Talerfail

«Det var en statsministertale», sa NRKs Magnus Takvam da Erna Solberg gikk ferdigsnakket ned fra podiet på Høyres landsmøte i april.

Jeg tror det var et kompliment, men er sannelig ikke sikker.

Joda, Solberg var både trygg og behersket. Men ikke et menneske kan ha blitt nevneverdig beveget; hverken fra et parti til et annet, fra sofaen til valgurnene eller til å gjøre mer for Høyre. Talen var en kombinasjon av skryteliste, overflatiske politiske valgkampslagord, og obligatorisk klappetrening for delegatene: En statsministertale, der altså.

Jeg tror det var et kompliment, men er sannelig ikke sikker.

En fattig trøst for landets mektigste er at hun ikke alene om å dysse folket i søvn fra talerstolen. De fleste partilederne fremfører for tiden dørgende kjedelige og innholdsløse taler. Stortingets talerstol skjemmes sjelden bort med retoriske perler, og appeller i tale-høytidsmånedene mars og mai leverer aldri på forventningene.

Når ble det slik? Hva har skjedd med den politiske talen? Selv om det frister, kan vi ikke bare skylde på politikerne. Det er egentlig ikke deres feil. Jeg tror det først og fremst handler om publikum og pressen – på hvert sitt vis.

Talens publikum er ikke lenger begrenset til tilhørerne i salen. Nøye konstruerte slagord skal nå allmenheten – ikke bare partifeller eller potensielle velgere på torget. Sosiale medier, nettaviser og radio/TV har bare plass til litt om gangen – og begrenser talerens mulighet til å formidle lengre resonnementer og en større kontekst. Det gjør noe med både taleren og innholdet: Du vet aldri helt hvem du prater til – er det publikum i salen eller er det publikum hjemme i stua? Det gir selvsagt utslag på talens form og fremføring.

En tale er kontekstavhengig. Selv lar jeg meg bare virkelig bevege av én tale i året. Under Audun Lysbakkens faste 1. mai-appell på venstresidekalaset «Rød på (puben) Blå» i Oslo står jeg aldri igjen uten en tåre i øyekroken. Det finnes gode argumenter bak påstanden om at Lysbakken er Norges beste nålevende politiske taler, men mine fuktige øyne handler like mye om konteksten: Fest med likesinnede og en halvliter eller to innabords på arbeidernes internasjonale kampdag.

Gode vitser og simple punchlines trumfer dypere analyser.

Men det er ikke bare talens kontekstavhengige takt og tone vi har mistet i publikumståken: Det største tapet er et politisk og retorisk dypere offentlig ordskifte.

I dag slipper du som politiker dessverre unna med simple, men fengende slagord. Ta partilederdebattene som et eksempel: Gode vitser og simple punchlines trumfer dypere analyser og faktiske politiske løsninger. Poltikk og maktkamp i sirkusformat organiseres av både NRK og TV2.

Fordummende debatter gagner selvsagt noen typer politikere, framfor andre. Men det er velgerne som taper mest på det. Etter to timer behersket slagordveksling er vi ikke blitt særlig klokere på hva parti(ene) som inntar regjeringskontorene faktisk skal foreta seg. Jeg hørte ofte Høyre si «Nye idéer og bedre løsninger» før valget i 2013, men de fikk dessverre ikke særlig ofte utdype hva det handlet om. Annet enn at det var en øking, styrking og – seff – en satsing.

Og det viktigste er at man aldri – jeg gjentar aldri– må avvike fra sitt budskap.

Problemet var likevel aldri slagordene. Problemet var snarere at slagordene eksisterte i et politisk vakuum. De ble aldri gitt noen kontekst som engasjerte. Det er nettopp her den «den gode talen» kan hjelpe oss. Det er også her talere som Lysbakken rykker fra feltet: De gir oss en logisk og retorisk solid ramme for partienes politikk, nødvendig underbygget av en trygg ideologisk forankring.

Noe av problemet er at politikken er blitt mer «budskapsorientert» (ja, bruken av det forferdelige ordet er bevisst). I stedet for at man har politikere som skriver sine egne taler eller noen som gjennomarbeider dem for å passe til taleren, så har man taleskrivere som snakker med medierådgivere, som snakker med politiske rådgivere, som sammen blir enige om hvilket budskap man skal få frem. Og det viktigste er at man aldri – jeg gjentar aldri– må avvike fra sitt budskap.

Det er også rimelig å anta at denne kverna av et kvalitetssikringsbyråkrati sliper ned brodden i politikken. Resultatet blir kjønnsløst generisk svada som er skreddersydd for klipping og liming av sitater til kleine Instagram-bilder partikontoret sprer i sosiale medier.

Resultatet blir kjønnsløst generisk svada.

Det er også her forskjellen mellom partier med en bred ideologi og partier med enkeltbudskapspolitikk blir tydelig. Taler fra ideologisk orienterte partier bunner oftere ut i en dypere samfunnsanalyse, sier noe om hva politikken er, samt hvilke problemer politikken kan og ikke kan løse. Sakspartiene gir oss bare velgermaten som skal få oss til å like Trygve eller Siv, føle at partiet er «trygt for meg», eller at de er «tøffe med innvandring». Den mer budskaps- og saksorienterte politikken skaper labre rammer for gode taler.

Vi (det kongelige) trenger og savner en bedre forståelse av retningen politikerne vil ta landet i. Flere og bedre politiske taler kan gi oss det. I tillegg kan vi få flere legendariske og ekte innblikk i hvem politikerne faktisk er: Som for eksempel Siv Jensens berømte «Morna, Jens!» etter FrPs valgseier i 2013, eller Mani Hussainis «kast kjerringa på hue ut av regjeringa» 1. mai i år.

Det var kanskje litt jævlig, men det var ekte.