjemsøkt amerikansk utenrikspolitikk — muligens enda mer enn den britiske utenrikspolitikken — som et hevngjerrig spøkelse. Presidenter og statsministre har vært livredde for å bli sammenlignet med Chamberlain, og har drømt om å være heroiske som Churchill. «1938» har preget amerikansk politisk retorikk i så nær som enhver utenrikspolitisk krise siden andre verdenskrig. President Harry S. Truman vakte til minne dette året da han sverget på at han ville stagge kommunismen på starten av Koreakrigen i 1950.

Da britene nektet å sende tropper til Vietnam i 1954 og ikke ville hjelpe franskmennene i kampen mot Ho Chi Minh, beskyldte Eisenhower, av alle mennesker, Churchill for å fremme «et nytt München». Og slik har det fortsatt. På 1960-tallet advarte Richard Nixon, og mange andre, om et nytt München i Vietnam. Mer nylig, i forbindelse med de amerikansk-ledete krigene mot Saddam Hussein, har begge Bush’ene, far og så sønn, sammenlignet den irakiske diktatoren med Hitler og sett seg selv i rollen som Churchill. Rett i forkant av den andre gulfkrigen, leste den britiske statsministeren Tony Blair Chamberlains dagbøker fordi han ville lære hva man ikke skal gjøre.

Presidenter og statsministre har vært livredde for å bli sammenlignet med Chamberlain, og har drømt om å være heroiske som Churchill.

I dagens verden, der en supermaktkonflikt kan ødelegge store deler av menneskeheten, er det mulig at Kina og USA vil unngå en krig over Taiwan. Så langt virker det som om Kina tester ut grensene for å se hvilken stormakt som først viker unna.

Kineserne sonderer det taiwanske forsvaret, flyr over landets luftrom, trapper opp sjøpatruljene og gjennomfører militærøvelser som tørrtrening for en invasjon. Kinesiske myndigheter kommer også med provoserende uttalelser som at de ikke vil «se bort fra bruken av makt». Amerikanerne møter disse utspillene med å sende flere våpen til Taiwan og skjerpet retorikk om en ny kald krig.

Et slikt spill, der man ser hvem som vil bøye av først, kan raskt eskalere — og det på uforutsigbare måter. Som slave av fortiden, er det vanskeligere å være den som gir etter. Hvis begge sider nekter å vike unna i en krise, vil alle tape.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.